hjelptilhjelp banner

Denne korte novellen handler om psykisk vold og hvordan det kan komme til uttrykk. 

Bilde: av maxime caron på Unsplash



Skribenten har valgt å være anonym, og her deles derfor denne korte novellen uten forfatter. Her leser du hele teksten:

---

"Du er vakker. Gå og kos deg. Jeg har kontrollen her."

Hun kikket seg i speilet. Jo, det var kanskje ikke så verst. Klærne hadde vært en gave fra han. Og hun gledet seg til en kveld med venner hun så altfor sjelden.





"Du ble sen. Har du hatt det gøy?"

Hun fniste og skravlet og gjengav anekdoter fra kvelden. De hadde hatt det helt herlig.

"Regner med de andre mennene kastet seg over deg."

Hun stivnet. Hun hadde faktisk snakket med noen menn. Møtt noen gamle venner. En tidligere flamme. Men det hadde ikke vært sånn. Ikke på den måten. Eller var det det?





"Du skal få ligge lenge i morgen. Jeg tar ungene."

Hun la bort den vonde følelsen, hun hadde ikke gjort noe galt, vel? Hun smilte takknemlig og la seg. Han kom like etter. Hun visste hva han ville. Kanskje han lot være hvis hun lot som hun sov?

Han gjorde ikke det.

Hun våknet av at telefonen ble kastet på henne. Det var såvidt lyst ute. Hun hørte barna nede.

"Jeg visste det var noe. Du har sendt meldinger med HAN."

Hun ble forvirret. Hvordan hadde han kommet seg inn på telefonen hennes? Åh, jo, det stemmer. Ungene kunne koden. Men hva mente han? Hun hadde da sendt mange meldinger. Det var mange som kontaktet henne, både jobb og privat. Mye var taushetsbelagt informasjon.

"Ikke se så dum ut. Du vet nøyaktig hva jeg mener."

Tankene raste. Gjorde hun?

"Han sier han har lyst på deg."

Åååå, ja. De fyllemeldingene som var kommet fra en gammel kompis for noen uker siden. Hun hadde jobbet sent og satt pris på avvekslingen. Ledd av meldingene, syntes det var morsomt, likt komplimentene, skrevet noe flåsete tilbake og jobbet videre. Hun hadde ikke hørt noe mer fra han siden, og ikke tenkt noe mer på det

Men det hadde han.

"Jeg visste du holdt noe skjult for meg. Hvordan kan du gjøre dette mot meg, igjen og igjen? Jeg som ville gjort alt for deg."

Hun svarte tilbake, forklarte, og ba ham dempe seg. Hun hadde ikke gjort noe galt. Og han var en fantastisk mann. Hun var så heldig. Men ungene, burde de ikke gå og være med ungene?

Han var ikke ferdig. Beskyldningene haglet. Hva annet holdt hun skjult for han?

"Slå meg," tenkte hun. "Dette føles så feil. Slå meg, så jeg vet om det er det. Så jeg kan gå ut den døren og aldri se meg tilbake."

Han slo ikke. Han var høylydt og stor og raget over henne.

Barnas stemmer var blitt stille. Stemmen hans ble borte for henne. Det var stillheten nedenfra som naget henne. Hun visste hvor vondt dette var for dem.

Skritt i trappen. En liten kropp som kryper inn i armene hennes med en pakke Kleenex og begynner å tørke øynene kinnene hennes. Smiler. Trøster.

Hun samler seg og smiler gjennom tårene. Viser at hun har det bra. Dette var bare feil. Barn skulle ikke trøste voksne. Hun skulle aldri utsette dem for dette igjen.

"Du skal bare være glad for at det er noen som vil ha deg. Du må ikke tro noen andre vil det. Du er verken pen eller smart. Tenk på hva jeg har ofret for deg? Jeg vil gjøre alt for deg. Du er heldig som har meg."

"Du har rett. Jeg beklager. Det skal ikke skje igjen. Jeg står opp nå. Hvem vil ha pannekaker?"

- Av anonym

---

Les flere gjesteinnlegg

Gjesteinnlegg

Irrasjonelt

Dette er et dikt om depresjon, skrevet av Molly som står bak bloggen Trua på livet. Her…