facebook 

Hjelptilhjelp.no

Gjesteinnlegg


Livet mitt begynte å bli kaotisk, et første tegn på at noe ikke var som det skulle. Jeg var i slutten av tjue-årene da jeg ble syk, og dette var min første av til sammen tre innleggelser. Den første innleggelsen var tøff, men nødvendig. 

Bilde: av Manic Quirk på Unsplash



Dette skriver Bipolar Psykolog i et nytt gjesteinnlegg. Psykologen skriver her som anonym. Hjelptilhjelp.no kjenner skribentens identitet.

Her leser du hele innlegget:

 

En veldig stressende måned

Juni 2014 hadde vært en veldig stressende måned. Det var mye å gjøre på jobb, forholdet mitt til samboeren gikk dårlig, og jeg hadde tre kurs som innebar reisevirksomhet den måneden. I tillegg var det så mye som skjedde på fritiden, og gradvis begynte jeg å sove mindre.

Jeg grublet på forholdet jeg var i, som ikke hadde vart mer enn 6 måneder, men som likevel hadde ført til et samboerskap. Han hadde flyttet for min del, men hadde fortsatt ikke fått jobb, og han hadde ennå ikke etablert noe nettverk eller deltatt i aktiviteter der vi bodde.



Jeg kom ofte hjem med dårlig samvittighet, fordi han ikke hadde noe å gjøre og jeg var den eneste han hadde. Familien bodde ikke i nærheten, og det gjorde heller ikke tidligere venner.

Han ble mutt og stille, og dersom jeg inviterte venner på besøk, anstrengte han seg ikke for å bli kjent med dem. Merket han at jeg ville ut av forholdet? Jeg tror det, men når jeg tenker tilbake på disse ukene i juni står hendelsesforløpet litt uklart for meg.

Livet mitt begynte å bli kaotisk, et første tegn på at noe ikke var som det skulle. 



 

Ble mer rotete enn vanlig 

Vanligvis liker jeg å planlegge og følger disse planene, men nå begynte jeg å rote.

På jobb kunne plutselig to pasienter dukke opp på samme tid, og dagene gikk i hverandre. Jeg låste tingene mine inne i bilen rett før jeg skulle fly på kurs, slik at jeg bare hadde med meg sekken med mobil og bankkort, men ingen klær eller toalettsaker.

Når jeg kom frem til byen, viste det seg at jeg hadde bestilt flybilletter og hotell til feil tidspunkt.

 

Dårligere søvn

Søvnen ble stadig verre, men jeg merket det ikke på energinivået.

Selv om jeg noen ganger var så sliten at jeg knapt klarte å holde øynene oppe, kunne jeg likevel gå på trening før folk flest engang hadde stått opp. Kollegaer på jobb sa at jeg var blitt tynnere, noe jeg bare lo av. Jeg lo generelt mye. Spøkte, sa meningen min.

Vanligvis er jeg ganske stille og beskjeden, men nå var jeg så engasjert i alt at jeg ikke klarte å holde igjen. På fordelingsmøter sa jeg ja til nye pasient-saker uten å vurdere om jeg faktisk hadde kapasitet til det.

 

Alt føltes viktig

Selv om jeg hadde det travelt, føltes alt så viktig.

Jeg kunne ikke si nei til en sak, pasientene trengte meg. Jeg kjente meg spesiell, som jeg hadde en oppgave som krevde at jeg ga alt.

Livet var slitsomt, men gjennomsyret med mening. Alt som jeg leste og hørte, var av betydning, som om jeg avdekket livets mysterium lag for lag. Kom til en kjerne som jeg ikke hadde nok tid til å utforske.

 

Lot meg ikke stoppe

Når jeg ser tilbake på denne tiden nå, virker det åpenbart at dette ikke kunne gå bra i lengden. Noe jeg delvis innså da.

Men jeg visste at det ikke var lenge igjen til ferien, så jeg måtte bare bite tennene sammen. Jeg hadde opplevd stress før, og tålt det. Det skulle jeg også denne gangen.

Så selv om jeg gikk på sparebluss tok jeg meg ikke tid til å lade.

Andre prøvde å stoppe meg, men jeg hørte ikke etter, siden jeg aldri hadde vært god til å følge råd fra andre. 

 

Tusen idèer i hodet

Min samboer reiste hjem til sin familie, og jeg var alene i leiligheten. Om to dager skulle jeg reise på det siste kurset den måneden, som var i England. Det var en traumekonferanse som jeg hadde sett frem til i lang tid. Jeg hadde på forhånd sendt en forespørsel til en person jeg hadde møtt via et traumeforum, om å treffes.

Jeg var i fyr og flamme, og strevde med å få sove. Jeg prøvde, for jeg visste det var nødvendig for at jeg skulle fungere på jobb dagen etter, men tusen ideer jaget gjennom hodet mitt, alle like presserende.

Leiligheten min hadde begynt å se rotete ut, jeg hadde papirer og ting liggende overalt, siden jeg hadde hadde en del hobby-prosjekter som jeg holdt på med.

 

En rastløs energi

Blant annet holdt jeg på med å male en kommode i en skrikende blåfarge, og skulle også dekorere den med sjablonger. Alt fra limprodukter, maling, glitter og papirblomstrer dekket gulvets overflate, og jeg kom hele tiden på nye ting jeg kunne bruke disse produktene til.

Dermed stod jeg opp, selv om klokken allerede var over 24.00 og jobbet mer med prosjektene mine.

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg holdt på slik, bare følelsen av å ikke få sove ettersom en rastløs energi jagde gjennom blodårene mine.

 

Uten filter

Jeg prøvde mindfulness-apper, fokuserte på rolig pusting og drakk varm melk med honning, men ingenting hjalp.

Alle lyder ble forsterket, og jeg kunne til og med høre lyden av hjerteslagene mine. Alt forstyrret, både minner, tanker og sanseopplevelser. Det var som om hjernen min ikke hadde noe filter, alt gikk inn og holdt meg aktivert.

Sov jeg i det hele tatt den natten? Sannsynligvis to-tre timer.

Det er sjeldent jeg har hatt netter der jeg ikke har sovet i det hele tatt, og i utgangspunktet har jeg alltid vært en person som legger meg tidlig og våkner uthvilt tidlig om morgenen. Nå hadde jeg plutselig sovet dårlig flere netter på rad, og jeg visste dette ikke var bra.

Helgen hadde dessuten vært usedvanlig aktiv til meg å være.

 

Opplevde at alt hadde en dypere mening

Jeg var på et utested hvor jeg pratet med alle jeg møtte. Jeg, som nesten aldri røyker, røykte sigarett etter sigarett. Jeg drakk alkohol med energidrikker og bestilte kaffi, alt for å holde energinivået oppe. Jeg sang med på låter jeg kunne fra før, og følte at livet var magisk. Mennesker jeg møtte, møtte jeg av en grunn.

Hodet mitt så mønster overalt, følte hvordan hendelser var flettet sammen i hverandre, at noen møter til og med var forutbestemte.

Som fagperson kjenner jeg til forskning om konfirmasjonsbias, hvor man aktivt tolker informasjon ut i fra teorier man har fra før. Dette kan blant annet gjøre at dersom noen ringer som du nettopp tenkte på, så bekrefter det at man har en sjette sans. Alle gangene man tenker på noen, uten at vedkommende ringer, blir ikke lagret i minnet.

Selv om jeg visste hvor potent vår evne til å bedra oss selv og se sammenhenger hvor de ikke finnes, hjalp ikke dette nå.

Hodet mitt jobbet som en trykkoker, og alt som skjedde meg hadde betydning.

Dersom jeg traff noen som sa noe jeg hadde tenkt på for en stund siden, måtte det være meningen at jeg skulle tenke videre på det. Kanskje var jeg på vei mot en ny innsikt?

 

Intensitet og intimitet

Jeg var videre fylt av kjærlighet og fikk sterkt behov for fysisk kontakt. Jeg klemte andre, og flørtet med både menn og kvinner. Alle mennesker jeg møtte var vakre og glødende, akkurat som jeg følte meg.

Hvordan jeg opplevdes fra utsiden, vet jeg ikke. I hodet mitt likte de fleste meg, og det ville ikke falt meg inn at noen syns jeg var for pågående eller intens. Tvert om hadde en god mannlig venn av meg bemerket at noe av det han likte med meg, var intensiteten min.

Festen tok aldri slutt, og jeg hadde med meg noen hjem på nachspiel. På tross av at jeg hadde kjæreste, hadde jeg nå tatt med meg både menn og kvinner jeg ikke kjente, hjem. De fleste gikk hjem etter en stund, men en mann overnattet. Jeg hadde tidligere overnattet med han, og selv om jeg da ikke hadde tenkt på det som mer enn en ennatts-affære, lot jeg han sove i samme seng som meg.

Jeg tror ikke at det var sex jeg ønsket, men nærhet. Jeg husker ikke dagen etterpå, men vet at søvnen nok hadde vært dårlig og at dagen sannsynligvis var lang.

Alt stresset fra de siste ukene hadde nok hopet seg opp i kroppen min, som små giftdrypp som i seg selv ikke kunne skade, men som til sammen ble toksisk.

 

Dagen jeg ble innlagt

Dagen hvor jeg ble innlagt, var tirsdagen, samme dag som jeg gikk på jobb etter kun 2-3 timer med søvn. Jeg husker hvor trøtt jeg var, og hvordan bare det å kjøre bilen til jobb krevde full konsentrasjon.

Musikken stod på full styrke i bilen, alt for å holde meg våken. Jeg måtte bare komme meg gjennom denne dagen, tenkte jeg.

Det fantes ikke noe alternativ, jeg hadde alltid vært pliktoppfyllende og ville ikke svikte pasienter. Jeg hadde ca tre pasienter den dagen, men en pasient som jeg ikke hadde registrert i timeboken min, dukket uventet opp. Jeg var egentlig ferdig, klar til å legge meg. Glippet med øynene i timen, avbrøt timen med å gå på do bare for å kunne lukke øynene tre sekunder.

Vurderingsevnen min var også dårligere.

 

Husker dagen i små glimt

En pasient som hadde vært innlagt tidligere, trodde han trengte en ny innleggelse. Gjorde han egentlig det, eller overførte jeg mitt indre trykk til pasienten? Jeg startet i alle fall en prosess for å få pasienten akutt-innlagt, midt oppi alt annet som skulle gjøres. Det var travelt, og hektisk.

Jeg husker egentlig ikke mer fra dagen på jobb, annet enn små glimt.

Jeg tror en kollega kom inn på kontoret mitt og spurte om det gikk bra, og sa han kunne kjøre meg hjem. Jeg skjønte ikke bekymringen, og ble irritert. Jeg trengte ingen barnevakt, hjem kunne jeg komme meg selv.

 

Uutholdelig tretthet

Dagen tok endelig slutt, og jeg må ha gått og handlet før jeg skulle kjøre hjem. Sannsynligvis energi-drikk, ekstra snus og raske kalorier. I denne perioden hadde nok forbruket mitt av nikotin, koffein og karbohydrater økt betraktelig.

Da jeg kjørte hjem, var jeg så trøtt at det føltes ut som jeg kunne krasje når som helst.

Det var ikke en lang kjøretur, men da jeg endelig var framme var det som en bryter ble skrudd på i hjernen min.

I stedet for å trykke på bremsepedalen for å parkere, trykket jeg på gassen og kjørte rett i et kjøretøy foran meg. Ikke hardt, men nok til at jeg støkk til. Jeg må ha vært forvirret på dette tidspunktet, men fortsatt var målsettingen min bare å komme meg inn i leiligheten slik at jeg endelig kunne få ro.

 

Bråstopp

Jeg bodde i et borettslag, og stod utenfor hovedinngangen og prøvde å finne nøkkelen min. Hvor var den? Til slutt dukket den opp, men så skulle jeg løfte den og sette den inn i låsen.

Plutselig ble oppgaven for stor, for energikrevende, og jeg ble bare stående foran døren.

Jeg er ikke sikker på om dette faktisk skjedde, men jeg har et vagt minne om at jeg måtte så mye på do at jeg tisset på meg. Rett foran inngangsdøren.

Til slutt kom noen andre ut, som må ha sett at noe var galt. De spurte meg hva som hadde skjedd, og jeg sa at jeg hadde kjørt i en annen bil og at hodet mitt var blitt slengt bakover. Personen hjalp meg inn i sin egen leilighet, hvor jeg endelig fikk sette meg ned. Hun sa at jeg kanskje hadde fått en hjernerystelse, og at det var viktig at jeg ikke sovnet. 

 

Umulig å tenke klart

Jeg tror hun ringte til noen andre som også kom innom, men jeg ble i alle fall sittende og prate. Jeg pratet, og pratet. Ble kjent med naboen min for første gang. Hun hentet vann til meg, spurte om jeg trengte å bli kjørt på legevakten. Jeg sa jeg ikke visste hva man burde; å tenke klart var umulig på dette tidspunktet.

Hvor lenge satt jeg der? Jeg vet ikke. På et eller annet tidspunkt må vi ha bestemt oss for at det beste var å kjøre meg til legevakten for sikkerhetsskyld. 

 

Innleggelsen - #1 - psykiatrisk akuttpost 

Alt som skjedde etter dette, er imidlertid borte fra meg, bortsett fra enkelte glimt.

Noen stilte fryktelig mange spørsmål, men hvem dette var vet jeg ikke. På et tidspunkt ville jeg bare gå fra rommet hvor jeg var, kanskje fordi jeg var redd eller bare lei av alle spørsmålene? Egentlig ville jeg bare komme meg hjem og pakke ferdig.

Jeg skulle jo på kurs dagen etterpå, fly til England.

Oppførselen min må likevel ha vært så påfallende at de anbefalte innleggelse på psykiatrisk akutt-post. 

 

Et rollebytte

Plutselig var jeg på et sted hvor jeg selv har jobbet, hvor det var fare for at pasienter som hadde hatt meg som behandler, så meg. Jeg måtte snakke med leger som jeg visste hvem var.

Rollene var byttet om, og jeg var ikke samarbeidsvillig. Jeg var bare veldig trøtt, og skulle ikke være der.

Jeg var likevel kommet der frivillig og tenkte jeg kunne bruke natten der for å få hvile.

 

Smerter og rastløshet

Men først måtte jeg altså snakke med legen og gå gjennom noen somatiske undersøkelser. Jeg husker at jeg blant annet måtte gå bortover gulvet med beina mine i en rar stilling, noe som gjorde vondt.

Jeg klaget generelt på smerter, for jeg hadde smerter overalt.

Kroppen min hadde ingenting å gå på, men fortsatt var jeg rastløs.

Jeg gikk på det lille badet og dusjet mens jeg satt på gulvet. En jeg kjente hadde anbefalt dette hvis du var trøtt: Sitt på gulvet, så bruker du mindre energi. Etterhvert kom jeg meg i seng, og ble liggende der.

 

Følelsene veltet fram

Nå hadde jeg begynt å gråte, for plutselig kom en mengde gamle minner tilbake til meg. En venninne som hadde dødd i tidlig alder, et forhold som hadde tatt slutt.

Alt ble spilt som en film i hodet mitt, og følelsene som minnene tvang frem, var vanskelig å håndtere. Jeg var dessuten redd. Redd for hva som skulle skje nå. Jeg var innlagt.

Kom jeg til å miste jobben min nå? 

 

Mellom drøm og virkelighet

Jeg husker at det hadde begynt å bli mørkt utenfor, og jeg så ut et lite vindu som befant seg over sengen min. Plutselig så jeg en skapning som lignet på gollum fra ringenes herre. Etterpå var jeg ikke sikker på om jeg egentlig hadde sett noe eller ikke, litt som om jeg befant meg et sted mellom drøm og virkelighet.

Jeg har aldri hallusinert tidligere, men lurt på hvordan det ville være.

Hallusinasjoner fascinerte meg. Jeg hadde hørt andre beskrive ting de hadde sett, og tenkt at jeg også gjerne ville se noe som ikke var der. At det var spennende. Det var også spennende og interessant, samtidig som jeg var redd.

Plutselig kjentes det trygt at jeg befant meg på et rom med personale rett utenfor. Bare sånn i tilfelle det var skapninger i mørket som var ute etter meg.

 

En natt i eget hjem

Jeg må ha sovnet til slutt, og sovet urolig noen timer.

Plutselig var det morgen og jeg skulle ha en ny samtale med lege. Legen anbefalte at jeg ble overført til et annet sted hvor jeg kunne være innlagt en stund, siden jeg ønsket å skrive meg ut. Jeg sa ja, selv om jeg egentlig var usikker på om jeg ville det.

Jeg fikk tilbud om innleggelse på dette stedet, men måtte komme meg dit selv. Jeg var takknemmelig for endelig å slippe ut. Sannsynligvis fikk jeg drosje tilbake til hvor jeg bodde, og endelig kunne jeg låse meg inn i leiligheten min.

Jeg hadde egentlig bare et mål, jeg skulle sove. Lenge. Jeg hadde fått noe å sove på som jeg skulle ta før jeg la meg, noe jeg også gjorde. 

Den natten sov jeg ti timer.

 

Innleggelsen - #2 - på egen hånd til neste stoppested

Da jeg våknet, hadde taxien som skulle ta meg til plassen hvor jeg skulle legges inn, prøvd å ringe. Jeg hadde gått glipp av vekkerklokken, og innså at dersom jeg skulle komme meg til DPS-en hvor jeg skulle legges inn, måtte jeg selv komme meg dit.

I halvørska fant jeg ut når neste buss gikk, og bestemte meg for å reise. Når jeg tenker tilbake på det nå, lurer jeg på hva som hadde skjedd om jeg bare ikke hadde reist. Dersom jeg hadde unngått stresset ved å komme meg dit, men bare blitt hjemme. Roet ned. Vurdert alternativene mine.

Ville jeg fortsatt blitt innlagt på tvang? Eller hadde jeg selv klart å hente meg inn igjen med god søvn?

Slike spørsmål har ofte lite for seg. Jeg tok et valg, og jeg kan ikke gå tilbake i tid, men jeg skulle ønske at jeg hadde valgt annerledes.

 

Det siste jeg trengte nå

Jeg var fortsatt forvirret, desorientert og på grensen til psykose, så en lang busstur var det siste jeg trengte.

Jeg burde ha skjermet meg for flere inntrykk, men nok engang var pliktfølelsen det dominerende. Jeg hadde takket ja til noe, og da måtte jeg møte opp.

Det er rart hvordan opplevelsen av tid forandrer seg når du er sliten. Jeg har alltid likt å ta buss, hvor jeg kan la tankene fly, lese eller høre på musikk.

Denne bussturen var annerledes. Jeg var fortsatt rastløs, og derfor var det vanskelig å skulle sitte i ro. Jeg satt ubehagelig i setet, vred meg frem og tilbake. Jeg hadde ikke gitt beskjed til noen om hvor jeg var på vei, beslutningen min om å komme meg dit på egenhånd hadde skjedd fort og jeg hadde ingen plan for hva jeg skulle gjøre når jeg endelig kom frem til DPS-en.

Jeg visste ikke hvor den lå, og jeg hadde ingen som skulle møte meg når jeg kom frem. 

 

Mistet lommeboken, dernest bagasjen

Etter at bussen hadde kjørt en stund, skulle den ha en kort pause før den kjørte videre. Jeg gikk umiddelbart ut av bussen for å kjøpe meg snus og koffein.

I tillegg begynte jeg å vandre. Jeg gikk rundt, satte meg på en benk og begynte å prate med noen andre som var der. Om alt og ingenting.

Jeg tror også jeg tok meg en røyk, noe som jeg aldri hadde gjort på dagtid før. Men jeg trengte påfyll. Av noe. Samme hva.

Jeg kom meg innpå bussen igjen, men oppdaget for sent at jeg hadde lagt igjen en lommebok med kontanter på venterommet. Det var lite jeg kunne gjøre med det der og da, så jeg bestemte meg for at jeg måtte prøve å ringe til dem senere.

Til slutt kom vi frem til bestemmelses-stedet, og jeg gikk for å finne en telefon. Jeg bestemte meg for å ringe foreldrene til min eks, som jeg visste bodde der. Kofferten min stod igjen i bussen, jeg hadde glemt den i stresset med å raskest mulig å få tak i dem. 

De tok telefonen, og jeg sa at jeg trengte skyss til DPS-en.

Jeg tror jeg forklarte det med at jeg skulle på kurs, noe som ikke kan ha virket spesielt troverdig siden det var midt på dagen.

Da jeg kom tilbake til bussen, var den borte. Den hadde kjørt videre, med bagasjen min i.

Jeg ble irritert, men tenkte jeg fikk ordne opp i det senere.

 

En oase i en ørken hvor jeg hadde gått meg vill

Jeg gikk derfor mot foreldrene til min eks, som jeg ikke hadde sett på lang tid.

Jeg husker hvor emosjonelt det var, noe jeg ga tydelig uttrykk for. Jeg fortsatte å snakke i bilen mot DPS-en, da hun kjørte meg opp. Uten filter.

Jeg sa hvor imponert jeg var over dem, og at jeg beundret samholdet i familien. At de hadde gitt barna sine en god og trygg oppvekst. Videre fortalte jeg om meg selv. Det føltes trygt, selv om jeg innerst inne visste at det var feil. Jeg hadde ingen rett til å oppsøke dem, ut av det blå.

De var likevel snille med meg, en oase i en ørken hvor jeg de siste dagene hadde gått meg helt vill. 

 

Irritasjon

Jeg hadde lånt telefonen deres for å ringe til DPS-en slik at de visste at jeg kom.

Det var merkelig å gå inn der og vite at jeg nå var en pasient som skulle motta hjelp. Jeg ble sittende i en stue og vente, og forklarte situasjonen med bagasjen min som akkurat nå befant seg et annet sted, og at jeg derfor hadde det travelt med å få en innkomst-samtale.

Legen viste seg å være noen jeg hadde jobbet med, og ikke kom spesielt godt overens med.

I tillegg brukte legen lang tid før det var mulig å få til en samtale. Jeg begynte å irriterte meg grenseløst siden jeg fortsatt var i et modus hvor alt gikk for sakte. Ting skulle helst ha skjedd igår, og nå satt jeg bare i et rom uten noe å gjøre. 

 

Samtalesabotasje

Til slutt fikk jeg tildelt et rom og legen kom inn for å ha innkomst-samtale med meg.

Siden jeg nå var irritert, bestemte jeg meg for å sabotere samtalen, omtrent som en treåring som ikke har fått viljen sin. Jeg nektet å snakke på norsk, og ville svare på tysk siden legen var tysk.

Svarene jeg ga på spørsmålene var preget av at jeg ikke likte spørsmålene, og en følelse av at jeg aldri ville stilt spørsmål på en slik måte selv. Jeg var fortsatt et sted hvor alt jeg gjorde var riktig og bra, mens andre ikke visste hva de drev med.

I tillegg fikk jeg følelsen av at hun ønsket å legge meg inn på tvang, siden jeg snakket om at jeg ønsket å bestille ny flybillett slik at jeg likevel kunne være med på kurset i England. Jeg hadde ingen planer om å benytte meg av tilbudet de snakket om, og ville plutselig bare komme meg der ifra.

 

Et dårlig valg

Skrekken for å bli innlagt på tvang, fikk meg til å ta nok et dårlig valg.

Istedenfor å være samarbeidsvillig, bestemte jeg meg for å gå derifra. Jeg kjente stedet jeg var på godt, så jeg begynte å gå mot sentrum. Jeg var redd for at de skulle begynne å lete etter meg, så jeg tok veier som var vanskelig å nå med bil, helt til jeg kom til sentrum.

Også her blir minnet vagt, helt frem til jeg gikk innpå en bensinstasjon hvor jeg låste meg inn på toalettet.

Sannsynligvis varslet de DPS-en, eller så fant noen av de ansatte meg, men plutselig banket det noen på døren. Jeg gikk ut og ble møtt av to ansatte som anbefalte meg å bli med i bilen. Jeg nektet, men de fortsatte å snakke til meg, og jeg skjønte jeg ikke hadde noe valg, så til slutt fikk de overtalt meg. 

 

Ulidelig venting 

De sa at det ville ta tid før en lege kunne snakke med meg, og for en som er hypoman eller manisk, er dette tortur.

Jeg satt i bilen og følte meg innesperret og fanget, men hadde ikke mulighet til å stikke av lenger. De fortalte meg at det første stedet de tok meg med til (sannsynligvis legevakten), ikke kunne ta imot meg likevel, så da måtte vi kjøre til sykehuset hvor det ble enda mer venting.

Jeg var sliten og trøtt, og trengte å legge meg. Jeg ba om at jeg skulle få ringe hjem, men de ba meg om å vente enda litt til.

Da jeg endelig kom inn til legen som skulle vurdere meg, fikk jeg heller ikke der ringe til min mor. Dette gjorde meg oppkavet siden jeg trengte en trygg stemme, noe normalt i alt det kaotiske.

Det ble til slutt bestemt at jeg måtte overføres på nytt siden jeg nektet å være på DPS, og en sykebil ble tilkalt som skulle ta meg med til nok et sted for vurdering.

 

Innleggelsen - #3 - innlagt på tvang

Det var nå sent på kveld, og ventingen på ambulansen kostet enda flere krefter enn jeg hadde. Da bilen endelig kom, fikk jeg legge meg ned, men jeg kjente meg utrygg. Den ene ambulanse-sjåføren var brå og utålmodig, som gjorde det enda vanskeligere å falle til ro. Etter en stund kom jeg til et nytt sted jeg også kjente enkelte av behandlere, og jeg fikk være på et rom der til neste dag hvor jeg skulle vurderes på nytt.

Sov jeg den natten? Jeg husker ikke, men sannsynligvis lite, for da det ble morgen var jeg fortsatt trøtt, redd og urolig. Jeg var nå lei av å snakke med nye leger, men denne gangen ble jeg hørt.

Det ble besluttet at jeg skulle overføres til en annen by hvor sjansen for å møte på pasienter og behandlere eg kjente, var mindre.

Jeg kom frem til det som skulle bli mitt nye hjem i over en måned, sent samme dag, og som jeg hadde fryktet fra starten, ble jeg lagt inn på tvang.

Dette var mitt første møte med min egen sykdom og med helsevesenet fra den ‘andre siden’. Jeg vet idag at jeg trengte hjelp, men der og da føltes alt som skjedde feil.

Jeg var i slutten av tjue-årene da jeg ble syk, og dette var min første av til sammen tre innleggelser. Den første innleggelsen var tøff, men nødvendig.

- Fra bloggen Bipolar Psykolog

Annonse

Les flere gjesteinnlegg

Brev til barnehagen

Hvordan er det best å informere andre barn om at en av barna har autisme. I dette innlegget viser forfatteren bak bloggen Oss pluss autisme hvordan de gjorde det. Kanskje dette kan være en inspirasjon for andre?
Gjesteinnlegg

Abonner på vårt nyhetsbrev

Les spennende nyheter om angst, depresjon, ADHD, autisme, og mye mer.

 
Akkurat nå: 13160 abonnenter