Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9126 abonnenter

Annonse   



Min første primitive reaksjon var at jeg er «så håpløs og dum, som ikke klarer dette en gang, at det må selvstraffes». Selvfølgelig mot bedre viten. Men hvor kommer sånne destruktive, primitive tanker fra?

Dette spør Linn Krogh Hansen, som driver Skorpionbloggen, i et nytt gjesteinnlegg. Her leser du innlegget som er kortet en del ned. Hele innlegget leser du på hennes blogg. Hun skriver:

Som 17-åring følte seg selvforakt fordi jeg «var stygg». Som voksen er selvforakten den samme, men begrunnelsen jeg i dag gir meg selv for selvskading er «svak og dum».

 

Barndomsvenninnen

Jeg husker for lenge siden, da jeg var på sjøleir om sommeren. Som vanlig reiste jeg alene uten venninner hjemmefra. Jeg møtte hvert år nye hyggelige bekjentskaper, og denne sommeren var intet unntak.

Venninnen min var av det tøffe, morsomme og sporty slaget. Kule kommentarer og alltid i godt humør.

Men så, siste kvelden, før vi skulle ha leiravslutning med boller, karneval og premieutdeling, sa hun til meg alvorlig. «Linn, ikke si imot meg på noe i kveld. Det har ikke med deg å gjøre, men jeg føler at hvis noen sier meg i mot, for en liten bagatell, kan jeg plutselig bli kjempesint og begynne å grine».

- Ok???? Greit?! sa jeg, uten noe mer.

Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, men tenkte ikke mye over det. Vi hadde jo ikke hatt noen uoverenstemmelser i det hele tatt, heller det motsatte. Vi hadde veldig god kjemi. Så hvorfor skulle hun si noe sånt? Vi var samkjørte hele veien, uten at noen oss følte behov for å være bedre enn den andre. Det var en av tingene jeg likte godt med henne, og sikkert også det som resulterte i at vi var flere ganger var oppe og hentet premier den kvelden.

Så plutselig, midt i felles latter i en eller vanlig intern humor, mens vi satt ved bordet og spiste boller med brunost, snudde hun seg med tårer i øyene. «Jeg sa jo du ikke skulle si meg i mot akkurat i kveld. Jeg tåler ingenting i kveld».

Så tok hun hendene foran øyene, reiste seg og gikk.

Jeg gikk etter henne opp på femmannsrommet, og beklaget og sa jeg ikke mente det, men heller ikke skjønte hva det var jeg hadde sagt. Vi hadde bare fleipet. Sammen.

Venninnen min reiste seg opp av sengen, tørket tårene, og sa: «Beklager. Men det er ikke du som sa noe galt sånn sett, men noen ganger kjenner jeg bare at terskelen for å  begynne å grine er så lav, og da tåler jeg ikke noe. Det var derfor jeg sa fra i forkant».

Etter dette fant vi igjen den vanlige tonen, og alt var som før.

 

Jeg husker jeg var misunnelig fordi hun fikk være en uke lenger enn meg på leiren tilbake i 1982. Men i dag, som voksen, er jeg også litt misunnelig fordi hun, uansett hva som var årsaken, var i stand til å si fra på forhånd. En jente på 12 år som kjente seg selv så godt at hun sa fra i forkant at «Vet du, denne dagen tåler jeg ikke mye, og jeg vet faktisk ikke hvor mye/lite det skal til før det renner over». For en selvinnsikt!

 

De sårbare dagene

Som voksen kjenner jeg på det samme, og føler av og til at «nå tåler jeg ikke mer i dag». Eller denne uken, eller denne perioden. Eller de siste årene.

Når dråpen velter over, er det ikke dråpen, men det som ligger i det berømte glasset fra før, som velter glasset. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg føler når presset blir for sterkt over tid, og følelsen og selvkritikken fpr å være lite verdt og ikke strekke til kommer hyppigere enn tidligere. Lang tid med middels belastning, går greit. En liten ting, som vanligvis er en bagatell, oppfattes som mangel på kontroll og mestring, men det går også greit.

Men alarmklokken går rød. Det er ikke mye mer å gå på hvis det skulle skje noe uventet som får adrenalinen til å koke negativt. Spesielt ikke for meg, som i utgangspunktet har dårlig impulskontroll når det gjelder følelser.

For å være beredt på en uventet liten belastning, må jeg ha rom for det. Hvis ikke, vet jeg at det går mot et indre eller ytre vulkanutbrudd ved neste korsvei. Men vet ikke når og hvor. Eller overfor hvem. På halvveis dårlige dager går det utover de jeg vet/tror/håper tåler det, og de jeg kanskje har mest tillit til. Men som er helt uskyldig i utbruddet. På en skikkelig dårlig dag skal jeg være glad når jeg snur meg rundt og ser at det faktisk ikke var noen der i det hele tatt.

Min oransjelys-beredskap har alltid ligget i å sørge for å «koble ut en kontakt» hvis jeg venter overbelasting eller lynnedslag på annet hold. Men av og til klarer jeg ikke å koble fra tilstrekkelig antall kontakter i tide. Og før eller siden smeller det, dog i små posjoner.

Små posjoner for meg er i dag å bite meg til blods i håndleddet for den minste ting. Også ting som jeg vet jeg ikke kan klandres for å ha gjort med overlegg.

Som for eksempel da jeg forrige søndag kom opp av bassenget i Drammen og fant min dobbelt innpakkede telefon klissvåt i en pose som skulle være vanntett. Posen lå inne i en bag, som i seg selv er vanntett. For å være helt sikker på at ikke telefonen ble våt i regnet, sjekket jeg flere ganger at den lå tett i den ekstra posen.

Resultat: Alt det som var løst i bagen rundt posen var tørt, men i posen var det vann. 

Min første primitive reaksjon var at jeg er «så håpløs og dum, som ikke klarer dette en gang, at det må selvstraffes». Selvfølgelig mot bedre viten. Men hvor kommer sånne destruktive, primitive tanker fra?

 

Dagboka

For min del har jeg noen knagger å henge disse følelsene på fra tidlig alder.

Jeg har alltid hatt et brått aggresjonsnivå, helt fra jeg var liten unge. Sinna som en lemmen hvis jeg ikke klarte noe, og ga meg ikke før jeg hadde klart det. Det kom brått, og gikk brått over. Sur var jeg aldri, men illisint i flekkan, ja. På meg selv alltid.

Fra tenårene gikk det over i innadvendt aggresjon og dårlig selvfølelse. Det siste var jeg forøvrig ikke klar over. En følelse av å ikke passe inn på et vis.

Selvskading som det jeg har drevet med nå i det siste må jeg tilbake til tenårene for å huske. Tilfeldigvis fant jeg en gammel dagbok her om dagen, en av de få jeg ikke brente. Lesingen er tragikomisk. 

Dagboka viser sider opp og ned med primitive utsagn om at «noe så stygt som meg ikke fortjente å leve, og at det hadde vært bedre om min biologiske mor hadde kastet meg i Akerselva» osv. Akkopagnert av tegninger med gravstøtter med min egen dødsdato satt til dagen dato. Skremmende lesning. Jeg ser nå at jeg var langt mer destruktiv i synet på meg selv enn det jeg tror var vanlig.

Videre ser jeg nå at måten jeg reagerer på under altfor mye press og lav selvfølelse, er farlig lik den samme som i 1987. Forskjellen er at selvskadingen i 2016 begrunnes med at «jeg er så dum og svak» og at jeg derfor fortjener straff, i stedet 1987-versjonen:«jeg er så stygg og misformet at jeg ikke burde fått leve».

Men følelsene og impulsene bak er nøyaktig det samme!

 

 Same script, different cast

Det overraskende for min del er å se at jeg fortsatt tyr til de samme primitive handlingene som jeg gjorde som 17-åring; Same script, different cast. Det er de samme mekanismene som slår inn: følelsen av utilstrekklighet på forskjellige plan, påfølgende selvforakt og dertil selvstraff. Men nå i annen rolle. Voksenrollen.

Negative tanker som man prøver bevisst å bekjempe, slår god rot når man ikke lenger får tid til å justere belastningen som er sammen satt av flere faktorer over tid.

Jeg tenker tilbake på min sjøleirvenninne, som fortale meg som 12-åring at hun denne dagen ikke tålte «noen motsigelser». Hun kjente seg selv godt nok som 12-åring til kunne forutsi at hun, uten at jeg vet hva som lå i glasset, at NÅ er det nok.

Jeg skulle ønske jeg alltid klarte dette, og som regel ser jeg tegnene i tide. Men når det baller på seg over tid uten mulighet til å nå den kontakten man skulle trekke ut for å tåle mer fra andre hold, trer de primitive erfaringene inn.

En ting uansett klart for meg: De tingene man putter under en stol uten å ta tak i årsakene til, de kommer tilbake, men på en annen måte.

For min del er det mangel på selvfølelse, og det jeg i ettertid vet skyldes angst, som er bøgen.

- Fra Skorpionbloggen