Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9090 abonnenter

Annonse   



ADHD er forstått som en nevropsykiatrisk forstyrrelse, og diagnosen settes på grunnlag av symptomer på konsentrasjonsvansker, impulsivitet og hyperaktivitet. Behandling av ADHD retter seg primært mot å kompensere for vanskene som følger av tilstanden og å forebygge tilleggsproblemer, ifølge Russell Barkley.  

Det overordnede prosjektet som skole / barnehage bør ha overfor barnet med ADHD er derfor å kompensere for barnets grunnleggende vansker med eksekutive funksjoner. Dette krever varig tilrettelegging for den varige funksjonsnedsettelsen som ADHD gir.

I tillegg til de spesifikke ADHD-relaterte vanskene kan barn med ADHD ha tilleggsvansker som lærevansker, angst, og depresjon. Det er også noen barn som har samtidig autisme og ADHD.

Her leser du mer om hva som kjennetegner barnet med ADHD, og hvilke tiltak som kan være nyttige. Det må understrekes at for barna med tilleggsvansker, så kan det også være nødvendig med egne tiltak imot disse vanskene.

Her er to videoer som gir en kort innføring om ADHD.

  1. Kort om ADHD

  2. Elever med ADHD i skolen

 

ADHD er en forsinkelse av normal utvikling

ADHD er ingen sykdom, men en utviklingsmessig funksjonshemming, kjennetegnet ved atferd som avviker fra det som er normalt for alderen. Dette avviket er ikke absolutt i den forstand at barn med ADHD er kvalitativt annerledes fra andre barn, men snarere er det et kvantitativt avvik; altså en gradsforskjell.

Denne gradsforskjellen mellom et barn med ADHD og et barn uten, kan sammenlignes med gradsforskjellen mellom en høy og en lav person, eller mellom en atletisk og en ikke-atletisk person.

Det som skiller et barn med ADHD fra et annet barn som ikke har denne forstyrrelsen, er graden av forsinkelse i den normale utviklingen av evne til inhibisjon og i forhold til eksekutive funksjoner knyttet til oppmerksomhet og arbeidsminne.

 

Vanlige vansker hos barn og unge med ADHD

Vanlige vansker hos barn med ADHD omfatter problemer knyttet til impulsivitet (evne til inhibisjon), vansker i forhold til sentrale eksekutive funksjoner, en sviktende selvregulering, problemer knyttet til tid (tidsblindhet), og vansker med å ta i bruk ferdigheter og evner, noe som gir et misforhold mellom hva barnet kan og hva det viser i praksis. Her lers du nærmere om hvert av disse punktene.

 

1. Vansker knyttet til impulsivitet / evne til inhibisjon

Det første og primære området som er forsinket hos en person med ADHD er evnen til inhibisjon; det vil si evnen til å hemme eller holde igjen impulser.

 

Motorisk impulsivitet

Ofte men ikke alltid kommer problemet med inhibisjon til syne gjennom hyperaktivitet. Man kan være motorisk hyperaktiv, det vil si at man er veldig aktiv med kroppen, man er ”høyt og lavt”, alltid på farten, er rastløs og har problemer med å sitte i ro.

 

Verbal impulsivitet

Man kan være verbalt hyperaktiv, det vil si at man snakker mye og impulsivt. Litt spissformulert har det blitt poengtert at personen med ADHD har "munndiaré." Det kan være lyder, sang og snakking i et kjør - uten noen form for brems.

 

Kognitiv impulsivitet

Kognitiv hyperaktivitet vil si at beslutninger blir tatt svært kjapt, man gjør det første og beste som faller en inn, og gjerne uten å tenke over konsekvensene av egne handlinger. Den ytre, synlige hyperaktiviteten hos barn med ADHD roer seg som regel med årene. I voksen alder er denne nesten borte, ifølge Russell Barkley, mens den i ungdommen og inn i voksen alder går gradvis over til å bli en indre tilstand som rammer tankelivet – en indre følelse av stadig å måtte være på farten og å gjøre mange ting samtidig - en kognitiv impulsivitet.

 

Følelsesmessig impulsivitet

Følelsesmessig impulsivitet er også en sentral del av det å ha ADHD, og viser seg blant annet i forhold til å bli bråsint, å bli lett revet med av begeistring, å ha lav frustrasjonstoleranse, å la seg irritere av forhold rundt deg, og å uttrykke egne følelser i større grad enn andre mennesker gjør. Samtidig påpekes det at ADHD ikke er en stemningslidelse.

Det som kjennetegner stemningslidelser, f.eks depresjon, er at det er ”for mye” av en følelse. Med ADHD er det ikke for mye følelser, men problemer med å regulere følelsene. ADHD er selvreguleringsforstyrrelse.

Personer med ADHD har vansker med å roe seg selv, trøste seg selv, og den følelsesmessige dysreguleringen kan skape mange utfordringer for personen med ADHD.

 

Negative konsekvenser av følelsesmessig impulsivitet

Den uttalte graden av impulsivitet eller vansker med inhibisjon skaper ifølge Russell Barkley en rekke vansker for den som har ADHD.

For det første har barn med ADHD en 11 ganger større risiko enn andre barn for å utvikle opposisjonell atferdsforstyrrelse.

Ifølge Barkley er det en kunstig forenkling å si at noen personer med ADHD også har en komorbid atferdsforstyrrelse. Barkley uttrykker at opposisjonell atferd er uatskillelig knyttet til impulsiviteten som følger av det å ha ADHD. Samtidig poengterer han at den opposisjonelle atferden ofte reduseres dramatisk når det gis behandling for ADHD-tilstanden generelt, f.eks i form av medisiner.

For det andre er sosiale vansker vanlige hos barn med ADHD.

Hele 50-70% av barn med ADHD opplever å bli avvist av nære venner, ifølbe Russell Barkley. Grunnen til at barnet med ADHD så lett blir avvist av venner, og at de kan bli mislikt av andre barn, er ikke konsentrasjonsvanskene, at man er lett distraherbar, at man er glemsom, eller at man er hyperaktiv. Tvert imot det er den emosjonelle impulsiviteten som ofte skaper de sosiale utfordringene. Nærmere bestemt: Det er det at man blir så raskt sint, så lett kan innta en fiendtlig innstilling, og så lett uttrykker seg så sterkt emosjonelt overfor andre mennesker som bidrar til at man kan bli avvist sosialt.

For det tredje er det vanlig at personer med ADHD får vansker i samlivet, i forholdet til egne barn, og i forhold til arbeidslivet.

Barkley understreker at det sjelden er konsentrasjonsvansker som skaper de største problemene i jobbsammenheng, men at man kommer på kant med andre mennesker følelsesmessig – igjen grunnet den emosjonelle impulsiviteten.

Kort sagt poengeter Russell Barkely at skal man forstå risikoen som ADHD gir i et livsløpsperspektiv, så er det den følelsesmessige impulsiviteten som skaper de aller største problemene.

 

2. Vansker knyttet til konsentrasjon og arbeidsminne

dreamstime xs 54702403

Det andre området som er forsinket hos personer med ADHD er oppmerksomhetsevnen, eller nærmere bestemt hjernens eksekutive funksjoner knyttet til konsentrasjon og arbeidsminne.

Russell Barkley forteller at det å ha konsentrasjonsvansker i seg selv er en svært mangelfull indikator for ADHD. Disse vanskene kan man nemlig ha ved en rekke andre utfordringer, som ved angst, depresjon, autisme, lærevansker, med mer.

Imidlertid er konsentrasjonsvanskene, eller oppmerksomhetssvikten, som kjennetegner ADHD spesifikt knyttet til vansker i de eksekutive funksjonene.

Det er særlig tre slike eksekutive funksjoner som er rammet ved ADHD, ifølge Barkley:

 

Å holde på oppmerksomheten over tid

Oppmerksomhetssvikten hos en person med ADHD er kjennetegnet ved en mangelfull evne til å holde fast på konsentrasjon over tid, og dermed å jobbe målrettet i retning av en målsetning. Dette handler både om motivasjonsvansker, og om at man i mindre grad enn andre har en framtidsrettet atferd. Dette kan f.eks være å fullføre en oppgave i klasserommet; hvor barnet med ADHD ganske enkelt mister fokus lenge før de andre.

 

Å stå imot distraksjoner

Oppmerksomhetssvikten hos personer med ADHD preges også av mangelfull evne til å stå imot og å la være å bli forstyrret av ulike distraksjoner. For å ta et eksempel: Vi kan alle høre støyen fra kjøkkenet; personen med ADHD er derimot bundet til å framprovosere en respons (f.eks gå og sjekke hva lyden er) – og denne responsen kan ikke stoppes. Det er ikke at personen med ADHD oppfatter flere distraksjoner enn andre mennesker, men at man i langt mindre grad klarer å overse eller stå imot distraksjonene.

 

Problemer med arbeidsminne

Et tredje kjennetegn ved oppmerksomhetssvikten hos en person med ADHD er at man i mindre grad vender tilbake til det opprinnelig målet dersom man først har blitt distrahert bort ifra det. Grunnen til dette er ifølge Russell Barkley vansker knyttet til arbeidsminne, det vil si å huske hva vi holder på med, mens vi holder på med det. Personer med ADHD glemmer seg raskt bort, og dermed blir det vanskelig å fullføre oppgaver.

Dette kan f.eks være å glemme at man er på vei ut med søppelet, og istedenfor å kaste søppelposen, så kom man på noe annet på veien mot søppeldunken, slik at søppelet bare ble flyttet rundt i huset.

 

3. Svikt i selvregulering

dreamstime xs 56092207

Det er mer med ADHD enn kun inhibisjons- og konsentrasjonsvansker. Grunnleggende sett handler ADHD om en svikt i selvregulering, forteller Russell Barkley. Derfor er ADHD en veldig alvorlig tilstand. Det er noen sentrale menneskelige ferdigheter som ikke utvikler seg som de skal. Man ser derfor ikke kun vansker knyttet til å konsentrere seg, men også på en rekke områder i livet.

Selvregulering handler å være i stand til å endre og styre egen atferd. Ikke bare i forhold til kortsiktige målsetninger, men også for langsiktige.

Man må ta inn over seg spørsmålet: Bør jeg handle på denne måten med tanke på konsekvensene av å gjøre det? Å stoppe opp og tenke over dette er en forutsetning for selvregulering, og det er nettopp dette som er vanskelig for personer med ADHD.

ADHD er i stor grad en nevrobiologisk forstyrrelse understreker Russell Barkley, og han understreker også at selvkontroll ikke er en lært ferdighet. Evnen til selvkontroll er ikke et resultat av oppdragelse, eller hvor gode dine foreldre har vært, men handler mye om våre medfødte, nevrobiologiske trekk – altså om hvem du er.

Han sammenligner evnen til selvkontroll med evnen til språk. Et barn lærer naturlig å snakke og bruke språket, men ikke som følge av om oppdragelsen er god eller dårlig. Fundamentet til å lære språk ligger i hjernens nevrobiologiske trekk, og språket utvikler seg i tråd med at hjernen utvikler seg gjennom barndommen. På samme måten forteller Barkley at selvkontroll også utvikler seg naturlig i tråd med primært medfødte, genetisk styrte trekk.

Selvkontroll handler nærmere bestemt om fem eksekutive funksjoner:

 

Evnen til å vente

Dvs evnen til å akseptere at det er en pause, en ventetid, i fra du ønsker at noe skal skje til det faktisk skjer. Hos barn med ADHD er dette vanskelig.

 

Mental forestillingsevne

Gitt at man er i stand til å vente, så er neste eksekutive funksjon som kreves for selvkontroll evnen til å kunne forestille seg noe mentalt. Vi har et ”teater i sinnet vårt”, hvor vi kan spille av hendelser fra fortiden, og basert på dette forestille oss framtidige hendelsesforløp. Barn med ADHD er dårligere enn andre barn til å visualisere før de handler; altså å hente fram relevante erfaringer fra fortiden. Dermed er det vanskelig å lære fra tidligere erfaring og å bruke denne i møte med nye situasjoner. Barn med ADHD ser ikke tilbake og klarer derfor heller ikke å tenke framover.

 

Å kunne føre en indre dialog

Barkley forteller at ved 5 årsalderen begynner barn å lære seg å internalisere språket, dvs til å kunne snakke med seg selv / tenke gjennom språket. Denne indre stemmen kan brukes til å utøve selvkontroll, til å fortelle seg selv hva man kan/bør gjøre i en gitt situasjon.

 

Evnen til å selvmotivering

Denne ferdigheten springer ut av evnen til å regulere følelser. Barn med ADHD viser mangelfull evne til følelsesregulering, noe man ser gjennom lav frustrasjonstoleranse, høyere irritabilitet, mer sinneutbrudd, blir lettere revet med av begeistring, og er generelt mer emosjonelle enn andre barn. Et svært viktig poeng her er at ”våre følelser er vår motivasjon.” Dersom du ikke kan regulere egne følelser, så kan du heller ikke regulere egen motivasjon.

Barn med ADHD klarer ikke å motivere seg selv, og er derfor avhengig av den aktuelle situasjonen og de umiddelbare konsekvensene denne situasjonen tilbyr for en gitt atferd. Er det ingen ytre motivasjonskilde, så klarer ikke barnet med ADHD å arbeide med, holde fokus på og avslutte en oppgave. Den blir ganske enkelt ikke gjort.

En vanlig observasjon her er at barnet kan spille dataspill i timevis, men klarer ikke å gjøre lekser i mer enn et par minutter. Mens dataspillene kontinuerlig tilbyr ytre konsekvenser for handlingene, så tilbyr leksene ingen konsekvenser. Er en lekse gjennomført og en setning er skrevet på et ark, så gir arket ingen tilbakemelding. Konsekvensene av leksene er ”utsatt” og nettopp i dette ligger problemet.

Ønsker du med andre ord å se at barn med ADHD mislykkes, så plasser barnet i et miljø uten konsekvenser. Dette er ikke et valg, det er ikke viljestyrt, og det handler ikke om at barnet er ulydig eller dårlig oppdratt, men er en nevrobiologisk svikt i evnen til selvmotivering.

 

Evnen til målrettet problemløsning

En forutsetning for denne evnen er å kunne stoppe opp i møte med en utfordring og spørre hvilke mulige handlingsalternativer som finnes for å løse dette problemet. Personen med ADHD strever med dette.

Kort oppsummert: Barnet med ADHD kan ikke stoppe opp og vente, det har ikke visualiseringsevnen til å forutse hva som vil skje i en gitt situasjon basert på tidligere erfaring, det har ikke den indre dialogen, mangler evnen til selvmotivering, og har vansker knyttet til å tenke ut ulike alternativer for å løse et problem. Da er det lett å forstå hvorfor de heller ikke følger beskjeder, hvorfor de ikke tar til seg og lærer av gjentatte beskjeder, og hvorfor de ikke lærer av konsekvenser.

ADHD fører til impulsive handlinger, til lett å bli distrahert, til å ikke lære av tidligere erfaringer, til ikke å planlegge og handle ut i fra konsekvenser i framtiden, noe som også gjør at tidsfølelsen blir forstyrret. Som voksen kan dette være en stor utfordring.

 

4. Timing-problemer / tidsblindhet

dreamstime xs 51781329

Barkley forteller en sann historie om en kvinne som fortalte om mannen som har ADHD. En dag skulle mannen klippe plenen, men da han kom ut fant han at bensinkannen var tom. Han satte seg derfor i bilen for å kjøre og kjøpe bensin. Men så tar en venn tak i han og får han med på å fiske. Etter seks timer fisking, blir de tørste, og går på puben i ytterligere noen timer. I mellomtiden har politiet funnet bilen hans stående med motoren på, og en tom bensintank ved siden.

Personer med ADHD har ifølge Russell Barkley en uttalt tidsblindhet. Det lever i nuet, og det som opprinnelig var målet i en situasjon kan svært fort bli glemt, og man føres gjennom impulshandlinger fra det ene til det andre.

Sagt med andre ord: Personer med ADHD er ”nærsynte i forhold til framtiden.” De kan kun håndtere ting som ligger nært framover i tid. Jo lenger inn i framtiden en hendelse ligger, jo vanskeligere har de for å håndtere den. Livet blir dermed en serie av kriser som oppstår fordi man har latt være å gjøre det nødvendige for å forebygge dem.

Disse timing-problemene er noe av det som skaper størst problemer for voksne med ADHD. En treåring trenger ikke å ha et tidsbegrep i forhold til sin atferd, men det må en 30-åring ha. Alle slike timing-problemer kommer i fra en svikt i å bygge opp et hierarki av planmessige handlinger over tid. Et eksempel her er å skulle planlegge et bryllup. En person med ADHD har større vansker med å lage hierarkier av planmessige handlinger.

Personer med ADHD har intensjoner om hva de skal gjøre, men har vansker med å gjennomføre det i praksis. Det er ikke mangel på gode intensjoner som er problemet, men å organisere sin atferd ut ifra disse intensjonene.

 

5. Misforhold mellom ferdigheter og prestasjoner 

Russell Barkley forteller også at personer med ADHD ikke mangler ferdigheter eller evner, men at det er å omsette disse i praksis som ofte er problemer. Derfor gir det også lite mening å gi personer med ADHD ferdighetstrening. Det blir å gjøre de dummere enn de er.

En mer fornuftig intervensjon handler derfor om å rette fokus imot personen med ADHD sine prestasjoner; altså å gi hjelp til å bruke de ferdighetene som de faktisk har, til å omsette disse i praksis i den naturlige settingen hvor ferdighetene skal brukes.

Har barnet ikke venner på skolen, så må tiltak gjøres på skolen for å bedre dette. Er det problemer i leksesituasjonen hjemme, så er det hjemme i leksesituasjonen det må gjøres tiltak. Det har ingenting for seg å prøve å løse disse problemene gjennom psykoterapi eller samtaler på et kontor – langt borte ifra problemsituasjonen.

 

Tiltak for barn med ADHD

Det sentrale prinsippet for å bedre prestasjonen og endre atferd i en naturlig setting ligger i å øke presisjonen i konsekvensene for atferden; det vil si konsekvenser må komme nært i tid og være relevante for den atferden man ønsker å fremme.

Derfor det må brukes atferdsmessige intervensjoner; belønningssystemer, token-systemer, klistremerkesystemer, hvor det er en tydelig og nært-i-tid-sammenheng mellom ønsket atferd og konsekvensen av atferden. En slik tilnærming gir kun en midlertid effekt, fordi den er kompenserende der-og-da for en varig svikt i å motivere seg selv.

Det er to grunner til hvorfor teknikker for atferdsmodifisering er løsning for foreldre til barn med ADHD. For det første, å bruke slike teknikker er instruerende for barnet. Med andre ord: Barnet gis informasjon om hva som er ønsket atferd og hva som det trenes på. For det andre, å bruke slike teknikker skaper motivasjon hos barnet til å prøve ut nettopp denne atferden.

I dette ligger et svært viktig poeng: Mange foreldre og lærere bruker slike teknikker kun til det formål å ”instruere” barnet – og med andre ord: Dersom man lykkes med atferdsendringer, så trekker man tilbake teknikkene. Men da vil man mange ganger bli skuffet. En grunnleggende vanske hos personer med ADHD ligger nemlig på det motivasjonelle – og det vil derfor kunne være et kronisk behov for atferdsmodifiserende teknikker, som f.eks belønningssystemer.

Når lærere fortelles at det er lurt å ha et belønningssystem (token-system) i møte med et barn med ADHD, så er det første de spør om: ”Hvor lenge må vi bruke dette? Når vil barnet ha gjort seg uavhengig av dette systemet?” Og til dette pleier Russell Barkley å svare: ”Aldri.” Altså, barnet vil aldri bli ferdig med å være avhengig av et helt konkret, eksternt system for å kunstig skape nært-i-tid-konsekvenser for egen atferd. Det er et varig, konstant behov.

Russell Barkley forteller at slike belønningssystemer er like fundamentale i tilretteleggingen for personer med ADHD, som en rullestolrampe inn til skolen er for personer som sitter i rullestol. Man vil aldri si til en rullestolbruker at ”Nå har du lykkes med å komme inn på skolen i 30 dager på rad, så nå tar vi bort rullestolrampen.” Derimot sies dette hyppig til personen med ADHD. Altså: belønningssystemet skal ikke lære barnet med ADHD å bli uavhengig av systemet; det er som en protese – og skal være der varig for å kompenserer for en varig funksjonshemming.

Personer med ADHD vil alltid trenge flere og mer hyppige nært-i-tid-konsekvenser rundt seg for å prestere på nivå med andre.

 

Foreldre og lærere er de viktigste elementene i behandlingsplanen ved ADHD

Foreldres og læreres vilje, interesse og lidenskap for å gjøre de nødvendige tilretteleggingene for barnet med ADHD er den sentrale forutsetningen for å få barnet til å fungere bedre.

ADHD-tilstanden kan sammenlignes med diabetes. Man behandler ikke diabetes for å bli kvitt diabetesen, men for å kompensere for virkningene av den, og å forebygge tilleggsvansker. På samme måten behandles ikke ADHD for å bli kvitt ADHD-tilstanden, men for å kompenserer for vanskene den medfører, og for å hindre utvikling av tilleggsproblemer.

Her er noen videoer om hva læreren / skolen kan gjøre for elever med ADHD.

  1. Godt jobbet

  2. Grave etter gull

  3. Du er sjefen

  4. Hjelpemidler for elever med ADHD

  5. Friminutt

 

 

Kompensasjon for eksekutive vansker

Barkley trekker også fram sentrale tiltak for å kompensere for de eksekutive funksjonsvanskene som barnet med ADHD har. Det sentrale er ikke nødvendig akkurat hva man gjør, men hvorfor man gjør det. Altså: man må forstå hva barnet strever med, og dermed sette inn tiltak for å kompensere, og da vil det i praksis kunne vise seg at mange forskjellige tiltak kan virke kompenserende.

Her er de tiltakene som Russell Barkley spesielt framhever.

 

a) Synlig og lett tilgjengelig informasjon om det som skjer her og nå

Barnet med ADHD kan ikke holde informasjon i arbeidsminnet. Så prøv heller ikke å få barnet til å gjøre dette. Gjør heller den nødvendige informasjonen som barnet trenger eksternt synlig og til enhver tid tilgjengelig. Dette betyr i praksis lapper, notater, figurer, lister, påminnere, etc. Poenget er ikke hvordan dette skal se ut, men hvorfor det må gjøres – og grunnen er vansker med arbeidsminnet. All informasjon som er grunnleggende viktig å huske her og nå må være tilgjengelig i det ytre miljøet som barnet er i – i det visuelle feltet.

 

b) Bruk av timer / tidskontroll

Barnet med ADHD har problemer med tidsforståelse og har ingen klar tidsfølelse. Derfor må det alltid være en timer som angir tidsrom for det man holder på med. Her kan klokker som kan settes opp med alarmer til å vibrere om ønsket antall minutter eller dagsplaner som viser dagsprogrammet og klokkeslettet her og nå være nyttige.

 

c) Bryte dagen ned i mange små deler

Barnet med ADHD klarer ikke å planlegge og organisere atferden imot framtidige mål. Dagen må derfor brytes ned i mange små deler, som hele tiden gir en retning på det som skal skje her-og-nå.

 

d) Kontinuerlig skape ytre motivasjon

Barnet med ADHD mangler indre motivasjon for oppgavene som kreves av det. Derfor må det kontinuerlig skapes ytre motivasjon. Man skal ikke som forelder eller lærer være bekymret for å ”pervertere” barnet til å bare gjøre gode ting for belønningens skyld, men jobbe for å finne gode belønningssystemer som i praksis viser seg å motivere barnet - og å sørge for å bruke dem.

 

e) Å gjøre det mentale fysisk håndfast

Barnet med ADHD strever med å visualisere alternativer i hodet når det gjelder problemløsning og får ofte trøbbel når mentalt krevende oppgaver må løses i hodet. Derfor er det et godt råd å prøve å gjøre det mentale om til noe fysisk på en eller annen måte. Problemløsning må tas ut av hodet og inn i den eksterne verden. Dette kan for eksempel være å handle om å gi visuelle hjelpemidler i ulike fag på skolen, eller å gjøre teoretisk læring mer praktisk rettet. Det handler også om å erkjenne at muntlige beskjeder ofte ikke er nok for at barnet med ADHD responderer, og at slike beskjeder må støttes opp med et eller annet fysisk håndfast (eks. en lett berøring, en liste, et bilde, en visuell dagsplan).

 

Medisinering

Russell Barkley referer til forskning som viser at hele 92% av barn med ADHD profitterer på å bruke medisiner i forhold til tilstanden. Imidlertid understreker han at en undergruppe av barn og unge diagnostisert med ADHD uoppmerksom type, ofte ikke har noen effekt av behandlingen. 

Foreldre til barn med ADHD bør kjenne til at medisinering kan ha svært god effekt i behandlingen av ADHD, og at en eventuell utprøving av medisiner gjøres i dialog med spesialisthelsetjenesten.

 

Håndtering av tilleggsvansker

Ettersom tilleggsvansker er vanlige hos personer med ADHD, som f.eks lærevansker, angst, depresjon og også autisme, så må det også understrekes at mange barn med ADHD trenger egne tiltak som er rettet inn imot disse tilleggsvanskene.

 

Les mer om ADHD

 

Kilde

 



Relatert