Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

Dagbladet: Hva vil en framtidig kjæreste tro når jeg sier jeg har ADHD? spør Yousef Bartho Assidiq i en kronikk hvor han setter fokus på hvordan det er å leve med ADHD.

Yousef skriver:


- Jeg har ADHD, det er en diagnose jeg er født med - og som jeg kommer til å bære med meg resten av livet. Det er ikke en sykdom, og det er ikke synd på meg. 

 

Indre uro

Han fikk diagnosen ADHD da han var tre år gammel, og skriver at han var heldig nok til å få prøve Ritalin. Han hadde nemlig elendig motorisk kontroll, og hadde knapt talespråk - fordi han aldri hadde tid til å fullføre ordene før han begynte på et nytt.

- Jeg hadde ikke tid til å sove, jeg hadde ikke tid til å spise og jeg hadde ikke tid til å gå på do. Jeg hadde ikke tid til å sitte stille og jeg hadde ikke tid til å leke. Hver gang jeg startet på noe, så hoppet jeg rett videre til noe nytt.

Den indre uroen var intens og langt utover den "hyperaktivitet" som normale barn til tider kan vise.


 

Mistenkeliggjort av hjelpeapparatet

Yousef reagerer sterkt på en artikkel som nylig var på trykk i avisen.

- Da jeg leste kronikken «ADHD-Phelps» fikk jeg bare lyst til å gråte - ikke nok med at vi skal slåss mot oss selv, uroen vår og for å mestre hverdagen og takle diagnosen - vi skal måtte kjempe imot fagfolk som forsøker å relativisere hva som foregår på innsida av kroppen vår.



- Jeg som har ADHD sliter ikke bare med hyperaktiviteten som er lett synlig på utsida, jeg sliter også med konsentrasjonsproblemer og en indre uro. Hver eneste kveld jogger jeg i én time, og jeg er helt utslitt når jeg kommer hjem. Men når jeg legger meg ned på sofaen for å hvile, så får jeg fortsatt ikke slappe av. Selv om jeg har slitt ut kroppen min fysisk, så sliter jeg fortsatt med den indre uroen som er det som definerer ADHD.

 

Hva er det behov for?

Han forklarer hva som er viktig for mennesker med ADHD i møte med hjelpeapparatet:

- For veldig mange fungerer medisiner, for mange andre fungerer det å endre i kostholdet - og så kan vi se for eksempel med svømmeren Michael Phelps, at noen velger å bruke den ekstra energien sin til å dominere i idrett.

Yousefs viktigste budskap er at alle som er berørt av ADHD må få den hjelpen og veiledningen de trenger, og finne løsningen som passer best til sitt liv, og til sine barn

- Nettopp derfor reagerer jeg så sterkt på svartmalingen av medisinering.

 

Se på mulighetene - ikke begrensningene!

Yousef taler varmt for en større aksept og inkludering av mennesker med nedsatt funksjon, og nevner spesielt mennesker med autisme, i tillegg til ADHD:

- Det er ingenting som tilsier at vi med ADHD ikke kan bli dyktige leger, advokater og eiendomsmeklere - det er heller ingenting som tilsier at vi ikke kan bli gode psykologer, psykiatrikere og direktører. Det å ha en diagnose i autismespekteret er ikke ensbetydende med å være dum, mindre intelligent eller at man ikke kan komme seg igjennom universitetet - det gjør det bare litt mer krevende.

Samtidig ønsker han å understreke at selv innenfor samme diagnoser, er det stor individuell variasjon:

- Som min mor og far sier: «Har man møtt én med ADHD, da har man møtt én med ADHD», vi har muligens mange fellestrekk - men vi er individer og vi er forskjellige. Akkurat som alle andre.

 

Kilde:

Les Yousefs kronikk om hvordan det er å leve med ADHD her!

Relatert