hjelptilhjelp overst 4

Finn psykisk hjelp og kurs

FINN HJELP / KURS AVANSERT SØK
 
 

Registrer nytt hjelpetilbud / kurs (gratis)

 

 

 

 



Jeg er i midten av tjueåra, og som tilsynelatende har et godt og vellykket liv, men jeg er en av disse unge ensomme, de skjulte deprimerte.

Dette skriver en anonym jente (24) i et innlegg på VG.no. Her er et bearbeidet utdrag fra teksten.

 

  1. - Ingen vet at jeg er deprimert

    Hun skriver videre:

    - Ingen vet at jeg er deprimert. Ingen ser det. Jeg orker ikke alt fokuset, all sympatien og de tomme frasene og løftene om at folk alltid «er der» og at jeg kan «ringe når som helst.» Jeg vil at noen skal se det selv – at noe er galt.

    For noe er åpenbart galt.

    - Det er mandag. Jeg ligger i sengen, nok en gang, klokken er to og jeg orker ikke reise meg. Puten mi er våt av gråt, jeg ruller meg over på siden for å unngå den våte flekken. Jeg må opp igjen, jeg vet jo det, jeg har allerede vært oppe, gjort ærender, spist frokost og drukket kaffe. Ingen vet at jeg har lagt meg igjen, at jeg egentlig hadde foretrukket å sove hele dagen.

  2. Det hypersosiale. Ensomheten

    Det er en av de unge, tilsynelatende vellykkede som har tatt til orde, og som forteller om et indre liv som slett ikke er i samsvar med den ytre fasaden som hun forsøket å opprettholde. En jente med over tusen venner på Facebook. Som har et tosifret antall venner som hun kan dra på byen med. Og som iherdig gir et inntrykk av at alt er bare bra. Hun skriver:

    - Jeg er hyperaktiv på sosiale medier, jeg er morsom på Twitter, jeg legger ut harmoniske bilder av kaffekopper og landskap og middager på Instagram. Jeg gir inntrykk av å dele alt, for at ingen skal vite.

    Men midt i det hypersosiale ligger en kvelende ensomhet. Det hele er et narrespill, en tilsløring. Hun forteller om en gnagende angst for å være en byrde. En som ødelegger andres lykke, en deprimerende klump av dårlig samvittighet og tristhet i magen deres.

  3. Se oss. Spør oss

    - Det er ingen som vet, ingen som ser. Ingen som ser hvor ufattelig alene jeg føler meg, at telefonen aldri ringer hvis jeg ikke sender melding først og foreslår å finne på noe, ingen som forestiller seg at hvis ikke jeg tar kontakt, sitter jeg alene hjemme på lørdagskvelden og ser på NRK.

    - Ingen som skjønner at foreldrene mine trolig er dem jeg tilbringer mest tid med, at de er de eneste som ringer for å spørre hvordan det går i løpet av uken, for å invitere meg på besøk. Ingen som tenker over at hvis jeg hadde blitt i leiligheten i to uker i strekk, ville ingen lagt merke til det. Ingen.

    Tausheten blir derfor løsningen, eller kanskje det som hindrer løsninger. Hun oppsummerer:

    - Derfor sier jeg ingenting. Jeg vil at noen skal se det selv. At noen skal se at noe er galt, at noen skal spørre. Fram til den dagen det skjer, vil jeg være deprimert i skjul, vil jeg skjule ensomheten og klumpen i halsen. Det er mange av oss. Se oss. Spør oss. 

 

Kilde:

Les også