facebook 

Finn psykisk hjelp der du bor

 

 

Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 11766 abonnenter

Det har lenge vært liten kunnskap om voksne med Asperger syndrom, og det er mange fordommer imot mennesker med denne diagnosen. Noen mennesker med Asperger er åpne om dette, mens andre er mer lukket. Hva er det egentlig som spiller inn i hvorfor noen med Asperger syndrom så åpne, mens andre ikke er det?

Dette er temaet i et nytt gjesteinnlegg fra Gustav Koi som selv har Asperger syndrom.



 

Liten kunnskap om voksne med Asperger

Han skriver: 

For meg har det vært nokså naturlig å være åpen, fordi jeg liker å meddele ting med andre.

Og så tror jeg også at det har noe med personligheten å gjøre. Det å spre kunnskap er viktig når det gjelder alle diagnoser, og Asperger syndrom er jo en diagnose som folk har visst svært lite om, siden den er en relativ ny og komplisert diagnose.

Da jeg fikk min diagnose i 2009, så forsto jeg fort at det var lite kunnskap om voksne med Asperger.



Det var barn det ble fokusert mest på, og det meste som var skrevet om diagnosen var i forbindelse med barn og ungdom. Det overrasket meg at voksne, spesielt menn, hadde så lite å komme med.

 

Det er få selvbiografier av personer med Asperger

En stund etter at jeg fikk diagnosen begynte jeg med å skrive en selvbiografi. Jeg visste ikke hvem som kunne tenke seg å utgi en slik bok, men søkte rundt. Da jeg omsider kom over Spiss forlag, var de interessert i bokprosjektet.



Jeg hadde begrenset kunnskap om diagnosen og folk som bar den på den tiden, men etter hvert som jeg skrev lærte jeg meg en del, også om meg selv.

Det var som sagt ikke så mye å lese fra de diagnostiserte selv da jeg fikk min diagnose. Selv om det var skrevet en god del om barn med diagnosen, var det lite å hente fra de voksne med AS diagnosen, hvert fall her til lands. Det var også lite som var skrevet av fagfolk om voksne med Asperger også.

Noen mnd etter jeg fikk diagnosen begynte jeg å skrive min selvbiografi.

Jeg fikk vite fra Spiss forlag på den tiden at jeg var den første voksne mann som hadde skrevet en selvbiografi her i Norge. Jeg syns dette var merkelig.

Det var visstnok en mann som var litt eldre en meg som også hadde skrevet en slags biografi, men han var fra Danmark.

 

Mange fordommer mot voksne med Asperger

Siden skrev jeg noen artikler og andre skriverier om meg og diagnosen, og om hva jeg holdt på med før jeg begynte med min bok nummer to.

Det som overrasket meg mest, var at det var så få voksne, spesielt menn, hadde så lite å komme med. Derfor ville jeg finne ut mer om diagnosen, og et år senere fikk jeg utgitt min neste bok som fikk tittelen "Jakten på sannheten om Asperger syndrom".

En grunn til at det har vært så lite åpenhet rundt Asperger syndrom hos voksne, kan være at det er en manglende kunnskap blant folk flest om dette temaet, også innen for helsevesenet.

Mange med diagnosen er blitt sett på som lite kompetente, og ikke er i stand til å uføre et vanlig arbeid. NAV har også vært tydelig preget av den holdning, men i de senere årene har det blitt bedre.

Noen har også blitt utsatt for en mobbing og blitt diskriminert, og er blitt mer eller mindre frosset ut fra en arbeidsplass. Noen har også stigmatisert mennesker med Asperger som en gruppe mer eller mindre einstøinger, og ansvarsløse.

 

Behov for et mer nyansert bilde

Et eksempel på diskriminering var den lokføreren som hadde jobbet prikkfritt i ca 30 år, men han slet med noe han prøvde å finne ut av. Han trodde muligens at det kunne være ADHD. Det ble foretatt en utredning, og han fikk diagnosen Asperger syndrom. Etter en stund fikk han beskjed fra høyere hold om at han ikke var kompetent lenger til å være lokfører. Dette eksemplet handler om mangel på kunnskap.

Mye av dette jeg har nevnt over har gitt et skjevt bilde av mennesker Asperger. Bildet er mye mer nyansert enn som så. Derfor har jeg hatt ønske om at min åpenhet kan vært hjelp for andre med diagnosen, men også for fagpersoner og andre som har jobbet med mennesker med Asperger.

Det sies også at det finnes minst tre typer mennesker med Asperger syndrom, og det er den passive, den aktive, og den fjerne typen.

Jeg tror for min del at jeg kan være alle tre, i hvert fall har jeg vært alle tre tidligere. Nå går det mest på den aktive delen, vil jeg påstå. Så jeg tror at grunnen til at noen er mer åpne om diagnosen enn andre, handler om personlighet en har og har utviklet. Slik har i hvertfall jeg erfart det.

 

Hva noen mødre har gitt utrykk for

Her er noen utsagn fra mødre til barn/ungdom med Asperger syndrom, hvor åpenhet om diagonsen er tema.

 

  1. Vi har alltid vært åpen angående diagnosen hans. Han er ganske åpen gutt.
  2. De må akseptere tilstanden sin, ellers blir de anonyme.
  3. Vår erfaring er at åpenhet gjør hverdagen enklere ved at medmennesker synes «annerledeshet» er greit så lenge de forstår hvorfor.
  4. Tror at det tildels har med personlighetstypen å gjøre, alle er jo ikke like utadvendte uansett diagnose eller ei.
  5. Jeg var glad for å kunne finne litteratur som kunne fortelle henne om hvordan Aspergere tenker og resonnerer, og hva som utgjør deres «annerledeshet».
  6. Dattera vår har aldri brydd seg så mye om hva andre mener om henne, og har derfor heller ikke motforestillinger i forhold til å fortelle andre at hun har Asperger syndrom.
  7. Det er vel enda vanskeligere for en tenåring, i en alder hvor det er så viktig å ikke skille seg for mye ut, å markere seg som annerledes.
  8. Årsaker til dette er at noen ungdommer med Asperger har et bedre selvbilde enn andre.
  9. Ungdommer som har blitt mobbet tidligere vil ikke si noe om sitt syndrom.

 

Hva sier de voksne diagnostiserte om sin åpenhet?

Her er noen utsagn fra voksne mennesker med Asperger syndrom, hvor åpenhet om diagonsen er tema.

 

  1. Jeg har vært opptatt av å opplyse om det som relevant. Så lenge diagnosen ikke har noe å si i praksis, føler jeg ikke nødvendigvis for å opplyse om den heller.
  2. Da jeg fikk diagnosen så fant jeg bare ting skrevet av leger, og synes det manglet informasjon direkte fra folk med diagnosen.
  3. Diagnosen har sådan alltid vært en side ved meg som jeg har akseptert og jeg har ikke hatt noe mer behov for å skjule den enn andre ting som jeg selv har kontrollen over.
  4. I utgangspunktet er det for meg som å snakke om et beinbrudd eller hvorfor jeg bruker briller. Jeg synes det er synd at så mange ser ut til å oppfatte diagnosen som en atferdsforstyrrelse, noe å være flau for.

 

Hva har fagpersoner observert om åpenhet

Her er noen utsagn fra fagpersoner, hvor åpenhet om diagonsen blant mennesker med Asperger er tema.

 

  1. Personlighet og egenskaper avgjør mye om hvor åpne de er, men det kan også komme av erfaringer: hvordan de har blitt møtt i ulke sammenhenger og hva slags hjelp de har fått.
  2. Mennesker med Asperger er forskjellige, akkurat som mennesker flest. Diagnosen sier bare noe om et menneskes forståelse for sosiale relasjoner.
  3. Kanskje det har noe å gjøre med både temperament og med sosialisering.
  4. Det ser ut for at de som er åpne, da spesielt om sin egen diagnose, går mye på alder selvtillit og selvfølelse, erfaring og ikke minst personligheten.
  5. At noen er mer åpen om diagnosen enn andre, har etter det jeg kan se også mye å si på den interesse som en har til Asperger-diagnosen. Tror også at de som kan se de positive tingene som diagnosen innebærer, har lettere for å være åpne om sin diagnose.

 

Min konklusjon

Åpenhet varierer slik det gjør hos andre menneske. Noen har mer trang til å være åpen for de kan ha mye å meddele eller formidle til andre, mens andre liker bedre å ha tingen for seg selv. Alder, bakgrunn, personlighet og situasjonen en er i spiller inn.

- Skrevet av Gustav Koi, privat forsker og formidler

Relatert