Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10270 abonnenter



Hva skal jeg gjøre for at du ser HELE meg, ikke bare den forbaskede fasaden som går på skolen og får 5+ på en norskprøve? Hva skal jeg gjøre for å bli forstått? Dette er noe av temaet i et nytt gjesteinnlegg fra kvinnen bak bloggen Veien tilbake til meg. Les hele innlegget her.

Igjen føler jeg meg bare som en diagnose. En diagnose jeg ikke en gang har. En personlighetsforstyrret person som overdriver og lager drama. En man ikke skal ta på alvor, en man ikke skal høre på. Igjen føler jeg at jeg er et problem som må løses, at min historie ikke finnes. At ingen tror. At det er JEG som er problemet.

Du skal ikke være avhengig av hjelp fra andre sa du. Og jeg lurer på om du har gått glipp av historien min.

Om du ikke vet at jeg har gått ett helt liv alene, uten noen som helst form for hjelp. Om du ikke forstår at akkurat nå så TRENGER jeg å vite at det er noen der, hvert eneste steg på veien.

Jeg har brukt lang tid på å tørre og slippe noen inn til meg, og så er det også plutselig galt. Hva er det ved meg du ikke ser? Hvorfor tror du ikke ordene mine? Hvorfor sier du at det som har blitt gjort før er feil, når det er det eneste som noen gang har fått meg til å føle meg trygg?

Hvordan skal jeg lære meg til å ikke skade meg som bevis på mitt indre kaos, når jeg vet at det er det eneste som hjelper? Det eneste som gjør at jeg blir tatt på alvor? Hvorfor betyr ikke ordene mine noen ting?

Jeg har en lang historie med nettopp det: at ordene mine ikke når frem. At ingen hører eller tror. At ingen ser. Hvordan skal jeg tro at du forstår, når det du sier forteller meg det motsatte? Hva skal jeg gjøre for at du forstår, for at du tror meg og tar meg på alvor? Hva skal jeg gjøre utenom å skade meg? 

Hva skal jeg gjøre for at du ser HELE meg, ikke bare den forbaskede fasaden som går på skolen og får 5+ på en norskprøve? Hva skal jeg gjøre for å bli forstått?

Det er fullstendig kaos i meg. Alt er annerledes enn før. Jeg har ikke lenger en historie som lager problemer for meg, jeg ER problemet. Jeg er ikke lenger en som trenger støtte og forståelse og faste rammer, jeg er en diagnose som må behandles strengt. Jeg er ikke lenger Anita, jeg er et nummer for diagnose manualen-en navn i en overfylt avtalebok. 

Jeg prøver å jobbe med det enorme savnet som gnager i meg, men hvordan skal jeg kunne slutte å savne det eneste som har hjulpet meg, det eneste som har fått meg til å føle meg trygg?

Hva skal jeg gjøre for å bli forstått, trodd og sett? Jeg er desperat her…..

- Fra bloggen Veien tilbake til meg


 

Relatert


Nyheter om psykisk helse

Anorektisk. Noe så sjelden som en bestselger om spiseforstyrrelse

Hvordan oppleves norsk psykiatri for en pasient med anoreksi og tvangslidelser? Hvilke kamper utspiller seg i et menneske som vil gjøre det slutt med en sykdom som har vært både…

- I usunne relasjoner er det én som bestemmer hele tiden

Visste du at med en gang det er to mennesker i et rom så pågår det en maktkamp? Det er alltid én som leder og en som følger. I sunne relasjoner veksler man på

Pårørende kjenner sine nærmeste bedre enn noen i helsevesenet noen gang vil gjøre

Med en setning opplevde jeg å bli devaluert og mistenkeliggjort både som mor og som faperson. Jeg ble så satt ut at jeg ikke klarte å verken tenke eller si noe fornuftig.

Ungdommer med angst har det som regel bra hjemme, men strever blant venner og på skolen

Ny forskning tyder på at ungdommer med angstplager som regel har det bra hjemme, men at de strever på skolen og blant venner. Slike funn understreker behovet for en større satsning…

Et samfunn hvor alle måles etter vellykkethet / mislykkethet

Ungdom som vokser opp i dag utsettes for et voldsomt press. Mange forstrekker seg og blir syke. Vi trenger et samfunn som gir plass til sårbarheten, ikke et samfunn som benekter den