Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Selektiv mutisme er en tilstand hvor barn og unge konsekvent ikke snakker i visse sammenhenger, selv om språkforståelsen og evnen til å snakke er normal. Her leser du mer om selektiv mutisme og hva som kan være til hjelp.

Denne artikkelen er i hovedsak basert på en oversiktsartikkel om selektiv mutisme skrevet av Beate Ørbeck ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion øst og sør, og publisert på Psykologforeningen sine nettsider.


 

"Tenk hvordan ditt liv ville være uten din stemme. For meg er det en realitet"

- Person med selektiv mutisme

 

Hva er selektiv mutisme?

Barnet med selektiv mutisme har evnen til å snakke og har en tilnærmet normal språkforståelse, men lar konsekvent være å snakke i bestemte sammenhenger. Beate Ørbeck skriver:


Selektiv mutisme er en relativt sjelden tilstand der barn og unge konsekvent ikke snakker i visse sammenhenger. Barna er oftest tause i barnehagen/på skolen, mens de snakker med sin nærmeste familie i hjemmet.

I tillegg til selve tausheten har en stor del av disse barna også redusert ikke-verbal kommunikasjon, i form av lite gester og svak blikk-kontakt.

Selektiv mutisme blir forstått som en angstlidelse, og er i det nye diagnosesystemet DSM-V listet opp under angstlidelsene. I en artikkel på mutisme.no utdypes dette. De skriver:



Et barn som har selektiv mutisme blir taus på grunn av fysiske symptomer på den sterke angsten de føler. De er ikke trassige, stae eller 
ulydige. De er heller ikke tause som følge av lærevansker, autisme, generell utviklingshemming, opposisjonelle forstyrrelser, osv. Det er ikke dermed sagt at det ikke kan oppstå andre sideliggende forstyrrelser, men disse er ikke selve årsaken til selektiv mutisme. 

 

"Barnehage og skole er et mareritt. Man føler seg som en alien, en fremmed."

- Person med selektiv mutisme

 

  1. She´s given up talking. Paul McCartney

    På en treffende måte beskriver Paul McCartney i denne sangen en jente som har selektiv mutisme.

  2. Min historie med selektiv mutisme

    I dette videoinnslaget forteller en jente med selektiv mutisme om hvordan det preger hverdagen.

  3. Min historie med selektiv mutisme (engelsk)

    I dette videoinnslaget får vi enda en skildring av livet med selektiv mutisme.

 

Mulige årsaker til selektiv mutisme

Beate Ørbeck skriver: 

Entydige årsaksforhold er ikke beskrevet, men i dag oppfattes tilstanden som nær knyttet til biologisk medierte temperamentstrekk, med skyhet og hemmethet som sentrale sårbarhetsfaktorer, sammen med ulike grader av utviklingsforstyrrelser.

Det er også relativt stor enighet om at selektiv mutisme best forstås som en angsttilstand, og at den er særlig hyppig assosiert med sosial angstlidelse, selv om dette ennå debatteres.

 

Utredning av selektiv mutisme

Beate Ørbeck skriver:

Utredning ved selektiv mutisme innebærer en nøye symptomkartlegging med hensyn til taushetens historiske forløp og hvordan den arter seg i forhold til ulike situasjoner/ulike mennesker, samt grad av ikke-verbal kommunikasjon hos barnet.

Her gir spørreskjemaer om selektiv mutisme (Selective Mutism Questionnaire; SMQ, og School Speech Questionnaire; SSQ) for henholdsvis foreldre og lærere verdifull informasjon.

Det er en rekke opplysninger som kan være av interesse når man skal utrede vanskene. Ørbeck nevner viktige momenter:

  • Om tausheten er oppstått akutt, som følge av et psykologisk traume eller en ervervet hjerneskade.
  • Om det finnes selektiv mutisme i familien og forekomst av andre samtidige tilstander hos barnet
  • Om motorisk og språklig utvikling og faglig fungering i barnehage/skole
  • Om barnet hører normalt
  • Om barnets pragmatiske bruk av språket, for eksempel ved bruk av spørreskjemaet Children's Communication Checklist; CCC-II, til foreldre og/eller lærere.
  • Om ordforråd og grammatisk forståelse
  • Om barnets evne til konsentrasjon i ulike sammenhenger

Artikkelforfatteren legger til:

Utredning, og ikke minst testing av barn som er tause kan virke vanskelig. Utredere må ta i bruk sine kreative sider og må nok være mer enn vanlig vàr for barnets reaksjoner, men erfaringsmessig samarbeider de fleste av barna godt i en strukturert testsituasjon.

Barna må fortelles at de ikke trenger å snakke til testlederen under undersøkelser, men at de kan bruke peking eller skrive ned svar. For øvrig bør barnet få sitte ved siden av utrederen, ikke rett overfor.

Da unngås den direkte blikkontakt disse barna oftest er svært ukomfortable med, og både barnet og utrederen samler seg om et fokus foran seg, altså testmaterialet.

 

"Når du gjerne vil si noe føles det som om du blir kvalt."

 - Person med selektiv mutisme

 

Behandling av selektiv mutisme

Vanskene kan føre til både faglige og sosiale problemer for barnet, og til stor frustasjon for omgivelsene, og det kan være nødvendig å få behandling for den selektive mutismen. Beate Ørbeck skriver:

Selektiv mutisme kan utløse sterke følelser, og av og til også uhensiktsmessig adferd fra miljøet rundt, noe som kan være med på å opprettholde, eller endog forverre barnets symptomer.

Derfor vil det å gi god informasjon om tilstanden, åpenhet og samtale omkring vanlige reaksjoner i omgivelsene, samt å få til et godt samarbeid mellom hjem og barnehage/skole være helt sentralt i arbeidet med selektiv mutisme, mener Ørbeck.

En må stadig holde frem viktigheten av ikke å forsøke å presse barnet til å snakke, noe omgivelsene ofte gjør helt ubevisst. For det enkelte barn har det vist seg at forståelig informasjon om tilstanden, og at det finnes andre barn som har det samme problemet, vekker betydelig interesse og gir kontakt med barnet.

 

  1. Hvordan hjelpe barn med selektiv mutisme. Foredrag

    I dette foredraget får vi en grundig beskrivelse av barna med selektiv mutisme og hva som kan være til hjelp.

 

Defokusert informasjon

Beate Ørbeck gir flere tips knyttet til behandling av selektiv mutisme, hvor «defokusert kommunikasjon» inngår som et grunnprinsipp. Ørbeck forklarer om dette:

En må ta utgangspunkt i barnets kommunikative nivå (gester, språk, avstand, tema) og forsøke å få til et felles fokus «utenfor» barnet. Gode hjelpemidler her er det å sitte ved siden av barnet, samt å stille åpne og undrende fremfor direkte spørsmål. Nøytrale temaer, uten direkte fokus på barnets opplevelser og følelser, er sentralt.

Å si direkte til barnet at han/hun ikke er nødt til å snakke til deg når du møter det, virker erfaringsmessig svært frigjørende. Dersom det skulle komme et verbalt svar, så forsøk å motta dette som en selvfølge. Hold et moderat affektnivå og unngå å se direkte og lenge på barnet i begeistring over at det snakker til deg.

Betydningen av å unngå å gi for mye fokus på barnet kommer fint fram i det paradoksale utsagnet til en gutt med selektiv mutisme, som ifølge Ørbeck har sagt det slik:

Jeg kan jo ikke begynne å snakke, for da blir de så glade.

 

Gradvis eksponering for å snakke

Beate Ørbeck forteller at det finnes per i dag ingen «gullstandard» for behandling av selektiv mutisme, men at det anbefales å bruke elementer fra atferdsterapi og kognitiv terapi. Hun forklarer:

«Stimulus fading» står sentralt, og innebærer at barnet først får være i et rom med en person de føler seg trygge på, og snakke om noe som ikke krever høy grad av interpersonlig kontakt, for eksempel å lese regler, si navn på farger eller telle høyt.

Terapeuten skal først være langt vekk, oftest langt unna rommet, som også har lukket dør. I samarbeid med barnet får behandleren gradvis komme nærmere («slide-in technique») inntil barnet kan snakke normalt med terapeuten ved siden av seg.

Det understrekes at selv om dette kan høres lettvint ut, så kan det være en lang vei å gå for å oppnå dette. Det må brukes god nok tid til å bygge opp en terapeutisk allianse med barnet, og hvor mestringsefaringer bygges gradvis og med økende vanskegrad etter hvert. Blant annet viser Ørbeck til en norsk pilot-behandlingsstudie som viser hvordan behandlingen bygges sakte og gradvis opp omkring øvelser som nevnt over.

Hun forteller:

Resultatene fra pilotstudien, som inkluderer syv barn i alderen 3-5 år, er meget lovende da alle har begynt å snakke i barnehagen.

 

Dokumentar om selektiv mutisme

  1. Del 1: Selektiv mutisme: Help me to speak

  2. Del 2: Selektiv mutisme: Help me to speak

  3. Del 3: Selektiv mutisme: Help me to speak

  4. Del 4: Selektiv mutisme: Help me to speak

 

Skritt for skritt

I en artikkel på mutisme.no utdypes det at en viktig behandlingsarena for selektiv mutisme etter hvert også vil være i selve klasserommet. De skriver:

For et selektiv mutisme-barn er skolen det vanskeligste stedet å være. Lærere og medelever forventer at alle barn skal være aktive og deltagende innenfor klasserommet. Når et barn ikke svarer, blir all oppmerksomhet vendt mot henne/han... Det er ganske ironisk i og med at oppmerksomhet er det siste et selektiv mutisme-barn ønsker!

Angsten må avlæres sakte ved å ta små skritt i riktig retning. Denne prosessen begynner med barnet selv og en nøkkelperson på barnets skole som barnet etterhvert får øket tillit til. Hvis man går frem på denne måten, kan barnet klare å overkomme selektiv mutisme. Et barn med selektiv mutisme kan for eksempel gå fra ”stiv av angst” til å nikke/riste på hodet, noe som er et stort fremskritt for barnet.

Godta ikke-verbal kommunikasjon i skolemiljøet, spesielt de første skolemånedene. Sammen med eleven vil du finne ut det riktige tidspunktet til å oppmuntre til mer verbal kommunikasjon. Dette kan ta litt tid, og i noen tilfeller kan det hende at verbal kommunikasjon uteblir. Det er derfor viktig å ikke la den ikke-verbale kommunikasjonen bli som en krykke. Det er en hårfin balanse mellom press og oppmuntring. 

Flere råd for hvordan man kan ta "skritt for skritt" i riktig retning i klasserommet og gradvis gjøre det mulig for eleven å bruke talespråket også i klassen, kan du lese her

 

Kilde

Les også

Relatert