Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

Du var mitt faste holdepunkt i stormen, det som gjorde at jeg klarte å holde hodet over vannet. Du lærte meg at min historie har en plass, at jeg ikke er syk, men har alvorlige følger av unaturlige hendelser. Du hjalp meg på veien til å finne litt av meg, og når du dro falt det bare sammen. Som et puslespill.

Dette skriver forfatteren bak bloggen Veien tilbake til meg selv i et nytt gjesteinnlegg. Her leser du hele innlegget:


Så kom dagen. Dagen hvor det har gått et helt år. Dagen hvor du skulle tilbake til jobb og jeg ikke lenger være en av dine pasienter. Et helt år. I et helt år har jeg ventet. Savnet. Hatet meg selv for å savne. Ventet enda mer. Mens deler av meg gradvis har forstått at du ikke kommer tilbake, har store deler av meg fortsatt å vente. Håpe. Savne.

Jeg har trasket hvileløst rundt i byens gater med håp om å få se deg. Med redsel for å møte på deg. Svingende. Som alt annet.

Jeg har villet se deg, fordi om jeg så deg kunne jeg med sikkerhet vite at det VAR sant. At det VAR noen som brydde seg en gang. At det FINNES noen som vet. Da du gikk ut i permisjon tok du hele min historie med deg. Min identitet. Fundamentet jeg bygget på.

Jeg opplevde det som om jeg ikke lenger eksisterte, som om jeg bare var et tomt skall. Ingen. Levende død.

Og deler av meg tenkte, og håpet, på at om du fikk se meg, se hvordan jeg slepte meg rundt i gatene, se hvordan jeg slet, at du da ville kunne redde meg. Få til en ordning så jeg kunne få fortsette med deg når du kom tilbake. Akkurat som du til en viss grad forespeilet meg før du dro. 


Jeg har savnet. Grått. Ventet. Hatet meg selv for å savne. For å gråte. For å vente. En evig sirkel.

Vi har møttes en del ganger, gått tilfeldig forbi hverandre. Hver eneste gang har det ført til krise. Hver eneste gang kjennes det ut som om jeg skal rives i stykker.

Jeg har prøvd å forklare, prøvd å få andre til å forstå hvor vanskelig dette er for meg, hvor dypt det stikker. Fordi at der de kun ser en pasient som savner sin tidlige behandler, er sannheten for meg så mye mer. Du representerer hele min historie. Historien ingen ville tro på, historien jeg ikke fikk ha.



Du representerer tillit, det jeg aldri skulle ha til et annet menneske, men som jeg fikk likevel. Mot alle odds. Du representerte håp. Håpet om at det en dag kommer til å gå over, håpet om et liv som er verdt å leve.

Du representerte det voksne mennesket jeg aldri har hatt i mitt liv, det jeg har lett etter siden den dagen jeg ble født. Du representerte trygghet. En trygghet jeg lette panisk etter i 36 år, men som jeg fant på gulvet under bordet på kontoret ditt.

Du var mitt faste holdepunkt i stormen, det som gjorde at jeg klarte å holde hodet over vannet. Du lærte meg at min historie har en plass, at jeg ikke er syk, men har alvorlige følger av unaturlige hendelser. Du hjalp meg på veien til å finne litt av meg, og når du dro falt det bare sammen. Som et puslespill.

Vet ikke hvem jeg er. Hvor jeg hører til. Hva som er meningen. 

I et helt år har jeg slept meg rundt i gatene og håpet på å se deg. Vært redd for å møte deg. Enda får kroppen sjokk når jeg møter på deg. Jeg kan skjelve og bli satt helt ut av drift i alt fra timer til dager. Det rokker hele min identitet. 

I et år har jeg ventet, håpet. Først nå går det opp for hele meg at du ikke kommer tilbake. Og sorgprosessen begynner.

Jeg har gruet meg til dette. Gruet meg til den dagen hvor jeg ikke lenger kan vente eller håpe. Gruet meg til å vite at du går videre mens jeg står på samme sted. Jeg har gruet meg, og jeg har forberedt meg på at det skal bli vondt og vanskelig, men jeg hadde ingen ide om at det skulle bli SÅ vanskelig. 

Det er så mye jeg vil ha sagt. Så mye jeg vil spørre om. Så mye jeg vil at du skal forstå. Så mye jeg vil takke for. 

Jeg savner deg så fryktelig, og jeg klarer ikke slutte å savne og hate meg selv for å savne. Jeg savner så fryktelig. Men jeg venter ikke. Lenger….

- Fra bloggen Veien tilbake til meg selv

Relatert