facebook 

Hjelptilhjelp.no

Gjesteinnlegg


Jeg har kortvarig erfaring med psykiatrien, men den var til gjengjeld svært ødeleggende. Ansatte i hjelpeapparatet har ofte skremmende lite kunnskap om traumediagnoser som kompleks post-traumatisk stresslidelse (C-PTSD), dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), og uspesifisert dissosiativ lidelse (DDNOS). 

Bilde: av JR Korpa på Unsplash



Dette er noe av det som kommer fram i dette anonyme gjesteinnlegget på hjelptilhjelp.no.

Innlegget setter fokus på hvordan dissosiative problemer kan bli misforstått og bagatellisert i møtet med hjelpeapparatet, og hvordan resultatet kan bli livsfarlig for personen med problemene. Når delen av personligheten som er avspaltet fra traumene/emosjonene ber om hjelp - og forteller at man er i ferd med å miste kontrollen - kan kunnskapsløse hjelpere ha lett for å feie problemene bort. Når avspaltede deler av personligheten agerer på egen hånd og 'tvinger' personen inn i selvmordsatferd, så risikerer man å møte null forståelse og hjelp fra helsepersonell. Det hele mistolkes som et skuespill. 

Denne mangelfulle forståelsen av hvordan dissosiative problemer arter seg bidrar i sin tur til å gjøre problemene enda større. Når en person med dissosiative problemer opplever at han/hun er i ferd med å miste kontrollen er det viktig å ta disse signalene på alvor - og å gi hjelp. Riktig hjelp.

Skribenten av dette innlegget har opplevd hvordan det offentlige hjelpeapparatet har sviktet i møte med vanskene og har opplevd å bli både feiltolket, lite sett og forstått. I andre deler av hjelpeapparatet har skribenten opplevd at det finnes kompetanse til å forstå og møte problemene. Skribenten har valgt å være anonym, men håper at innlegget kan bidra til mer fokus på dissosiative problemer, og til å fjerne uvitenhet og fordommer.

Her kan du lese hele innlegget:



 

Ødeleggende erfaringer

Jeg har kortvarig erfaring med psykiatrien, men den var til gjengjeld svært ødeleggende (og lærerik, fra et helsepersonellperspektiv).

Jeg kom til en DPS på grunn av et mislykktet selvmordsforsøk etter en akutt krise. Jeg samarbeidet bra i forhold til at jeg sa alt, men jeg viste lite i ansiktsmimikk/tårer og så videre (noe som ble veldig forsterket av at de fremstod som om selvmordsforsøk var noe dagligdags).



Ingenting ble tatt alvorlig, samtidig som de gravde opp alt vondt de bare kunne fra fortiden, noe som gjorde alt mye verre.

Jeg fikk Cipralex antidepressiva (SSRI-preparater), som det senere skulle vise seg at jeg aldri burde fått på grunn av gentype som gir økt risiko for bivirkninger og liten eller ingen effekt.

Da ble jeg konstant ustabil, og jeg klarte ikke å holde selvmordsimpulsene tilbake - selv om jeg var i jobb og forsøkte alt jeg kunne, f.eks. ved hjelp av selvskading og å be om hjelp.

Men de tok ingenting alvorlig og forstod heller ikke problematikken.

 

To viljer som samtidig prøver å styre kroppen

Jeg forsøkte å si at det var som om jeg var en siamesisk tvilling, der to viljer på samme tid forsøkte å styre kroppen:

En del ville drepe meg (og denne delen av meg var helt bestemt på at jeg VILLE dø) og en del ville forhindre det (av hensyn til familien og fordi den var redd for at jeg i neste øyeblikk ville slå øynene opp i "helvete").

Kroppen gjorde ting jeg ikke kunne kontrollere; og når det skjedde forsøkte jeg å be om hjelp.

Situasjonen var helt ny for meg, og jeg skjønte ikke hva som skjedde.

Etter en stund sluttet jeg på DPS-en fordi jeg opplevde at den bare gjorde meg verre.

De trodde ikke på det jeg sa, og mente at jeg bare 'tullet' når jeg ba om hjelp fordi jeg holdt på å skade meg selv.

Jeg fikk følelsen av at de forsøkte å oppdra meg gjennom 'negativ belønning', og det var mildt sagt svært lite trivelig.

 

Kunnskapsmangel om dissosiasjon

Jeg ble dårligere og klarte til slutt heller ikke fungere i arbeid, i tillegg til at jeg endte opp i veldig farlige situasjoner og på legevakta (noe som er dyrt for både samfunnet og meg).

Men psykologen på DPS-en ville ikke ta det alvorlig, og med myndig stemme sa hun at jeg kastet bort tiden og at jeg slett ikke ble verre, bare bedre. Og det var det hun skrev i journalen.

Jeg lærte mye av dette, blant annet hvor fordomsdrevet store deler av offentlig psykiatri er og hvor lite de kan om kan komplekse dissosiative lidelser.

Jeg er helsepersonell selv, og selv om det var kaotisk å være pasient i den tiden (særlig mens jeg gikk på Cipralex, som de for øvrig aldri fulgte opp som mulig årsak til ustabiliteten - de bare øket dosen) så synes jeg ikke det er vanskelig å se at det var (1) mangelfull kunnskap og (2) slett arbeid som gjorde at det ble så feil.

 

Viktig å skille mellom borderline og traumediagnoser

Jeg har siden vært mye på Modum Bad, inkludert deltatt på kurs og møtt andre med tilsvarende negativ erfaring fra helsevesenet. Jeg har også chattet med folk i fora, og det er påfallende:

  1. Både pasienter med borderline personlighetsforstyrrelse (BDP; også kalt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse) og de med traumediagnoser (spesielt kompleks post-traumatisk stressforstyrrelse [CPTSD], dissosiativ identitetsforstyrrelse [DID], og uspesifisert dissosiativ lidelse [DDNOS]) har opplevd krenkende behandling fra helsevesenet, noe som har gjort situasjonen verre (hvilket er helt naturlig, da selv ansatte i psykiatrien erfaringsmessig kan bli dårlige og sykemeldt av negativ behandling fra sine kolleger).
  2. Mange med CPTSD/DID/DDNOS har vært feildiagnostisert med BPD og behandlet deretter (ikke minst på den oppdragende måten med 'negativ respons')
  3. Dette er alvorlig ettersom grunnproblematikken (tross en del like symptomfremtoninger) er ulik og behandlingen tilsvarende forskjellig
  4. Jeg tror selv at noe av bildet av BPD er farget av feildiagnostiseringer av CPTSD/DID/DDNOS, ettersom disse sistnevnte diagnosene er ganske "nye" og har vært mindre kjent og i bruk. Dette blir en slags "sirkelresonnering" som gjør bildet av dem mer komplekst. I tillegg kan mange med BPD ha CPTSD/DID/DDNOS i tillegg. Så bildet er vanskelig.
  5. Større bevissthet om skillet på disse to (også i de tilfellene begge forekommer hos samme person) vil gjøre behandlingen mer målrettet og korrekt - og gjøre pasienten bedre i stedet for verre (slik mange opplever i dag)

 

Min egen erfaring er at de ansatte har LITE kunnskap om CPTSD/DID/DDNOS, og at dette bidrar til å forvirre dem i møte med 'slike pasienter'.

Samtidig har mange skremmende lett for å fylle dette usikkerhetsvakumet med 'fordommer', og da tar de det som likner mest og skaper mest mening i det som er forvirrende: nemlig borderline (BPD).

 

Et hjelpeapparat som ikke ville korrigere egne feil

Min egen erfaring er at de ansatte i slike tilfeller er overraskende rigide i forhold til å å korrigere egne feil. De baserte seg på det jeg fortalte dem. Men det hendte de misforstod. Jeg forsøkte å oppklare - noe man ikke skulle tro var et problem. Men her stod de fast som fjell. Enda jeg - som var den opprinnelige kilden til all deres informasjon om meg - satt foran dem og forklarte at ting ikke var slik og slik, men at det var sånn og sånn, ville de ikke høre.

Jeg kan legge til at jeg verken roper, banner eller skriker. Jeg begynte å gråte noen ganger, men ellers sa jeg det rolig og saklig. Men journalen var som skrevet i stein. Det farget dem skremmende mye.

Plutselig hadde de klart å skrive at jeg hadde selvskadet og hatt suicidalatferd siden tenårene - noe som på overflaten fint kan passe med BPD.

Men - Problemet var bare at jeg aldri hadde sagt dette, ei heller gjort det. Jeg var deprimert i perioder og tenkte da mye på døden, men det var det og jeg så aldri det som noe jeg trengte gjøre noe nummer ut av. Jeg hadde venner som snakket om selvmord, og spurte i mitt stille sinn hvorfor de gjorde det, da dette var å regne som helt normalt. Det varte noen uker/måneder, og så gikk det over når jeg følte meg bedre.

Og selvskadingen? Jeg var over 20 år da jeg første gang skrapet meg diskre med en binders på håndleddet for ikke å begynne å gråte i et formelt møte der jeg hadde mislyktes med en større skoleoppgave. Enkelt og greit fordi jeg visste at hjernen ikke klarte fokusere på mange stimuli samtidig og jeg trengte noe relativt kjapt for å distrahere meg.

Jeg skadet meg knapt de neste ti årene, før jeg var oppi den aktuelle episoden. Da tok det helt av, ikke minst etter at jeg fikk SSRI. 

Men det hjalp lite hva jeg sa eller skrev til DPS-en. De hadde nå bestemt seg, så da kunne jeg like godt glemme min egen historie og min egen problematikk.

Jeg følte at jeg ikke bare hadde mistet det jeg mistet i den opprinnelige krisen, men at jeg nå også mistet min egen historie, min egen problematikk, min siste rest av verdighet og meg selv.

 

Dissosiasjon blir feiltolket som humørsvingninger

Jeg har diagnosen partiell dissosiativ identitetsforstyrrelse [P(DID)] som tilsvarer uspesifisert dissosiativ lidelse (DDNOS). Jeg har hatt god nytte av behandlingen på Modum Bad. Men i det offentlige helsevesenet har det bokstavelig talt vært et mareritt.

Etter krenkelsen fra den opprinnelige krisen fortsatte en like sterk 'krenkelse' på DPS-en, og det dro seg ut i noen år.

I denne prosessen har jeg blitt mer splittet i hodet. Den delen av meg som er deprimert og suicidal (og som også agerer på det) er blitt mer isolert og vanskeligere for meg å kontrollere.

Den kan komme igjen - og da handler den. Jeg mener alt den gjør. Jeg er helt med på å drepe meg selv, fordi jeg overhodet ikke har lyst til å være her mer.

Den offentlige psykiatrien har også her, har jeg merket, operert på fordommer. De tror jeg har humørsvingninger - at alt er bra, og så plutselig skifter det og jeg intox'er fordi jeg...vel, ja hvorfor? Kanskje ville jeg forsøkte å drepe meg, slik jeg sa, eller kanskje jeg bare later som, slik mange BPD-pasienter (angivelig) gjør.

 

Møtt med bagatellisering 

Men mine perioder har aldri vært slik. Jeg faller bort, blir mer og mer fjern, før det skjer. I begynnelsen skjønte jeg det ikke, men det tok ikke så lang tid å gjenkjenne "mønsteret".

Derfor begynte jeg snart å si ifra, at nå blir jeg dårlig. Men jeg var rolig - for den delen av meg som sier ifra, er ikke knyttet til emosjonene. De lever sitt eget liv. Så jeg ble bare oppmuntret til å forsøke å klare det. Og så gikk det skeis.

Somatikken gjør en god jobb. Men de setter sin fulle lit til psykiateren som gjør vurdering - og som ikke ser ut til å ha særlig erfaring med dissosiative lidelser, i hvert fall ikke i forhold til hva som faktisk fungerer.

Jeg vil si jeg er en "lett" pasient. Jeg mister kontrollen, men jeg er ikke vanskelig å få tilbake (når det har gått så langt, klarer jeg det ikke selv fordi jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre, men jeg kan lett snakkes inn eller komme tilbake hvis jeg får hjelp til å starte med grounding, har jeg nå lært!). Men ingenting skjer, selv om jeg sier jeg ikke har kontroll.

Ut igjen, "prøv, du klarer dette" - - - og så tilbake med ny intox eller andre skader. 

 

Ulike, dissosierte deler av personligheten 

Jeg føler kompleks dissosiasjon er litt som psykoser - man har ikke kontroll. Jeg har bare en ANP (det betyr 'appearantly normal person' - en del av personligheten som er avspaltet fra emosjonene). Men jeg har flere EP-er (det betyr 'emotional part' - en del av personligheten som bærer emosjonene fra et traume eller en krenkelse).

EP-ene mine har blitt ganske selvstendige etter de siste årene (ikke minst takket være psykiatrien, som kun har bedt meg ignorere dem og prøve... helt motsatt av hva Modum har lært og det som fungerer).

Når EP-ene styrer, er ikke tenkehjernen koblet inn - man kan ikke forvente at man da skal gjøre rasjonelle vurderinger eller det man egentlig ønsker.

Jeg er IKKE suicidal - men jeg har to EP-er som vil / kan prøve å drepe meg. Den ene fordi jeg er slem (straff) og den andre fordi jeg ikke orker mer (gir opp).

De gjør det på ulikt vis, og det er kun den som straffer meg jeg merker tilstrekkelig til å forsøke å motkjempe. Den andre tror jeg er meg. Den tror jeg alltid har vært deprimert og ikke ønsket å leve, og måten jeg ble møtt på på DPS-en, og av psykiatrien forøvrig, har forsterket denne som en selvstendig entitet.

 

Hver del av personligheten må anerkjennes og snakkes med

Årsaken til at den ikke orker mer, er aldri blitt snakket om.

Det har alltid vært "neida, du føler ikke sånn... du har det ikke sånn... du blir ikke verre", og jeg har etter beste evne forsøkt å klare meg - ved å skyve den enda mer til sides. Dermed har den blitt sterkere. I motsetning til det Modum lærer (og som funker) at man må snakke med dem og anerkjenne dem - ellers roper de bare høyere.

Jeg har ingen avhengighetsemosjon verken til psykiatrien eller konkrete mennesker.

Men når jeg har mistet kontrollen - særlig før da det var nytt og jeg ikke visste hvordan jeg skulle gjenvinne den - har jeg trengt hjelp. Riktig hjelp.

Jeg tror mange er i samme båt, og håper mer fokus på dette kan bidra til å fjerne uvitenhet og fordommer.

- Skrevet av Anonym

Annonse

Les flere gjesteinnlegg

Følelser er skygger av tankene våre

Du kan ikke få vannet i en sølepytt til å bli klart ved å prøve å «gjøre» det klart med å rote i vannet. Hvis du lar vannet være i fred vil det naturlig klarne. Dette skriver Lisa-Marie Thompson i et nytt gjesteinnlegg hvor det reflekteres over grunnene til…
Gjesteinnlegg

Å hjelpe andre

Å hjelpe andre er noe av det enkleste og mest effektive man kan gjøre for å oppnå positiv…
Gjesteinnlegg

Abonner på vårt nyhetsbrev

Les spennende nyheter om angst, depresjon, ADHD, autisme, og mye mer.

 
Akkurat nå: 13160 abonnenter