Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10317 abonnenter

Her leser du om Merete som nylig skrev en kronikk om det å leve med Aspergers syndrom, og sin opplevelse av å ikke bli møtt med forståelse i hjelpeapparatet for hva Asperger er (og ikke er). Denne artikkelen er basert på en kronikk på Aftenposten.no.

 


  1. Om Merete Sandvig Hoel

    Merete Sandvig Hoel er 51 år og er tobarnsmor. Hun fortalte i sin kronikk om hvordan hun i voksen alder fikk diagnosen Aspergers syndrom, om hvilken hjelp hun fikk, og hva hun følte hun hadde hatt behov for å få.

  2. Å leve med Aspergers syndrom

    Hun forteller om hvordan hun i en alder av 47 år fikk diagnosen Aspergers syndrom, etter å ha hatt en del utfordringer gjennom hele livet, men hvor det først nå ble aktuelt med en utredning. Merete Sandvig Hoel oppsummerer hva Asperger-tilstanden innebærer for henne:

    Det er slitsomt å forholde seg for mye til «utenverdenen». Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi sansene bare unntaksvis fungerer spontant og uanstrengt. Det er ofte som å leve bak en glassvegg.
    Det jeg mangler, både mentalt og fysisk, er overskudd til å være sosial på den måten omgivelsene forventer.
  3. Et vanskelig møte med hjelpeapparatet

    Hun forteller om et møte med hjelpeapparatet som opplevdes vanskelig:

    Hadde jeg visst hvordan «oppfølgingen» ville bli, hadde jeg kanskje ikke bedt om utredning. Aldri har jeg vært så «syk», så stresset, som i tiden etter utredningen. Å bli møtt av et helsevesen som insisterte på å behandle meg som psykisk syk, med den delvise umyndiggjøringen det innebærer, var et sjokk og har vært svært belastende.
    Jeg ble tilbudt mestringskurs for å forstå noe jeg hadde levd med i 47 år. Det opplevdes ikke relevant for meg. Det ville det derimot vært å få bistand i en situasjon hvor jeg som funksjonshemmet skulle være både omsorgsgiver og - mottaker.
  4. Behov for større forståelse av hva Asperger er (og ikke er)

    Merete setter ord på at det hun har behov for er praktisk og konkret hjelp med å få hverdagen til å gå rundt. Det at hun fikk diagnosen Aspergers syndrom ble en bekreftelse på noe hun selv hadde han en mistanke om, og som hun derfor etterspurte en utredning i forhold til.


    Det ser for tiden ut til at den lokale frivillighetssentralen er det mest aktuelle stedet å få hjelp til det jeg trenger hjelp til, nemlig praktiske gjøremål.
    Jeg synes lenge det var greit å si fra om at jeg hadde diagnose. Jeg regnet med at når jeg forklarte meg, ville jeg også få den nødvendige respekt. Det viste seg dessverre ikke å være tilfelle, og aller minst i det som skal være et «hjelpeapparat», avslutter Merete i sin kronikk.

 

Kilder:



Relatert