hjelptilhjelp overst 4

Finn psykisk hjelp og kurs

FINN HJELP / KURS AVANSERT SØK
 
 

Registrer nytt hjelpetilbud / kurs (gratis)

 

 

 

 



I dette gjesteinnlegget skriver Lisa-Marie Thompson om hvordan vi knytter følelser til ting, og hvordan det kan føre til at det blir svært vanskelig å kaste tingene. Ved å løsrive seg fra idéen om at det er tingene som skaper følelser kan det bli lettere å få kontrollen tilbake om "rotet" har tatt overhånd. Her leser du innlegget som er noe kortet ned:

De fleste av oss tilegner ting vi eier en følelse. En verdi... som igjen er en følelse, som vi tror vi har «fra» denne tingen. Det er ikke tingen som skaper følelsene… det er våre tanker som skaper følelser i oss. Og tankene får oss til å tro at det er tingen som skaper den gode følelsen.

Jeg kan huske første gangen noen kastet noe som var mitt uten å spørre meg. Jeg var 13 år, tror jeg, og ble rasende sint. Det var en te-kopp, som ja hadde et lite skår i seg, men som jeg brukte ofte. Som jeg var ekstremt glad i… som minnet meg om mamma. Det var min far som hadde kastet den.

Følelsen det skapte i meg å innse at den koppen var borte for evig og alltid var som om livet mitt gikk i tusen knas. Og jeg trodde den gangen at det da var min far sin skyld at jeg følte dette siden han hadde kastet den. I det jeg fikk høre om det så masjerte jeg sporenstreks langt ut på jordet der han drev å pløyde, stoppet traktoren og ga han en skjennepreken uten sidestykke.

I mange år har jeg vært en samler… av ting og tang. Jeg samlet på alt mulig rart…:

Fyrstikkesker, lightere, servietter, mine gamle barneleker, bokklubb-bøker, DVD’er, CD’er, mine gamle eksamensprøver, mine gamle skolebøker, bilderammer, klistremerker og andre ting som var med i Donald blader, mat i fryseren, notebøker, strikkeoppskrifter, garn, hekleoppskrifter, stoff, penner, kjøkkenting, skokremer, hyller, blomsterpotter, hageutstyr, kofferter, bager, vesker, hårting, sminke, smykker, medisiner, gratispostkort, blomstervaser, treningsklær, sykkeltøy, glansbilder, klistremerker, kokebøker, kryssordbøker, papirdukker, barbiedukker, lamper og oppussingsobjekter, skattepapirer fra over 10 år tilbake, pyntegjenstander, sko, klær, gamle «krympede» klær, lønnsslipper fra forrige århundre fra alle jobbene jeg hadde hatt, sigarillos, brettspill, cocktail glass, Hard Rock cafe glass, alkohol, bilder, pappesker, musikkinstrumenter, pc-utstyr og tilbehør, pc’er, gadgets, magasiner, puter, plastikkposer, IKEA møbler, katteleker, bamser og kosedyr, penklær jeg ekstremt sjeldent brukte…

Dette er bare en brøkdel av hva som fantes i huset mitt. Hvor ofte jeg faktisk brukte disse tingene… vel det er en helt annen sak. Men allikevel… hvis jeg skulle kvitte meg med bare én av disse tingene… så var det en kjempeutfordring… i hodet mitt. 

Spørsmålene jeg stillte meg selv hver gang jeg skulle kaste noe var: «Kan dette brukes til noe? Trenger jeg det? Kan det brukes av noen andre kanskje?«… og svaret var stort sett ja på minst 1 av de spørsmålene. Noe som førte til at det ble veldig vanskelig å kaste noe som helst. Jeg ble ekspert på å være kreativ på hva en ting «kunne» brukes til.

Dette var min virkelighet og det «fungerte» slik for meg…lenge… særlig etter at jeg fikk et stort hus med veldig mye lagerplass og boder. Ting ble stuet inn i rommene og «ute av syne, ute av sinn». Det kunne gå år uten at jeg tittet nedi enkelte av eskene. Og jeg kan love at jeg tenkte heller ikke på de tingene når jeg ikke så dem. Men … når jeg fikk ånden over meg og «ryddet litt»… og faktisk begynte å kikke på ting. Ta opp en og en ting. Så kommer alle de gamle tankene om tingen, eller minner (også tanker) som jeg knyttet til tingene… og da ble det helt utenkelig å skulle kaste denne tingen. For da hadde den plutselig en verdi. Selv om jeg ved hvert flyttelass gjorde store oppryddinger og kastet ting så var det fremdeles ekstremt mye som jeg tok med meg videre til neste sted for så å bare oppbevare i esker. Det økte og økte i masse. Jeg så eskene kanskje ikke igjen før neste flytting.

Etterhvert begynte jeg også å legge merke til at.. hmm denne esken har jeg bare flyttet med meg… år etter år. Tingene oppi bruker jeg ikke… men jeg klarer allikevel ikke å kaste det. Jeg skjønte ikke hvorfor… så da bare fortsatte jeg å beholde det. Inn i boden med det og problemet var løst.

Inntil jeg plutselig måtte inn i boden for å hente noe og jeg ble overrasket hver gang over.. shit var det SÅ MASSE TING HER DA….. var det SÅ ROTET BLITT HER INNE. Men så fort jeg lukket døra til boden så var det glemt igjen.

Etter hvert grodde rotet ut til de rommene jeg oppholdt meg i til daglig. Det ble en ny tilværelse og en ny opplevelse. For da dukket tankene oftere opp: «Her er det rotete. DU MÅ få ryddet i tingene. DU ER ET ROTEHUE. Du må skjerpe deg. Hva skal du med alt dette? Hvorfor får du ikke til å lage orden i rotet? Tenk hva andre synes om at du har det så rotete rundt deg? DU burde klare å holde mer orden?» osv osv. De kom hver gang jeg så tingene…

Da jeg ble sykemeldt pga av stress og utbrenthet var tankene om rotet av så dårlig kvalitet at da hadde jeg overbevisst meg selv om at jeg hadde blitt en «ekstrem samler». En sånn en som du ser på TV-serien Extreme Horders på TV3. Ok.. jeg var kanskje ikke SÅÅÅ ekstrem men allikevel, opplevelsen jeg hadde var at rotet kontrollerte meg og at jeg hadde mistet kontrollen. 

Hvis jeg ikke fikk ryddet opp i dette NÅ så ville huset mitt til slutt se ut som de på TV-en. Jeg klarte ikke å kaste noen ting. Selv ikke ødelagte ting kunne jeg kaste lengre… for jeg kunne jo sikkert fikse den tingen og så var den helt fin!!

Tiden gikk.. og jeg fikk ikke gjort noe med rotet. Til slutt måtte jeg bare innse at jeg trengte hjelp. Så begynte jeg å spørre det offentlige etter hjelp… men der var det ikke noe hjelp å få. Omsider bestemte jeg meg for å holde et gedigent garasjesalg og bare prøve å få solgt unna mest mulig. Men jeg klarte jo fremdeles ikke å bestemme meg for hvilke ting jeg skulle selge eller beholde.

Til slutt fikk jeg en idé om at jeg skulle spørre mine nærmeste venner om de ville komme hjem til meg og hjelpe meg å gå igjennom alle tingene… om så bare for å hjelpe meg ta avgjørelsen på hva jeg skulle gjøre med en ting.

Jeg var livredd for å spørre… men  kastet meg til slutt bare ut i det og lagde en hemmelig facebookgruppe og inviterte inn de nærmeste vennene mine. Innrømmet åpenlyst om at jeg hadde et kjempeproblem og at jeg trengte hjelp! Responsen var overraskende og veldig hyggelig. En etter en stillte de opp og kom hjem til meg og var med meg i mange timer mens jeg så igjennom alt jeg hadde. De stilte kritiske spørsmål om ting og pushet meg til å kvitte meg med mer og mer ting. Det var en utfordrende men også rensende prosess som jeg satte veldig stor pris på.

Jeg lærte meg å kjenne vennene mine på nye måter og vi kom nærmere hverandre. Jeg hadde ekstremt mange tanker i hodet… bare det å ha noen der som kunne si «du har jo ikke brukt den på 8 år… da synes jeg du kan prøve å selge den» var til stor hjelp. Selv om det også gjorde vondt.

Når jeg bærte ting ut i garasjen ble det tommere og tommere i huset. Og lenge hadde jeg en følelse av at det «manglet» noe. Men etterhvert som tiden gikk har det også blitt normalt for meg at bokhyllen faktisk kan ha plass til flere bøker. Den må ikke være overstappa med ting. Garasjesalget ble holdt og ble kjempesuksess, jeg fikk inn totalt over 10.000 kr. Jeg fikk solgt halvparten av tingene og resten kjørte jeg vekk til Fretex og andre organisasjoner som tar i mot. De ble strålende glade for alle tingene.

Prosessen jeg gikk igjennom for å gjøre dette var tidkrevende, utfordrende og skapte mange følelsesmessige svingninger. Det var en berg og dalbane-opplevelse som krevde veldig mye av meg. Det kan absolutt fungere å presse seg selv til å gjøre noe… uansett hvor vondt det er. Disiplin og viljestyrke kan også fungere, men opplevelsen var absolutt ikke god.

I dag har jeg en ny forståelse for hvordan vi mennesker skaper våre opplevelser hele tiden. Det gir meg en helt annen forståelse for hvorfor det var så vanskelig for meg å kvitte meg med ting. Og en helt annen opplevelse av hva det vil si å kvitte meg med ting nå. Den nye forståelsen gjør hele prosessen veldig enkel, kort og effektiv. Lite stressende og lite krevende.

Det er tankene jeg har om en ting som skaper følelser i meg. Og det er følelsen som jeg ikke vil gi slipp på… som jeg er redd for å miste.
Vi kan ikke «miste» en følelse, i den forstand at vi aldri vil kunne føle den igjen. Følelser kommer og går... de er ikke hva som gir meg verdi eller som gir mitt liv verdi.

Siden jeg før trodde følelsen kom fra tingen, ville jeg derfor ikke gi slipp på tingen. Selv om tingen kunne være en dorull… så kunne jeg tenke at jeg ville ha en stor verdi hvis jeg tok med alle dorullene på et juleverksted en gang og så ville alle de andre bli så glad for at jeg hadde det med. Dette ga meg en følelse av å ha verdi for noen, og da ble det også vanskelig å kaste dorullene. For det ble som om at jeg da kastet følelsen av å ha verdi. Det var en god følelse.

I dag har jeg ikke noe problem med å kvitte meg med ting. Vi trenger ikke ting for å føle oss bra. Det er ikke fra tingene følelsene kommer fra allikevel… de kommer fra meg. De blir skapt i meg… fra mine tanker. Helt ubevisst meg. I dag kan jeg ha det bra, selv om jeg har en dårlig følelse. Jeg trenger ikke lenger flykte fra de dårlige følelsene.

Kvaliteten på tankene mine avgjør hvilke følelser jeg får. Når vi forstår prinsippet bak dette som finnes i alle mennesker… blir det mer naturlig for oss å skape mer av de gode opplevelsene enn de dårlige. Fremdeles ubevisst… og det skjer helt av seg selv. Det er i alle fall min erfaring så langt. Jeg hadde aldri trodde det var mulig… hadde det ikke vært for at jeg har opplevd det selv.

- Skrevet av Lisa-Marie Thompson

Les også