Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

Skam er et tema som er sårt for mange av oss mammaer til barn og ungdom med ADHD. Noe mange av oss føler på, ofte, og som få av oss snakker om. Først nå er jeg klar til å sette ord på min skamfølelse over ADHD diagnosen til min sønn!

Dette skriver Helene Ruud Lunner som er medeier i Mestringsglede (er dessverre ikke lenger tilgjengelig) - som består av personer med en helt unik kompetanse på ADHD. Heler leser du hele innlegget, som er gjengitt med tillatelse.


Hun fortsetter: 

Kjenner du deg igjen? Vi mammaer til barn og ungdom med ADHD, står i en hverdag med masse utfordringer. En ting er å takle hverdagen med ADHD og alt det innebærer. Ofte forholder vi oss også til tilleggsvansker som dysleksi, læringsutfordringer, angst og andre utfordringer, som gjør det enda mer krevende å være mamma!

 

Mammahjerte

Og kanskje det såreste av alt: Negative holdninger vi møter, enten det kommer fra familie, venner eller fagpersoner i skole og hjelpeapparat.

Følelsen av blikk, små kommentarer, og det usagte. Det har satt seg godt fast innerst i mitt mammahjerte. Kroppsspråk er som kjent en viktig del av vår daglige kommunikasjon.


 

Den rosa drømmen

Før jeg fikk barn, hadde jeg klare forventninger! Jeg så venninner bli stolt mamma, kosen, og nydelige, friske barn. De fleste barna var selvfølgelig som oftest i forkant av utviklingskurver utfra alder! Et strålende glansbilde på lykkelig familieliv. Sånn skulle selvfølgelig jeg også få det!

Som pedagog stilte jeg ekstra krav til meg selv, mine barn ville selvfølgelig utvikle seg på samme måte som andre barn. For en læring jeg skulle få de neste årene....



 

Utilstrekkelighet

Min mammahverdag ble så veldig annerledes. Opplevelse av eget barn først utvikler seg som alle andre barn, for plutselig å bli syk, og henge lenger og lenger bak normalkuven. Den første hasteinnleggelse på sykehus, etterfulgt av flere. Endeløse timer på venterom hos ulike spesialister, og maktesløsheten i etterkant: ”Ja, det er grunn til bekymring, men vi vet ikke hva.” Jeg ønsket så inderlig svar, hva kan hjelpe mitt barn?

Bekymring og fortvilelse blir en del av min hverdag. ingen fagpersoner, spør noen gang: ”Hvordan har du det som mamma?” Min følelse av utilstrekkelighet vokser for hver dag.

 

Skamfrø

Jeg husker de første kommentarer fra barnehagen, vår fantastiske førskolelærer er byttet ut med ny. Forståelse er byttet ut med kritikk. Husker veien hjem fra barnehagen. Følelsen av å være dårlig mamma. Ett frø blir plantet denne dagen, godt plantet. Den første spire til skamfølelse.

Dette er bare starten.... i fortsettelsen får mitt skamfrø god næring.

Mammahjertet blør i situasjoner når min sønn misforstår sosiale koder. Og følelsen av å gang på gang blir satt på sidelinja. Jeg både føler og ser blikkene som blir veksles og sendes i vår retning. Kommentar om grensesetting og foreldre som ikke er strenge nok i oppdragelsen. Sikkert godt ment, men du så sårende for et mammahjerte.

Møter i hverdagen forsterker følelsen. Som barnelegen, som forteller meg i klare ordelag at jeg er en dårlig mamma. I møte jeg ber om videre utredning, for mammahjertet er sikkert på noe viktig er oversett. Jeg fikk dessverre rett! Og barnelegen? Det ble ingen mulighet til å fortelle barnelegen om resultatet, jeg hadde benyttet meg av retten til ny vurdering hos en forståelsesfull barnelege.

For hver gang føler jeg meg stadig mer mislykket som mamma. Også jeg som i tillegg er pedagog! Jeg vil mestre bedre enn dette! Min selvfølelse synker merkbart for hver lille hendelse, og skamfrøet får enda bedre grobunn.

 

Fra skamfull til stolt mamma

I dag, er jeg kjempestolt av sønnen min, akkurat som han er, en flott ungdom med mange ressurser!

Min endring kom den dagen jeg bestemte meg å stå opp for min sønn! Jeg tok frem superkrefter jeg ikke visste jeg hadde - Jeg ble løvemamma!

Sakte med sikkert endret jeg holdning fra skam til stolthet. Takket være de nydelige personene jeg har valgt å lytte til underveis.

Min kloke venninne som fortalte meg stadig vekk: ”Det er mening med at du er mamma til din sønn. Tenk så heldig han er som har deg som mamma!”

Og den nydelige assistenten på skolen, som så min sønn for den han er, og sa det til meg - gang på gang.

Når det var som vanskeligst, kom rådgiver i Statped, som ga meg trygghet på at jeg gjorde en stor forskjell for min sønn. Hun ga meg styrke til å fortsatt stå i det – hver dag!

Hva var det egentlig som hendte underveis? Som mental trener ser jeg nå, det som var grobunn for min skamfølelse. Mine verdier for mammarollen, trengte en skikkelig justering. Mine verdier ble endret på flere områder, da først fikk jeg tryggheten som mamma. En lang vei, til jeg i dag har endre fokus: Skam har blitt til STYRKE!

 

Tenk om...

  • Vi foreldre kan få noen å snakke med, når våre barn får en diagnose? Vi kan få tilbud om organiserte foreldregrupper, som forstår hvordan vi har det, når vi er på det mest sårbare!
  • ​Skamfølelsen blir et tema vi snakker om når det oppstår? Jeg lover deg, du vil slippe mange negative følelser!
  • Foreldrene blir trygge i sin krevende foreldrerolle, og blir bevisst på egne verdier og ressurser. Det vil være en uvurderlig kraft i årene som kommer. Jeg vet du trenger det!
  • Vi velger åpenhet om det å være foreldre til barn med ADHD. Vær bevisst på hva du ønsker å dele og med hvem. Det å være åpen om eget barns utfordringer til personer som ikke bryr seg, gjør deg enda mer sårbar!

 

Husk det er i motgang du og jeg vokser som personer! Kvitt deg med skamfølelsen i dag, Om det er mulig. JA. 

 

Kjære mamma! Vi er gode nok! Du gjør en fantastisk jobb for ditt barn. Rett deg opp i ryggen, klapp deg på skuldra og vær stolt over jobben du gjør!​

- Fra bloggen Mestringsglede (er dessverre ikke lenger tilgjengelig)

Relatert