Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9315 abonnenter

Annonse   





Studien er skrevet av psykologene Patricia Crittenden og Gunhild Rindal Kulbotten.

 

Uklarheter ved ADHD-diagnosen

Forskerne skriver følgende: 

ADHD er en lidelse og ikke en sykdom. Det er en samling av symptomer uten kjent årsak eller et definert utvklingsforløp. Diagnosen er vanligvis basert på tilstedeværelse av bestemte symptomer uten vurdering av (1) hvilke prosess som skal ha ledet fram til slike symptomer, eller (2) den nytteverdi/funksjon som symptomene kan tjene i barnets liv.

Forskerne understreker at selv om det er generelt antatt at ADHD har en sterk arvelig komponent, ser vi at de samme prosessene som kjennetegner ADHD også kan resultere fra miljømessige årsaker eller fra samspillet mellom genetiske og miljømessige forhold. 

Forskerne mener at det foreligger en del forskningsfunn som tyder på at familieforhold kan være forbundet med utvikling av ADHD, herunder foreldrekonflikter, og uharmoniske familieliv. Forskerne trekker fram forskningsfunn i retning av at det ofte er funnet "tilknytningsbrudd" hos barn som utvikler ADHD. De vedgår imidlertid at det ikke er kjent hvor vidt disse forholdene er med på forme ADHD-symptomer.

 

Samspillsstrategier ved ADHD

Forskerne mener at tilknytningsteori vil gi et verdifullt bidrag til å forstå ADHD-problematikk. 

Sentralt i tilknytningsteori er at alle mennesker har behov for å knytte seg til andre mennesker for å oppnå trygghet og trøst. For å oppnå dette utvikler barn strategier som de bruker overfor omsorgspersonene for å sikre seg å få innfridd disse behovene. Imidlertid kan noen av strategiene fungere godt, mens andre strategier fungerer mindre godt. Sentralt i teorien står det at barnets tilknytningsstiler utvikler seg i samspillet med omsorgsgiverne - og at stratgiene derfor ikke er medfødte.

Barnets tilknytningsstrategier har til hensikt å heve eller senke opphisselse/aktivering/stress, signalisere egne behov til andre, og å framprovosere både følelser og svar fra andre. Jo mer en person er opptatt av å få dekket sine grunnleggende behov for trygghet og trøst, jo mindre oppmerksomhet kan de bruke på andre aktiviteter, som f.eks vennskap, skoleoppgaver, etc. Videre vil en svært høy eller lav aktivering kunne gi utslag både i hjernefungering og i atferd.

Med andre ord legger tilknytningsteorien opp til at både hjernemessige symptomer (f.eks overaktivering/underaktivering av enkelte hjerneområder) og atferdsmessige symptomer (f.eks hyperaktivitet) på ADHD kan være uttrykk for en selv-beskyttende tilknytningsstrategi, mens andre symptomer (f.eks manglende fokus på skole-arbeid) kan være «bivirkninger» av strategien.

 

Forsøkspersonen: En ti år gammel gutt med ADHD

Benjamin, en ti år gammel gutt med diagnosen ADHD, og hans mor ble valgt til forskernes studie, fordi de representerte et typisk henvisning. Avgjørende deltajer i saken er endret for å anonymisere saken. Benjamins mor er utdannet førskolelærer etter at hun var passert tretti år. Familiens liv var ustabilt fra begynnelsen, preget at av far brukte mye cannabis, noe Benjamins mor mener gutten reagerte på. Han ble beskrevet som en skikkelig "pappagutt", som derfor var veldig opptatt av å bli "sett" av far. 

Benjamin ble født fire uker for tidlig, og har ifølge moren alltid vært aktiv, klønete, og impulsiv. Hun søkte derfor hjelp fra PPT da Benjamin var fire år gammel. Det var stadig samlivsproblemer, inkludert vold, mellom Benjamins foreldre. PPT hadde etter sin vurdering konkludert med at Benjamin fungerte innenfor det som var normalt forventet for å være en fire år gammel gutt. 

Benjamins foreldre ble skilt da han var syv. Det var et vanskelig og opprivende samlivsbrudd, og Benjamin selv sier at han fortsatt tenker mye på det. Benjamin bor nå sammen med sin mor, hennes nye partner og en yngre bror. Selv om de i utgangspunktet var mye uenighet om barneoppdragelse, har dette blitt bedre i det siste.

Da Benjamin var åtte år gammel, ble han en del mobbet på skolen. Selv om han har normal intelligens, klarer han ikke å konsentrere seg på skolen, blir lett distrahert og gir opp før han har fullført oppgavene. Dette var bakgrunnen for at han som 10-åring ble henvist til BUP for en utredning av mulig ADHD. Etter en full undersøkelse av Benjamin sine symptomer, ble diagnosen ADHD gitt, og Benjamin tar no psykostimulerende medisiner.

I utgangspunktet var Benjamins mor ikke enig med ADHD-diagnosen. I stedet tenkte hun at Benjamin hadde emosjonelle vansker på grunn av foreldrenes voldelige forhold. Hun har fortsatt hyppig konflikt med sin eks-mann, og finner det stadig vanskelig å håndtere Benjamin på en god måte.

 

Har tilknytning noe med ADHD å gjøre?

Forskerne benyttet en modell for å utforske samspill mellom barn og foreldre, nemlig Dynamic-Maturational Model (DMM) for tilknytning. De sentrale i metodevalget var å kunne observere strategiene barnet bruker i samspillet med sine omsorgspersoner.

Spørsmålet som forskerne ville finne ut av er hvordan barn og mor kommuniserer rundt (a) barnets behov for beskyttelse og trøst, og (b) morens ønske om å oppfylle dette behovet. Spørsmålet, med andre ord, ikke hvor vidt mor er glad i barnet og omvendt, men hvilke konkrete samspillsstrategier barnet og omsorgsgiver bruker overfor hverandre, og hvordan disse strategiene kan påvirke oppførselen til andre.

To vurderinger av tilknytning ble brukt overfor Benjamin og hans mor: Adult Attachment Interview (AAI) for Benjamins mor og School-age Assessment of Attachment (SAA) for Benjamin. Begge ble analysert og tolket ved hjelp av tolkningsregler fra DMM-modellen nevnt ovenfor. Resultatet var at både Benjamins mor og Benjamin selv ble klassifisert innenfor en desorientert tilknytningsstrategi.

 

ADHD: En selvforsterkende ond sirkel av angst og misforståelser?

Forskerne trekker fram forskning som tyder på at barn med ADHD typisk har vokst opp i familier som deler tre negative egenskaper: (1) fravær av et sunt forhold mellom to omsorgsfulle voksne, (2) et mønster av eksponering for roping, kritikk, sarkasme og vold, og (3) foreldre som ikke har oppnådd tilstrekkelig respekt, disiplin, struktur og konsistens som omsorgspersoner.

Alt dette var sant for Benjamin, i følge forskerne. De forklarer ADHD-symptomene på følgende måte:

Vi forventet at slike tidlige erfaringer kan føre til en selv-beskyttende strategi preget av (1) økt aktivering (hyperaktivitet), (2) rask respons (impulsivitet), og (3) intense følelser med hensikt til å fremme beskyttelse fra omsorgspersonene (manglende evne til å regulere følelser). 

Konsentrasjonsvansker innebærer ifølge forskerne en manglende evne til å skille mellom relevante og irrelevante stimuli og er avgjørende for å diagnostisere ADHD. Barn med ADHD lett bli distrahert, sliter med å holde fokus, og klarer i liten grad å hindre inntrykk i å nå inn til oppmerksomheten - noe som er ødeleggende for evnen til å konsentrere seg. Alt virker umiddelbart relevant for dem. Dette mener forskerne samsvarer godt med atferden til barn med desorientert tilknytning. 

De understreker at i dette studiet ble de avdekket en desorganisert tilknytningsstil både hos barnet og hos mor, og at dette gav støtte til deres hypotese om at ADHD-symptomer i en viss grad kan forstås som barnets strategier for å oppnå trygghet og trøst fra deres omsorgspersoner - men hvor strategiene ikke fungerer!

Forskerne konkluderer:

I dette kasusstudiet utforsket vi hvordan en bestemt form for utrygg tilknytning - desorganisert tilknytning - kan bidra til symptomer på ADHD. Studien viste til et mønster der morens desorienterte atferd utløste angst i barnet som i sin tur, prøvde å lokke fram foreldrenes beskyttelse og trøst, men gjorde det på en måte som forvirret mor ytterligere. Resultatet var en selvoppholdende ond sirkel av angst og misforståelser. 

 

Anbefalt ADHD-behandling: Ikke bare symptombehandling

Foreldre til barn med ADHD forteller ofte om maktkamper ("fighter-relasjoner") med barna, og generelt om vanskelige foreldre-barn relasjoner. Tradisjonell behandling er likevel vanligvis fokusert på barnet. Hvis behandlingen i større grad var basert på tilknytningsteori, ville behandling ved ADHD i større grad bragt inn en vurdering av alle familiemedlemmenes fungering, og hvordan dette til sammen skaper (uheldige) samspillsmønstre.

I Benjamins tilfelle kunne det å hjelpe moren til å forstå og løse sine bekymringer, inkludert hennes forhold til hennes tidligere ektemann, være avgjørende for å etablere et hjem hvor Benjamin følte seg trygg. Andre familier kan ha nytte av at foreldrene får hjelp til et bedre og mer stabilt parforhold. Når Benjamin mor ble satt i stand til å fungere annerledes som omsorgsperson, ville individuelt arbeid med Benjamin hjelpe ham til å legge merke til og svare på hans mors endringer. Inntil dette oppnås, vil medisiner være til større hjelp enn psykoterapi.

Forskerne understreker at disse idéene bare er spekulasjoner, og ikke en fasit. De er imidlertid viktige fordi de endrer fokus for symptombehandling til et fokus på hvordan barnet kan føle at deres eget hjem er trygt og trøstende. I Benjamins tilfelle var det tydelig at Benjamins mors angst syntes å lokke fram Benjamins angst. For å være i stand til å hjelpe sine barn til å forandre seg, er det derfor viktig at foreldre får hjelp til å forstå sine egne bekymringer og strategier for mestring, dvs. deres egen tilknytningsstil, og spesielt med tanke på deres egen fortid med emosjonelle traumer.



Relatert om ADHD

Relatert om angst

Relatert om skole og barnehage

Relatert om samliv, foreldre og oppdragelse

Relatert om sorg og traumer

Relatert om stress