Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9315 abonnenter

Annonse   





I alle disse årene ante jeg ikke hva det var som skjedde med meg. Jeg var livredd. Dette forteller Nina i et nytt gjesteinnlegg som omhandler dissosiasjon.

 

Her kan du lese innlegget som er kortet noe ned. Nina skriver:

Dette poster jeg ikke bare med hjertet i halsen, men med hjertet på utsiden av kroppen. Dette er tøffere enn bulimien. Mye tøffere.

Jeg har nevnt ordet dissosiering en del ganger. Fått spørsmål om hva i huleste det egentlig er for noe. Eller fra andre som sliter med det, hvordan det oppleves for meg. Har ruga på dette innlegget siden slutten av januar. Utsatt. Litt redd. Eller...veldig redd! Fordi dette er komplekst. Til dels totalt uforståelig, også for meg. Og ikke anerkjent av alle i helsevesenet som et faktisk problem som man overhodet ikke har noen kontroll over...med tilhørende beskyldninger om simulering, beskjeder om å ta seg sammen og oppføre seg normalt og voksent, og ikke minst slutte å  dramatisere og rope om oppmerksomhet.. Himling med øynene, oppgitte stemmer og ti doser med mistro hver gang det skjer. Minst...

Og så er det..vet ikke...vanskelig å få tak på. Men etter en del diskusjoner og drøftinger med et par venninner som sliter med det samme, som har gitt meg mer innsikt og forståelse, skal jeg nå gjøre et så hederlig forsøk som mulig. På å forklare litt om hva dette er. Og hvordan det KAN oppleves.

For også her er variasjonene i årsak, triggere og uttrykk enormt. Selv hos en og samme person. Også hos meg...

 

Hva er dissosiasjon?

Dissosiative lidelser er karakterisert ved at en eller flere integrerte psykiske prosesser som bevissthet, hukommelse, identitet eller orienteringsevne, er oppsplittet eller avspaltet (dissosiert) fra resten av det psykiske apparatet, slik at personens funksjon blir forandret eller hemmet. Dette kan inntre brått eller gradvis, være akutt, episodisk eller kronisk og fremkomme f.eks. under krisereaksjoner. 

Dissosiasjon er ubevisste mekanismer som aktiveres for å beskytte individet mot truende impulser, eller mot følelser som er så konfliktfylte at vedkommende ikke makter å vedstå seg dem.

Grundig utredning har utelukket somatisk og nevrologisk lidelse som årsak til symptomene.

 

Hjernen min koblet ut

Jeg har slitt med dette lenge. Veldig lenge. Fra jeg var ganske så ung. Det har blitt mer og mer omfattende ettersom årene har gått. Antatt flere former. Men det var sjelden folk så det. Og gjorde de det var det i form av det som kalles dissosiativ stupor, og alle trodde jeg sov. Veldig hyppig på folkehøyskolen. Nina sover overalt hele tida... under bordet... oppi sofaen... under ord-for-dagen...

Var nok det året det var mest synlig for omgivelsene helt ærlig. Fordi vi bodde oppå hverandre. Det var mange sterke inntrykk hele tida. 

Og hjernen min kobla ut. For ikke å kortslutte. Den gangen trodde jeg selv at jeg lata som om jeg sov. Og skammet meg noe fryktelig. Livredd for at folk skulle skjønne at jeg lå der og lot dem tro jeg sov, når jeg hørte og fikk med meg alt som foregikk.

Falske løgner du er... Noen ganger viste det seg i form av delvise kramper. Jeg klarte som regel å gjemme meg først. Men ble funnet. Livredd. Vet ikke hva de tenkte. Tør ikke tenke på det.

I alle disse årene ante jeg ikke hva det var som skjedde med meg. Jeg var livredd. Rett og slett livredd. Men fortalte det aldri til noen. Det turte jeg ikke. 

For de ville nok ikke tro meg. Ville tro det samme som meg. At jeg latet som. 

 

Holdt det vanskelig på avstand ved alltid å være aktiv

Jeg gjorde alt jeg kunne for å holde det unna. Var aktiv hele tida. Holdt hodet mitt engasjert og opptatt konstant. 

Slapp aldri til følelser eller reelt viktige og dype tanker om meg selv. 

Særlig ikke etter at jeg flyttet til Trondheim. Jeg var på forelesninger og jobbet uka rundt. Gikk helt opp i jobben som tillitsvalgt. Og når jeg måtte være hjemme alene og alt truet med å ta fra meg bestemmelsesretten over egen kropp og eget hode, da overspiste jeg og kasta opp til jeg nesten besvimte og til slutt slokna på sofaen med TV på langt utpå natta... 

Jeg kunne ikke sove lenge. Eller gå og legge meg uten å være fullstendig stuptrøtt. Gjorde jeg det ble hjernen min rammet av en flodbølge av tanker og følelser som tok fra meg all makt over meg selv. 

Så jeg løp og løp og løp og løp. I 6 år. Uten å forstå hvorfor. Uten å ville forstå hvorfor. 

 

- Har du hørt om dissosiasjon?

Glemte nesten at det hele eksisterte. Helt til en maidag i 2007. Eksamensperiode siste året. Embetseksamen i sikte. Utslitt av bulimi. Og gjorde et desperat forsøk på å ha en dag uten. Tørre. Bevise for meg selv at det var mulig. Og overhodet ikke farlig. At jeg var blitt fanget i min egen irrasjonelle frykt og ikke turte prøve lenger...At ingenting kom til å skje. 

Den kvelden var ikke mye god.. jeg overspiste ikke. Jeg kasta ikke opp. Men tilbragte time etter time etter time i krampetilstand på gulvet, utkobla på sofaen, og i panisk flukt rundt i senga da jeg prøvde å legge meg... 

Dagen etter var det tilbake til bulimien, for å si det sånn. Den var grusom nok. Men akk så mye bedre... Den visste jeg hva var. Den hadde et navn. Jeg hadde på en måte kontroll på den. Men dette andre...det kontrollerte meg 200% og jeg ante ikke hva det var. Jeg var livredd...

Først rett før jul i 2007 eller rett på nyåret 2008 fikk jeg et navn på det hele. 

Etter at det hele hadde eksplodert i ansiktet på både meg, personale og medpasienter da jeg ble lagt inn for andre gang planlagt den høsten. Mat inn, null oppkast, opp i vekt, nesten ikke bulimi...og så...søvnen måtte tas tak i. Dobbel dose krise på en gang. Medisiner OG søvn. Det ene verre enn det andre verre enn det først igjen. Pest eller kolera. Men jeg fikk ikke velge. Jeg fikk både pest OG kolera. Omtrent over natten uten annet enn veldig kort tids varsel.. 

Det som skjedde tror jeg overrasket de fleste. Og det skremte vettet av meg. Det var en tøff tid for alle. Inkludert medpasientene mine. Og til slutt kom ordene: "Nina, har du hørt om dissosiasjon..?" Det hadde jeg ikke. Etter seks år som stud.med og da cand.med hadde jeg faktisk aldri hørt om det. Ante ikke hva det var… 

Men det fikk et navn. Det var virkelig. Det var ikke bare noe i mitt hode. Noe jeg gjorde for å lure andre. Og etter utredning for epilepsi landet man ned på denne diagnosen. 

 

Hvordan dissosiasjon kan oppleves

Hvordan dette oppleves varierer fra person til person. Jeg har jo bare min egen opplevelse. Men jeg kjenner to andre ganske godt som sliter med det samme. Men vi har lite til felles likevel. 

Fellesnevneren for meg, uansett hvordan det arter seg, er at jeg er livredd... Som regel får jeg forvarsel. Eller vet om ting som kan trigge og unngår aktivt. Eller nå, som jeg er tryggere på det hele og kjenner meg selv bedre, tar forhåndsregler, forbereder meg, kartlegger, og kanskje til og med allierer meg med noen. Får jeg forvarsel kan jeg klare å stikke av. Trekke meg bort. Rømme for meg selv. Trekke meg ut av situasjonen, dempe inntrykkene og kanskje unngå å miste kontrollen totalt. 

Men noen ganger... så smeller det triggere i ansiktet på meg helt uten forvarsel. Det kan være lyder, tonefall, ord, syn, kroppslige hendelser, uttalelser fra meg, handlinger jeg gjør... og det som utløser det i et tilfelle gjør det ikke nødvendigvis neste gang det skjer... 

Det kommer an på hvor jeg er. Hvem det er. Hvor sliten jeg er. Hvor mye angst jeg har i utgangspunktet. Og hvor stor eller liten grad jeg har av kontroll på situasjonen. Under innleggelser har dette vært hyppig. Veldig hyppig. Det florerer av triggere og ting som av hjernen min og nervesystemet mitt oppfattes som reelle trusler. Selv om de langt fra er det. 

Og i den "utagerende" formen dette kan anta ser jeg ut som en rabiat unge i et heftig trassanfall. Og er jeg redd nok og utrygg nok på de som er tilstede, så kan den ungen bli ganske høylydt også...

 

Stupor, transe, motorisk forstyrrelse, krampetilstand, stemmetap

Jeg har mange ulike former for denne lidelsen. Stupor. Transe. Motorisk forstyrrelse. Krampetilstand. Og sanseutfall i så måte at jeg mister stemmen... 

Det er viktig for meg å understreke at dette aldri skjer i en vanlig jobbhverdag. Uansett triggere. For da er det en annen person som har styringa. Fullt og helt. Hvis ikke hadde jeg ikke vært i nærheten av å tørre og jobbe heller...

Men derfor er det så viktig for meg med forutsigbarhet. Bruke litt tid på å bli kjent på nye steder. Inkludert arbeidssteder. Møte kollegaer. Særlig sjefer og veiledere som jeg vil ha en del med å gjøre og som vil ha meg under lupen. 

For meg er det et ubevisst ledd i å kartlegge forholdene og personlighetene. Vite en del om hva jeg kan forvente meg. Slik at jeg kan trygge en annen del av meg på at det er kjent og trygt, og den voksne legen kan få være alene på jobb..  Jeg trenger en fase på 1-2 uker til dette. Det var grunnen til at jeg spurte om å få hospitere to uker på Levanger før jeg begynte i turnus. Fordi jeg i underbevisstheten forsto at om jeg kom rett ut i turnushverdagen, da visste jeg ikke sikkert om jeg faktisk hadde kontroll. Og det kunne jeg ikke tillate meg. Det var det samme når det gjaldt det å ikke ha vakt de to første ukene... 

Det handler ikke om tvang eller rigiditet. Det handler om et desperat forsøk på å beskytte meg selv og ikke minst omgivelsene. Og å få oppleve mestring i stedet for gigantiske nederlag... 

Men ALDRI på bekostning av andre som ikke har pasientansvar for meg. Med unntak av noen få hendelser, skal ingen andre enn jeg og behandlingsapparatet belastes med dette...

 

Transformert på et nanosekund

Det har vært noen episoder i all offentlighet. Når jeg har tatt meg vann over hodet og gjør "alt" i mitt desperate forsøk på å passe inn og være normal. Ikke syk og hemmet. Som julebord på kirurgen. Lykkelig. Godt humor. Deltok i praten. Alt tilsynelatende bra og normalt. 

På et sekund snudde alt seg på hodet. 

Selv om det tok tid før andre merket det. Noe i hjernen min ble klar over hva jeg gjorde. Hvordan jeg oppførte meg. Hva jeg sa. Og i det hele tatt. En haug med ting jeg ikke hadde lov til. Hodet fullt av hyling og skriking i løpet av et sekund. Trommehinner som truet med å sprenges i stykker. 

Og brått var jeg taus og urørlig.. Transformert fra det ene sekundet til det andre. Uten at jeg nesten registrerte det selv..

Det er også et tilleggsaspekt til dette... Jeg transformeres fra den ene tilstanden til den andre på et nanosekund. Det handler ikke om å ta seg sammen.

Det er brytere som går av og på i hjernen. Litt enkelt forklart. Skrur av noen deler og på andre. Og så tilbake igjen. Helt automatisk. Det er ikke noe jeg bevisst styrer. Det kan gi seg ekstreme utslag i et ekstremt sprik i funksjonsnivå. 

 

Har kontrollen i noen settinger

Som for dem som opplever begge deler kan virke så uforståelig at det konkluderes med at det umulig går an. Og at jeg derfor later som når jeg ikke er en meget høyt fungerende voksenperson stappfull av ressurser.

Som når jeg sitter på TV og forklarer i rolige former om en sykdom stappfull av tabu uten å blunke eller være i nærheten av å miste kontrollen en gang. Eller når jeg er på jobb som lege og fungerer som bare susern uten å være i nærheten av å bli liten og redd et eneste sekund. Transformert omtrent i det øyeblikket døra til studioet ble åpnet. Eller i det jeg går inn døra på jobb. 

Hvordan dette egentlig fungerer…jeg prøver å bli klokere. Psykologen min har heldigvis lang erfaring. Og har fortalt meg om andre pasienter som kan framstå som psykotiske underveis i timen, og ute på parkeringsplassen er de seg selv igjen, kjører hjem og lager middag til ungene… Hun er aldri redd for at de ikke er i stand til å kjøre. For hun forstår at i det man er ute av døra og uten følelser og trusler så skrus ting av igjen, og forholder seg ikke til det som ble vanskelig i timen og utløste det aktuelle…

Fra den ene til den andre på et lite sekund…og så tilbake igjen…. Men jeg får med meg alt og husker alt….

Nå tenker nok mange av dere at jeg er klin, hakke gal. Fullstendig sinnsyk. Aldri burde vært i nærheten av hverken pasienter eller unger eller for den saks skyld en bil. Tro meg, jeg har vært innom tanken mange ganger selv. Derfor har jeg også vært avhengig av tilbakemeldinger på hvordan jeg fungerer. Oppleves. Hvordan jobben min evalueres og vurderes i forhold til forsvarlighet og kvalitet og pasientsikkerhet. Det har hele tiden vært et tett samarbeid mellom veiledere både i hospitering og i turnus og enkeltpersoner som faktisk har hatt ansvar for meg og trodd meg hele veien i forhold til at dette er reelt. Etter sterkt ønske fra meg. 

Jeg har hele tiden vært helt åpen mot både sjef og veiledere og gitt klar beskjed om at ved det minste tegn på at jeg ikke gjør en forsvarlig jobb vil jeg ha beskjed. Umiddelbart. Altså, ordet dissosiasjon har ikke vært nevnt. Men de har visst om spiseforstyrrelsen og angsten. Og jeg har vært veldig åpen på at jeg ønsker tilbakemelding med en gang om noen opplever meg som uforsvarlig, eller om jeg gjør feil eller ting på en måte jeg ikke burde. 

 

Mange misforståelser om dissosiasjon... også i hjelpeapparatet

Jeg vurderer meg selv som meget oppegående og i god stand til å vurdere mine egne begrensninger i forhold til dette. Det er også bekreftet av dem som kjenner meg veldig godt. Ansvar setter jeg over alt annet. Og jeg har stort ansvar for andre. Da må jeg også åpne for at andre har et øye på meg. Rett og slett. Hva gjelder unger og bilkjøring er dette totalt ukomplisert. Noe min nye psykolog også har kunnet bekrefte overfor resten av behandlingsapparatet. Da går nemlig også bryterne på. Full kontroll. Uansett.

Og i de periodene jeg har fungert veldig dårlig på grunn av angst og depresjon, ikke på grunn av dette, da har jeg valgt å ha en viss avstand til ungene. Og ikke ha ansvar for dem alene. Fordi jeg ikke har vurderert meg selv til å være skikket til det rett og slett... Enn så vondt det er å innrømme når man har passert 30....

Mange tror også at dissosiasjon er det samme som hukommelsestap. Også pasienter selv. Jeg gjorde også det i starten. Og klarte derfor ikke tro på at det faktisk var dette som tok kontroll over meg. At jeg faktisk ikke lata som. Akkurat det var også kilden til at enkelte trakk hele diagnosen i tvil og konkluderte med simulering. Det kunne umulig være reelt siden jeg fikk med meg alt og husket alt.. Noe som blir sterkt avkreftet av min nye psykolog som har mye erfaring med dette.

Å få med seg alt, huske alt, oppleve å stå på utsiden og observere alt som skjer, er visst i følge henne like normalt som det å ikke huske noenting. Noe som var en stor lettelse for meg å høre helt ærlig. Mange i helsevesenet er ikke klar over dette. Og kan si ganske "grusomme" ting fordi de tror man ikke hører noe..

Å slite med dette er til tider svært slitsomt og belastende. 

Og hvis du trodde kommentaren "Det er jo bare å ta seg sammen" var hyppig brukt når det gjelder det å spise eller slutte å kaste opp eller mobilisere ut av en depresjon, så skal jeg love deg at det skjer hyppig her. Ikke bare blant vanlige folk, hvor jeg virkelig kan forstå den reaksjonen. Men også i helsevesenet.

 

En del ting som må omprogrammeres

Jeg er ikke dum. Jeg er ikke gal. Det er overhodet ikke noe galt med hjernekapasiteten min og læringsevnen eller evnen til å anvende kunnskapen. Ingenting av det du har opplevd med meg og inntrykk du har fått av meg, er noe annerledes enn det du trodde. Det er 100% ekte, det du har sett og møtt.

Det har skjedd en skade i hjernen min. Kortslutninger og feilkoblinger i sårbare områder. Samt en del "datavirus" fra en tid da det ikke fantes anti-virusprogram... Som tar lang tid å reparere. Som gjør at jeg kan framstå på ekstremt forskjellige måter. Men alt er meg. 

Det er ikke umulig å fikse skaden. Men det er en del ting som må omprogrammeres. Omkobles. Og erstattes.

Det har skjedd veldig mye de siste 2-3 årene. Veldig mye. Gjennom at jeg har hatt trygge folk rundt meg. Og blitt trodd. Ikke beskyldt for simulering. Og fått jobba med integrering. For det er det jeg må jobbe med framover. Integrering. Ikke av flyktninger. Men av meg selv. Barna og ungdommene må bli voksne de også. Og slik en fullverdig del av meg der jeg er i dag.

Og det hører med til historien at dit jeg har kommet i dag, så skjer dette i all hovedsak i behandlingssituasjoner. Særlig nå de siste månedene som jeg ikke lenger har vært bedøvet av bulimiens rus, er mer til stedet i min egen kropp, og i tillegg har begynt å spise og beholde normal mat. Også hjemme. Jeg har kommet et skritt videre. Ser det ut til i alle fall. Og ikke et lite et heller. Et stort et. 

 

Skaper trygge rammer

For i stedet for at dette er en normal del av hverdagen min som må være der for at jeg skal klare å være en del av samfunnet og ikke bli helt gal av alle inntrykk og triggere, så er det nå i hovedsak noe som utløses i spesifikt triggende situasjoner i behandling. Og ved ekstreme triggere på veldig dårlige dager hvor nervesystemet er utenpå kroppen. Men sjelden. Som regel bare inn i beskyttelsesmodus. Som med hendene for ørene for å dempe lyden og inntrykkene FØR transformasjonen skjer. Integreringen er i full gang. 

Jeg har troa på at det kan gå faktisk. Med det apparatet jeg har rundt meg nå. Som forstår hvordan dette bør angripes og håndteres, og de som ikke gjør det har vett nok på å spørre dem som faktisk vet og har erfaring med det. De snakker sammen. Samarbeider. Og skaper trygge rammer for meg å jobbe med dette i.

Det er tøffe tak. Veldig tøffe tak. Slitsomt. Som å løpe maraton til tider. Kan tappe meg for alle krefter. Derfor tar det nok fortsatt en stund til jeg kan være tilbake i ordinær jobb og full stilling. Selv om jeg skulle ønske det ikke var sånn. Men pasientsikkerheten går foran ALT for meg. Så da får det heller ta den tida det tar. Men jobbe vil jeg. Hvis noen fortsatt vil ha meg da ;)

- Fra bloggen Fram og tilbake - like langt?



Relatert om angst

Relatert om depresjon

Relatert om bipolar lidelse

Relatert om skole og barnehage

Relatert om personlighetforstyrrelser

Relatert om sorg og traumer

Relatert om spiseforstyrrelser