Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9090 abonnenter

Annonse   



Å være pårørende til en som er deprimert er vanskelig. Mange har slitt seg ut i bekymring sorg og frustrasjonen over sykdommen til den man er glad i. Her leser du et innlegg fra Kristian Hall om hva du som pårørende kan gjøre for en som er deprimert.

Det å være pårørende til en som er deprimert er vanskelig. Først og fremst er det tungt å se lidelsen den deprimerte står i, når man bryr seg om vedkommende. Det kan også være enormt frustrerende å se den apatien som følger med sykdommen. Mange pårørende har tenkt; «hvorfor kan hun ikke bare skjerpe seg?».

Mange foreldre, søsken, venner eller kjærester har slitt seg ut i bekymring, sorg og frustrasjon over sykdommen til den man er glad i. Det er viktig å innse at det er den deprimerte selv som må ta seg ut av situasjonen, ikke de pårørende.

Men hva kan man gjøre hvis man ønsker å hjelpe?

 

1. Forstå hva depresjon er, og hva det ikke er

Jeg har tidligere skrevet at det å være deprimert er som å komme fra en annen planet. Dette er mye av grunnen til at det føles så ensomt å være deprimert.

Den deprimerte opplever at ingen forstår ham. Siden dette er en sykdom som påvirker tanker og følelser, vil mye av tankeprosessene være irrasjonelle (sett fra utsiden).

For eksempel vil man ofte finne svartmaling hos den deprimerte. Hvis det skjer noe negativt, vil dette oppleves som EKSTREMT negativt hos den som sliter med depresjon. Selv positive hendelser vil ofte bli vridd til noe negativt.

For eksempel; den deprimerte får en bursdagsinvitasjon (noe positivt), men finner senere ut at hennes invitasjon ble sendt en uke etter at en venninne fikk sin. Dette fører til enda dypere depresjon, fordi dette oppleves som en avvisning.

Andre vanlige tankefeil hos deprimerte er polarisering (svart/hvitt-tenkning), overdramatisering (å katastrofisere ting som egentlig er bagateller), personliggjøring (å ta på seg skylden for ting man ikke kan kontrollere), ansvarsfraskrivelse (det motsatte; når man skylder på alt og alle for ting man faktisk har delvis ansvar for) samt generalisering («ingen vil noensinne kunne elske meg»).

De som sliter med depresjon tenker selvsagt ikke slik for moro skyld. En stor del av sykdommen består av å ikke vite at man tenker usunt. Og der ligger noe av hemmeligheten til hvordan man kan bli frisk – å lære seg teknikker for å skille irrasjonelle tanker fra sunne (også kjent som kognitiv adferdsterapi).

Man må først forstå sykdommen, for å kunne hjelpe. Det første du kan gjøre som pårørende er derfor å lese deg opp på sykdommen, forstå hva den gjør med tankene og følelsene til den deprimerte.

 

2. Vær en heiagjeng – uten å mase

Når man er deprimert er viljen syk. Det er en av hovedgrunnene til at depresjon er en så seig sykdom. Den syke har kanskje ikke en gang energi til å komme opp fra sengen om morgenen.

Å bli kvitt depresjon er som å løpe et maraton – langt og ofte smertefullt. Men å så gledesfylt når man kommer i mål. Heiarop kan ha stor betydning når man sliter seg opp de bratteste bakkene.

Når man kjemper seg ut av en depresjon må man vinne tusenvis av små kamper mot seg selv over tid. Å komme seg ut av sengen, ut på tur, trene, gå i terapi, trene på å bli bedre til å tenke.

Å bli motivert til innsats av sine omgivelser kan være forskjellen som gjør at man lykkes. Jeg tror dette kanskje er den viktigste tingen man kan gjøre for en deprimert.

Men ikke overdriv, hvis du oppfattes som en som maser kan oppfordringen fort bli en negativ faktor.

 

3. Legg til rette for mestring

En annen viktig kilde til nedstemthet og vonde følelser for den som er deprimert, er den lave opplevelsen av mestring. Kanskje klarer man ikke gå på skolen eller jobben, og man legger merke til at andre rundt seg har det bedre på de fleste arenaer (mer penger, mer kjærester, flere barn, bedre bolig, finere bil, bedre jobb osv).

Det er ekstremt viktig å gradvis bygge opp en følelse av mestring. Og dette får man til ved å legge listen lavt i begynnelsen. Så lavt at man er sikker på å klare det man forsøker.

Eksempler på dette er å bli med på festen, om enn bare for en time. Eller å dra på skolen eller jobben bare for en halv dag. Eller å gå en kort tur hver dag.

 

4. Still krav, men ikke for høye

En del av de som sliter med depresjon opplever å bli håndtert som en som er syk, der omgivelsene tar på dem med silkehansker, og ikke stiller krav til dem som likeverdige mennesker. Jeg tror dette er uheldig, og noe som kan forsterke sykdommen.

Hvis du for eksempel hele tiden slipper unna med å bryte avtaler, vil du ha lite incentiv til endring.

Jeg tror vi skal behandle de syke som likemenn, men hvor man også passer på å stille krav som er oppnåelige, for ikke å skade mestringsfølelsen.

  

5. Dra den syke ut på gledesfylte aktiviteter

Vi vet fra forskning at mange aktiviter har store positive og målbare påvirkninger på helse, energinivå og humør. Her er noen av dem: trening og mosjon, å være i naturen, danse og synge, å gjøre ting som fører til at man ler.

Alt dette er godt for alle, både friske og syke. Dermed er dette en vinn-vinn-vinn-situasjon; man gjør noe sosialt, noe som har positive helseeffekter og noe som er gøy for alle.

Og dette trenger ikke være forseggjorte aktiviteter, det er mer enn nok å ta med den deprimerte ut på en gåtur i nabolaget.

- Få flere tips i Opp fra avgrunnen.



Relatert