Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10317 abonnenter

Her leser du en anonym beretning om det å være styrt av tvangstanker, og hva som skulle til for å få gjenvunnet kontrollen. Denne artikkelen er basert på en nyhetssak på Aftenposten.no sin debattside Si;D.

 


  1. Om skribenten

    21-åringen som har skrevet innlegget har ønsket å holde seg anonym. Personen har beskrevet hvordan "hun" ble kontrollert av tvangstanker og om nødvendigheten av å søke hjelp

     

  2. Problemet

    Det hele begynte med en lekkasje på badet, og skyldfølelsen kom innover henne: Hva om det var min skyld? I etterkant av dette oppstod stadig flere bekymringstanker om katastrofer som kunne komme til å oppstå:

    Da jeg hadde låst døren og begynt å gå ut av blokka, begynte tankene om brann. Har jeg skrudd av plata? Er vaskemaskinen skrudd av? Er alle kontakter og skjøteledninger dratt ut? Jeg måtte løpe inn igjen, selv om jeg bare skulle ned i butikken i kjelleren.

    Det var ingen som forstod hvor mye tid og krefter hun brukte på tvangstankene, og hver gang hun nevnte problemet for venner, til og med for kjæresten, fikk hun samme svar: "Ta det med ro, det er helt normalt". Men det var ikke normalt. Tiden gikk, og vanskene eskalerte.

    Etter en ferie gikk det to uker uten at hun vågde å bruke vaskemaskinen, og da ble hun nødt til likevel å gjøre det - men nå var bunnen nådd. Hun fikk et angstanfall i det vannet i vaskemaskinen begynte å renne.


    Den intense følelsen av at det gjaldt liv og død ble overlappet av tanken om at jeg virkelig var blitt gal. Jeg var livredd for en vaskemaskin. Fikk ikke puste. Gråten kom.
    Dette hadde gått så langt at jeg ikke kunne bli frisk igjen. Nå hadde jeg ingen annen utvei enn å dø, tenkte jeg.

     

  3. Hva har vært til hjelp?

    Heldigvis fantes det hjelp å få, og hjelpen var også helt nødvendig. Hun kontaktet lege, ble tatt på alvor, henvist psykolog og fikk time.



    Mot slutten av timen sa hun noe som «dette høres veldig ut som tvangstanker og angst». Det føltes ut som en åpenbaring. Nå var det noen som tok bekymringene mine på alvor.

    Fire måneder i behandling hos psykologen var tilstrekkelig til at hun ble angstfri. Og hun har aldri angret på at hun søkte hjelp. Hun avslutter:

    Budskapet mitt er at vi må bli flinkere til å ta psykisk helse på alvor. Søk hjelp før det går så langt at du får et sammenbrudd. Kommer noen og betror seg til deg, ikke bagatelliser. Gjør heller et forsøk på å hjelpe.

 

Kilder:

Relatert