Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10496 abonnenter

De er flaue over hvem de er. De blir ikke forstått... De er mange. Dette skriver Magnus Jackson Krogh som innledning til et nytt gjesteinnlegg. Les hele innlegget her.

Hei alle flotte «inspiratorer»! Dette er et innlegg jeg har kviet meg for å skrive. Delvis fordi jeg vet at mange kommer til å bli utrolig irriterte, og det er kanskje ikke så rart, de kan jo ikke legge igjen stygge kommentarer til dette innlegget. 


I jobben min som gledespreder innen mental helse, treffer jeg veldig mange mennesker. Alt fra alkoholikere, rusmisbrukere, ADHD diagnostiserte, bipolare mennesker, kognitive problem-barn, ja, alt du kan tenke deg.

Selv om mange av disse menneskene har forskjellige problemer i hverdagen, er det et problem som stadig kommer fram, «samfunnet».

Iløpet av det siste året som omreisende foredragsholder, er det mange som kommer til meg etter forestilling, for å fortelle meg at de er glade for at de kunne være seg selv en time. De kunne slappe av, og de fikk en følelse av forståelse.

Det går ikke en dag uten at de kvier seg for å gå ut døra, nettopp fordi de er flaue over hvem de. Mange føler at de kan bidra i samfunnet, men at de faktisk ikke har noen plass å gå til. Mange sliter med å få seg jobb, komme inn på skoler eller på andre sosiale arenaer. Dermed blir de bare sittende hjemme. 

For noen år siden kviet jeg meg for å være ærlig om min ADHD diagnose, nettopp fordi jeg følte at jeg ble sett ned på om jeg hadde en diagnose. Jeg følte ikke at jeg kunne bruke ordet «psykisk helse» om meg selv! Hallo, vi har jo alle en psykisk helse. Det er latterlig å tenke at mennesker er problemfrie, for det er vi ikke. Vi har alle psykiske lidelser på et eller annet plan, men det var ikke før jeg begynte å jobbe med det, at jeg skjønte det selv. Jeg trodde penger og kjærlighet var svaret på alt, men jaggu tok jeg feil. Mental helse er noe vi alle burde lese litt mer om, å få en grei forståelse for.


Å pleie den psykiske helsen er kanskje noe av det viktigste vi gjør, for når den ryker, så er det ingenting annet som betyr noe.

Mange av de jeg prater med har gode stillinger når det kommer til jobb, de har fete biler, fin familie, men samtidig er det noe som ikke stemmer. Mange kommer fra gode hjem, og har aldri manglet noe i oppveksten. Mange har fått den «hjelpen» de skulle ha, og har fått god oppfølging i skole og «system». Det jeg ser, er at mange av de har ikke fått et realistisk syn på livet, og har ikke fått hjelpemidlene man trenger for å skape sitt eget gode liv. De har oversett sin «psykiske helse». Samtidig tør de ikke prate åpent om det, fordi de er redde at samfunnet, venner og familie skal støte de fra seg. De har jo vokst opp i den troen om at jobb, kjæreste og status er det viktigste.

Så møter jeg de menneskene som overhode ikke har fått det de har krav på. De har vært kasteball i systemet, og er virkelig klare for forandringer. De spiser alt av hjelp de kan få, og ønsker mer en noe annet å få et god liv. For mange av de betyr ikke penger eller status noe som helst, de vil bare ha en god følelse.



Og hvor blir de stoppet? De blir stoppet i døra hos arbeidsgiver, de får ikke plass i klasserommet, og i sosiale medier blir de latterliggjort og mobbet.

Av hvem? Jo, av de menneskene som aldri har smakt på ordet «psykiske lidelser» og «mental helse».

Norge flyter over av mentale lidelser, det er jo bare å se i kommentarfeltene i sosiale medier. Man må ha et ganske skakkjørt syn på mennesker og livet, om man tror at «det er bare jeg» som vet alt om hvordan ting fungerer.

Om man ikke har opplevd seksuelle overgrep, angst, mobbing, fattigdom, panikkangst, vært deprimert eller selvskading, hvordan kan man da «jatte» det bort? 

Om man aldri har kjent på ADHD eller angst, hvordan kan man da sitte å «le» det bort med ordbruk som «latskapt» og «klaging»?

De mest jordnære menneskene jeg har møtt, er de som har levd litt, om jeg kan si det slik. De som vet hvordan det er å kjempe seg igjennom dagen. De som vet hva spiseforstyrrelser, angst og andre psykiske lidelser faktisk har å si i en hverdag. Det gjør de ikke dårligere mennesker, tvert imot, det gjør de sterke nok til presse seg igjennom kamper ingen mennesker skal trenge å kjempe. Om de har klart seg igjennom slike dager, har de en helt annen styrke en de som ser på kollektiv transport som et problem.

Så kan man si «ta deg sammen, du er selv ansvarlig for ditt eget liv», og det stemmer. Det stemmer mer enn noe annet. Men samtidig, når du leser stygge ting om deg selv, så gjør det noe med deg. Det gjør noe med hva du ser i speilet, og det skal man ikke kjimse av. Det er lett nok å legge igjen en kommentar på nettet, uten å se virkningene den har. Det er lett nok å le bort problemene til andre, uten å fatte hva det gjør med mennesker som kommer etter deg.

Jeg prater med mange barn og unge, og jeg ser hva dette gjør med de. Det er ufattelig mange barn som ser ned på seg selv, og den de er i ferd med å bli. Skal de virkelig være nødt til å vokse i et samfunn som stempler alle som tør å være åpen om hvem de er? 

La oss si at du selv får barn en dag, når du finner noen som godtar at du er et dømmende og «bedrevitende» menneske. Vil du da at den ungen skal komme gråtende hjem til deg fordi de ble kalt idiot og taper på skolen? Vil du at ungen din skal komme gråtende hjem fordi noen ikke visste at ungen din hadde dårlig selvtillit? Vil du at ungen din skal bruke ungdomstiden på å spy ut maten de har spist, fordi samfunnet ditt fortale de at de var overvektig og stygge?

Vil du at ungen din skal vokse opp i et samfunn som spyr ut kommentarer som gjør at ditt barn ikke vokser i den troen om at de er like mye verdt som alle andre?

Det som er det mektigste og vanskeligste for meg i den jobben jeg er i nå, er at mange av de barna jeg møter, ser jeg aldri igjen. Jeg er ikke en del av hverdagene deres, og kan ikke være der for å si «du er bra nok som du er», hver dag. Forhåpentligvis er dette noe som foreldre og venner forteller de. Etter de har vært på «Samtalen», skal de tilbake til en hverdag de så gjerne skulle vært foruten. Dette er barn fra 8 år og oppover, her i NORGE. Jeg møtte en jente på 12 år, som aldri hadde hørt at hun var god nok. Hun hadde aldri hørt noe positivt om seg selv. #skammelig

Når jeg trokkler meg igjennom nettaviser og blogger, ser jeg ikke annet en at majoriteten av de som sitter på nett, synes dette er greit. De føler ikke at det å uttale seg om en diagnose eller en mental lidelse på en stygg måte, er noe galt.

På den andre siden, så tror jeg ikke alle som egentlig sliter tør å si noe annet. De tør ikke være svar, iallefall ikke der alle kan se navnet og profilen deres. Klart, de blir jo da selv et offer for disse menneskene. Og dette er ikke bare ungdommer. Det er daglige ledere, mødre, fedre, gamle som unge.

Jeg har sett mødre, som sitter og slenger dritt om unge voksne. Spiller ingen rolle hva vedkommende har gjort, faktumet er at denne moren følte at hun MÅTTE informere alle som leser «nettavisen» om sin forakt for dette menneske, et menneske som var annerledes enn seg selv. #uttafor 

Det hele koker ned til at ingen er like. Og hvem liker ikke dette? Mennesker som er sykelig opptatte av seg selv. Vet dere hva vi kaller disse? Narsissister. Og det er en diagnose! 

Neste gang du får lyst å lire av deg noe stygt om noen du ikke vet noen ting om så kan du jo tenke «kanskje det er min unge som opplever dette en dag».

- Fra bloggen ADHD Inspirasjon

Relatert