Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

Mange barn i barnehagen strever med angst. Det er viktig å gi hjelp og støtte til disse barna for at ikke angsten skal bli langvarig. Ikke alle barn vokser angsten av seg. Her leser du tips til hva ansatte i barnehagen kan gjøre for å hjelpe det engstelige barnet.

 Dette skriver barnehage.no basert på et intervju med Kirsten Flaten, som blant annet har skrevet boken Barnehagebarn og angst. Flaten spør:


Hvordan reagerer vi når vi møter barn med en atferd vi ikke forstår? Som stivner eller løper sin vei eller blir sur og tverr? Tar barnehageansatte slike tegn på alvor, eller tenker dere at barnet vil vokse dette av seg?

Til dette utydper Flaten selv at det er mange barn i barnehagen som strever med angst. Barnehage.no skriver:

Det er mer angst hos barnehagebarn enn vi vet, og noen vokser det ikke av seg. Nå er det ikke alle som trenger behandling, og ofte handler det bare om tilrettelegging, forklarer Flaten, og legger til at noe av dette er normal utviklingsangst.

Normal utviklingsangst går over av seg selv når barnet vokser til.

 


Litt angst er bra

Litt angst er bare bra, men for noen barn tar angsten overhånd og gir også en risiko for varige angstproblemer. Kirsten Flaten viser spesielt til de stille barna. Hun refererer til uttrykket "the ironmask of shyness." Altså: barna har gjerne lite mimikk og kroppsspråk, men er fulle av følelser på innsiden.

En av de største fallgruvene ved angst og sjenanse hos barn, er at vi trenger å lese andres emosjonelle uttrykk for å forstå og kontrollere våre egne. Dette får konsekvenser for barnets sosiale utvikling, forteller Kirsten Flaten.

Hun forteller også om barn med sosial angst, som blant annet kan ha store vansker med å si navnet sitt i samlingsstunden.



For sosialt engstelige barn, kan det være å si navnet sitt i samlingsstunden. Det er som å bestige Himalaya og de må ha hjelp for å klare det. For når du er 25 år, må du faktisk si navnet ditt og søke på jobber.

Da må du tåle den lille biten av oppmerksomhet. Barn som aldri får denne oppmerksomheten, forsvinner inn i veggen. De blir usynlige, sier Flaten.

 

Tegn på angst

Den enkleste måten å oppdage de engstelige barna er å se når barna forsøker å unngå noe. De går vekk, ser ned eller blir sinte når de presses til noe de gruer seg for.

Men det er så viktig at barnehagen kjenner dem igjen. Hvis ikke kan den evige bekymringen føre til mye ugreit, skriver barnehage.no.

Kirsten Flaten poengterer:

De engstelige barna trenger så mange bekreftelser fra dere hver dag. Skal jeg være med? Husker du hva jeg er redd for? Er det noe der som kan utløse min angst? For dem er det å si nei og være tverr, en sikkerhet. Noen av de sinteste barna jeg har møtt, er bare engstelige.

Et annet symptom er mageknip og søvnvansker, forteller Flaten.

Barnet blir kanskje kvalm av å gå i barnehagen og tror at maten ikke er bra for henne. Mange barn har vært igjennom alle typer mageundersøkelser, uten at legene finner noe. For de er ikke syke, de er engstelige.

 

Støtte og hjelp

Det blir poengtert at det er viktig at ansatte i barnehagene gir mye hjelp og støtte til at de engstelige barna kan våge mer. Men det hjelper ikke å bare stille krav eller presse; barna trenger å trygges og å ta det i små steg.

Angsten kan imidlertid vise seg på ulike måter hos små barn.

Barn som snakker lite blir ofte oppfattet som sjenerte. Men også barn som snakker mye kan ha angst. Når de snakker angsten sin ut, er det for å dempe ubehaget.

Engstelige barn vil ofte kjenne reaksjonene på kroppen. De blir kvalme, redde for å spy, redde for barneselskaper, hjertet slår og knærne skjelver. De kjenner stresset og tankene blir dratt mot alt som kan gå galt.

Metoden blir ofte å unngå alt som utløser angst, for det ligger i vår natur. Men når vi gjør dette, hindrer angsten oss i å leve fullt ut. Så om du har et barn i barnehagen som aldri sier noe, må du legge en plan for å få dem til å tørre mer, sier Flaten.

 

Trygghet først

Av råd som spesialpedagogen trekker fram er å gi barna opplevelsen av å bli sett. De trenger mye ros, men rosen bør være nedtonet.

barnehagebarn og angstHun anbefaler også bruk av små grupper, og å øve helt konkret på så små og enkle ferdigheter som å kunne si hei. Det virker smått, men er sjumilssteg for barnet. Flaten oppsummerer:

Sammen med mildt press og muligheten til å gjøre seg gode, sosiale erfaringer. La dem bli sett og anerkjent og vite at det er helt ok å grue seg. De må lære å si navnet sitt og å si nei, at dette liker jeg ikke. Lær dem blikkontakt og la dem øve på å invitere andre til lek. Øv på å si noe pent om andre og å puste langt nedi magen.

Det siste punktet, å lære seg å puste med magen, er en viktig måte å berolige seg selv på - og derfor også vel verdt å bruke tid på i en barnehagesetting.

Og til slutt, må barnehagen snakke med foreldrene om det engstelige barnet. De må spørre seg selv hvordan de som forelder er med på å vedlikeholde barnets angst.

Et viktig poeng her er at voksne har lett for å bli veldig beskyttende når barnet kjenner seg engstelig - men at det er behov for å gi både beskyttelse og utfordringer som barnet kan vokse på.

Likefullt: hun poengterer at riktig rekkefølge i oppfølgingen av barnet er: Trygghet først!

Affiliateannonse

 

Kilde

 

Relatert