Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9090 abonnenter

Annonse   



Hvordan oppleves hjelperne fra de som skal motta hjelpen, spør Nina i et nytt gjesteinnlegg. Hun skriver fra et brukerståsted: - Vi er ikke maskiner. Vi er mennesker. En som jobber i psykiatrien bør bli flinkere til å undre seg over hva det er som skjer og hvorfor det skjer.

Her kan du lese hele innlegget. Nina skriver:

Jeg kom over en artikkel her for et par uker siden. Denne traff i alle fall på veldig mange områder. Med et perspektiv på pasienter og deres atferd og såkalt motivasjon for denne atferden som jeg har savnet sterkt i mitt møte med deler av psykiatrien. Det med å se bak pasienten. Hva er bakgrunnen? Hva er historien? Hvordan har reaksjonsmønstre blitt formet?

Kan man forvente C og D når personen aldri har lært A og B i barnealder da man normalt lærer dette? Selv om personen nå er voksen og logisk sett burde vite det?

Men les artikkelen, så fortsetter jeg under linken.

Jeg kjenner meg igjen i mye. Og samtidig ikke. I så måte at jeg kjenner meg igjen i måten å bli utsatt for antakelser og feilslutninger uten å bli spurt. Bli offer for stereotypier og behovet for enkle forklaringer med en forutinntatthet av en annen verden. Og null interesse for å forstå eller høre fra meg hvorfor jeg reagerer som jeg har gjort eller gjør.

Og jeg skal love deg - det er FRUSTRERENDE!

 

Ikke gode eller onde, men mer eller mindre trygge

Men jeg har aldri delt avdelingspersonale eller behandlere inn som gode eller onde. Selvfølgelig er det noen ytterst få hederlige unntak som jeg klart og tydelig mener at burde jobba helt andre steder enn i psykiatrien. Ja, kanskje enn i helsesvesenet generelt.

Vel.. altså aldri gode og onde. Men trygge og utrygge. Og vet du...det er to vidt forskjellige ting!

Det er ikke en helbevisst og manipulativ og kalkulerende inndeling med bevisste og skjulte motiver. For å splitte, for å oppnå fordeler og slike ting. Det dreier seg om en dels underbevisst og intuitiv inndeling. Noen få ganger får en ny person umiddelbart merkelapp som trygg. Men det er ikke regelen. Noen ganger får enkelte også umiddelbart stempelet som utrygge. Men det er heller ikke mange av dem.

De fleste andre havner, i alle fall for meg, et eller annet sted på den glidende overgangen mellom trygg og utrygg.

Hvis du ser for deg en skala fra 0 til 100. Der 100 er absolutt helt trygg og 0 er absolutt helt utrygg. Så havner de fleste et eller annet sted på denne skalaen. De som havner høyt oppe i utgangspunktet kan ganske fort bli oppgradert til helt trygge. Det skal bare et par runder og samtaler og felles utfordringer til, hvor man får høre vedkommende prate, hvordan hun reagerer på det du sier, det du tenker, det du gjør. Måten hun snakker til deg på. Måten hun behandler andre på. Hvordan hun får deg til å føle deg.

Intuisjonen har umiddelbart sagt deg at dette er en person du kan stole på. Men du må likevel få det bekreftet i et par omganger. At hun er til å stole på og trygg nettopp for deg. For det som er tryggest for Vera er ikke nødvendigvis det som er tryggest for Nina.

Så har du alle de andre. De som havner fra..ja, hvor skal vi sette grensen...? 80 og nedover? 75 kanskje. Vel, det kan slå begge veier. Og intuisjonen og magefølelsen kan sprike i alle retninger og forvirre stort. Og uansett - dette er ingen bevisst inndeling i "hun er trygg for hun liker jeg" og "hun er utrygg for henne like jeg IKKE"! Jeg har hatt de som har fått plass i "trygg"-kategorien, som jeg faktisk ikke har likt spesielt godt på generelt grunnlag. Men de har håndtert meg på en trygg måte. Og det er det som teller til syvende og sist. Like alle, det kan man ikke ;)

Er man livredd er det noen mennesker som bare gjør alt verre..uten at de mener det selv mange ganger også...

 

Å bli mistrodd som bevisst manipulerende 

Jeg forstår godt at det kan oppfattes som splitt-og-hersk utad med inndeling i gode og onde, og bevisst manipulering og taktisk framgangsmåte. Men det er helt ærlig talt en farlig holdning å gå inn i situasjoner med den antagelsen som sannheten som må motbevises. Og ikke motsatt.

Det er å mistro en hel gruppe pasienter, og anklage dem for graverende atferd, som fort kan puttes inn i sammenhenger og brukes til inntekt for en diagnose eller to. Uten at noen en gang har vært inne på tanken å spørre pasienten om hva dette handler om.

Jeg VET med sikkerhet at noen har stempla meg som den kategorisk kategoriserende typen med klassiske personlighetstrekk, som gjør alt jeg kan for å få det som jeg vil, slippe billigst mulig unna, overlate ansvar til andre, slippe noen personer osv osv. 

Og jeg skal love deg at det er både veldig vondt og fryktelig frustrerende, når man i bunn og grunn bare er redd og gjør alt for å føle deg så trygg at du har en viss kontroll på reaksjonene dine.

Jeg skal love deg at om målet mitt var å manipulere for å oppnå fordeler, så hadde jeg gjort det på en helt annen måte. Såpass fungerende er hjernen min at jeg i alle fall forstår at visse reaksjoner og handlinger og uttalelser faktisk fører til det stikk motsatte. Noe som har gjort det hele enda mer frustrerende for meg.

Fordi jeg vet hvordan reaksjonene og atferden min, som kommer når jeg er redd og liten og usikker, vil bli tolket og putta i båser. Og samtidig ikke klare å kontrollere dem , samme hvor mye jeg prøver, fordi fight-flight-freeze-responsen er så sterkt forankra i meg.

Når utryggheten min går over et visst nivå, som i utgangspunktet egentlig er ganske høyt, da handler kropp og hjerne på egenhånd mens jeg står utenfor og ser på det som skjer og hyler høyt og prøver å få kontroll. Noe som sjelden funker før en trygg voksen kommer på banen.

Tror du jeg er stolt av det?! Overhodet ikke! Jeg HATER det. Jeg SKAMMER meg over det. Rett og slett. Og det å da bli beskyldt for å være utelukkende kalkulerende manipulativ med klare motiver, det gjør så vondt det....

 

Må bli flinkere til å se bak atferden

Så jeg tenker at de som jobber i psykiatrien bør bli flinkere til å undre seg over hva det er som skjer og hvorfor det skjer. Hva som er pasientens såkalte "motivasjon", og om det faktisk er en bevisst motivasjon som kan styres på et visst plan, eller om det dreier seg om reaksjoner med helt realistisk forankring i virkelighetens erfaringsbank i den enkeltes hjerne og kropp. Det vil nemlig kreve to helt forskjellig tilnærminger spør du meg.

Særlig når det gjelder konsekvent grensesetting og røffheten i forventningskravene og ikke minst tidsperspektivet... Jeg vet jeg banner i kjerka for mange i psykiatrien nå. Det får bare være. Jeg har nå fått erfare begge deler. Og jeg vet godt hva jeg trenger. Men jeg er fortsatt redd for å si det. Høyt. Stå for det. Til og med si det høyt for meg selv. Fordi jeg er så livredd for at et sånt utsagn fra min side bare blir bekreftelsen på hvor lite selvinnsikt og forståelse jeg har. Og ikke minst at jeg igjen skal ende opp med stempel som kravstor og umulig å bli kvitt, og bli tillagt motiver og en personlighet og "egenskaper" jeg ikke har.

Det er altså ikke bare ukomplisert å være seg selv i psykiatrien heller. Selv ikke på en avdeling. Jeg skulle ønske det ikke var sånn.

Jeg håper og tror at det kan bli annerledes. Men da må først de som jobber i psykiatrien innse at symptom 1+2+3 ikke nødvendigvis betyr 6 hos alle pasienter. For hva hvis det finnes et 2-tall et sted, som ikke er oppdaget. Og ikke minst hva om det finnes et skjult minus-tegn?!

Ting må settes i kontekst. Vi er ikke maskiner. Vi er mennesker. Med hver vår unike historie, som må fram, og særlig når ting er blitt så alvorlig, for at vi hver enkelt skal kunne få den behandlingen vi trenger, innenfor de rammene som er satt.

Uten å bli utsatt for kategoriske antagelser og konklusjoner som potensielt ødelegger i stedet for å hjelpe, og raserer sjansene for tillitsbygging nesten før den jobben har begynt...

- Fra bloggen Fram og tilbake - like langt?