hjelptilhjelp overst 4

Finn psykisk hjelp og kurs

FINN HJELP / KURS AVANSERT SØK
 
 

Registrer nytt hjelpetilbud / kurs (gratis)

 

 

 

 



For mennesker som har opplevd grove traumer og omsorgssvikt, og som strever med å stole på andre mennesker er det ingen småting når den psykologiske behandlingen innebærer opprivende terapeutbytter, og når man opplever å ha blitt feilinformert om behandlingen. 

Dette er temaet i et nytt gjesteinnlegg fra kvinnen bak bloggen Veien tilbake til meg selv. Her leser du hele innlegget:

Jeg er konfliktsky. Liker ikke å involvere meg i diskusjoner, trekker meg helst unna. Men når det virkelig er noe som engasjerer meg, er jeg vanskelig å stoppe. En av tingene jeg lar meg rive med av, er urettferdighet! 

Vi går ett år tilbake i tid. På trykk i den lokale avisen står det en stor artikkel om en revolusjonerende behandling. Den beste i fylket. Behandlingen som skulle hjelpe dem som sliter mest, som ofte er vanskeligst så behandle. Kontrakter ble skrevet, behandlingen satt i gang.

Denne behandlingen går over fire faser, fikk vi høre. Pasienter i min pasientgruppe er kjent for å ha store vanskeligheter med relasjoner, noe som også skulle jobbes med i terapien-både i gruppe og i individualterapien.

 

Tar lang til å våge å stole på noen

For meg, og for flere andre i samme situasjon, tar det laaaang tid å stole på.

Jeg har i perioden jeg hadde kontrakt for både opplevd et terapeutbytte, og fått vite at selv om denne behandlingen er delt opp i fire faser, er dette ikke noe man tilbyr ved vårt DPS. Dette får man da vite godt inne i opplegget. Fase en som de så fint kaller det. Meningen er at så fort denne fasen er over, så er det videre til en annen behandler, eller den man hadde før om man er heldig. I mitt tilfelle gjelder ikke dette, da jeg har blitt henvist til en privatpraktiserende terapeut, men for samtlige av de andre.

La meg regne på det: det er gått seks måneder siden mitt terapeutbytte, og jeg er svært langt fra å nærme meg noe man kan kalle en trygg relasjon med min nye terapeut.

Dette gjelder også andre i min situasjon. Hele behandlingen er ment å ta litt over ett år. Altså strever man med å tilpasse seg en ny relasjon, for så å få vite at denne også skal ta slutt ganske snart. Hvordan skal man da kunne stole på?

 

Opprivende terapeutbytter

Hvordan skal man tørre å åpne opp til sitt aller innerste, når man vet at det uansett ikke kommer til å vare lenge nok til at man kommer ordentlig i gang?

Å lære og regulere følelser og håndtere relasjoner og skadetrang er vel og bra, men nå er det også sånn at vi slettes ikke ble født sånn. Det finnes en grunn til at vi har blitt som vi har blitt, til at vi reagerer som vi gjør-i mange tilfeller grove traumer og omsorgssvikt som har vedvart gjennom hele oppveksten og ofte inn i voksen livet.

Å regulere følelsene er som sagt fint, og svært viktig, men vi trenger å få jobbe med det som ligger bak de intense følelsene, grunnen til at det ble sånn i utgangspunktet. Uten å stadig måtte ha opprivende terapeutbytter.

 

Feilinformasjon for en sårbar pasientgruppe

Hvorfor ikke fortelle sannheten når man lover folk fylkets beste behandling? Hvorfor ikke fortelle potensielle pasienter at selv om denne behandlingen er bygget opp i fire faser, er det kun den første som er tilbydt?

I mine øyne er slik feilinformasjon, eller framstillingen av behandlingen på en måte som så til de grader kan misforstås, feilbehandling.

Vi er en sårbar pasientgruppe, mange av oss har opplevd store svik og har veldig vanskelig for å stole på.

Hvor dette fører er jeg svært usikker på. Kanskje er det for mange et provoserende innlegg, men for meg er ikke dette rettferdig, eller riktig måte å behandle en sårbar pasientgruppe på. Har man sagt A så må man i mine øyne også si B.

Dette er ikke bare en sak som angår meg, men også flere, derfor engasjerer det meg så inderlig!

- Fra bloggen Veien tilbake til meg selv

Les også