Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10317 abonnenter

Jeg har aldri klart å slappe av. Jeg sliter med å følge samtaler fordi jeg ikke klarer å filtrere bort hverken intern eller ekstern støy. ADHD er ingen tullediagnose.

Det skriver Kamilla Paulsen i et innlegg på NRK Ytring.


 

Mye stigma knyttet til ADHD-diagnosen

Hun skriver videre:

Jeg har selv opplevd utrednings- og diagnosesystemet. Både som barn og som voksen.

På veien har jeg ikke bare møtt stigmatiseringen Gry Lunde skriver om, jeg har selv vært en del av den. Jeg krangla da det i voksen alder ble foreslått ADHD. Fordi jeg er ikke «en slik»: En som forlater plassen for å leke bajas i lysekrona og som konstant avbryter.

 


Lav selvtillit og underprestering

I innlegget sitt forklarer hun hvordan ADHD-en påvirker henne, og har preget henne opp igjennom livet.

Hun skriver:

Jeg har hatt en god oppvekst med gode foreldre. Jeg har venner og jeg har aldri opplevd mobbing. Likevel har jeg hatt dårlig selvtillit så langt tilbake jeg kan huske, og jeg har alltid følt at jeg presterer lavere enn forventet.



 

Sliten av å kompensere

Videre forteller hun om hvordan konsentrasjonsvanskene, uroen, og all energien som går til å kompesenere for vanskene gjør hverdagen vanskelig.

Jeg er ukonsentrert, og kan sitte i flere timer og stirre uten å lese, eventuelt begynne med andre aktiviteter uten å legge merke til det.

Det tok tid å innse hvor mye tid og krefter jeg bruker, og hvor hardt jeg kompenserte med egne verktøy og systemer som gjør det mulig for meg å fungere. Dette blir man sliten av, hver dag.

 

Ingen tullediagnose

Kamilla Paulsen er også opptatt av å få fram at dette er bilde med mange fasetter. ADHD handler ikke kun om "svikt og mangler" hos enkeltmennesket - men også om "den normalen" som samfunnet har definert.

Likefullt understreker hun: 

Du må selv ha nær kjennskap til ADHD for å skjønne at dette ikke er en tullediagnose.

 

Relatert