Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10974 abonnenter

Den forskjellen på meg med Asperger syndrom og et nevrotypisk menneske kommer nok mest til uttrykk i hvordan jeg ser på vennskap og hvordan jeg fungerer i nære relasjoner.



Dette skriver Gustav Koi i et nytt gjesteinnlegg på hjelptilhjelp.no, som er et redigert utdrag fra hans bok "Asperger landskap", og som tar opp et viktig og spennende tema. Her leser du hele innlegget.

 

En forskjell i hjernens fungering

Han skriver:

Hva er forskjellen på de med diagnosen Asperger syndrom og det nevrotypiske (NT) menneske?

Dette er et viktig spørsmål.

Men jeg vil nok begynne med å si at det ligger vesentlig i hjernen. At vi med Asperger syndrom er på en måte skrudd sammen litt annerledes, som igjen gjør at vi nok tenker annerledes også.


Men det betyr selvfølgelig ikke at alle med diagnosen tenker likt. Det at hjernen er slik, kan være både fordeler og ulemper ved ut ifra hvilken livssituasjon en er i. Når vi er født og hvor vi er født kan også spille inn.

Noen i vitenskapens verden tror og mener at det er speilnevronene i hjernen som ikke virker slik de skal, enten er de sløve, dugget, eller  i verste fall knekt.

Hvis speilnevronene er bare sløve eller dugget så kan det gjøres noe, mener de, gjennom trening osv. Er de knekt så er det ikke så mye en kan gjøre, men man kan lære å tilpasse seg. 



 

Forskjeller i hvordan man fungerer i nære relasjoner

Den forskjellen på meg med Asperger syndrom og et nevrotypisk menneske kommer nok mest til uttrykk i hvordan jeg ser på vennskap, og hvordan jeg fungerer i nære relasjoner, som det å være i et forhold eller gift. Her kan jeg bare snakke for min egen del, men tror nok at mange andre kan oppleve mye av det samme.

Hvis en av mine nærmeste, altså en i min nærmeste omkrets er syk, så er det en utfordring for meg hva jeg kan gjøre. Jeg vil jo helst gjøre noe slik den andre blir eller føler seg bedre. Noen føler vel medlidenhet ved å tenke seg fram til hvordan den andre har det. Men for min del så er ikke det nok.

De må på en måte gi uttrykk for hvordan de har det, men ikke på en slik måte at det stiller store krav til meg, for da kan jeg bli stresset.

Jeg vet at noen med Asperger blir sinte når deres nærmeste er syk. Det kan handle om at en ikke klarer å føle medlidenhet, for en vil jo gjerne gi uttrykk for det overfor den som er syk. Men en kan også bli sint for di en føler at den syke stiller krav til en som en ikke kan oppfylle. Ja den syke kan bli veldig selvopptatt også.

Men å konsentrere seg mye om sine egne manglende følelser når en står ovenfor din nærmeste som er syk, er nok ikke så lurt. Selv så må jeg tenke på hva den syke har behov for, og hva jeg kan gjøre for henne, for det må vel være det som må telle mest vil jeg tro. 

 

Forskjeller i hvordan man reagerer og føler

Så jeg har forstått det slik at den vesentligste forskjellen på en med Asperger syndrom og et nevrotypisk menneske er hvordan vi reagerer, eller føler og derfra også mangel på forventede reaksjoner.

Forventninger står ikke i forhold til hverandre, og en må lære å tilpasse seg, noe som kan bli veldig slitsomt etter hvert. Det er vanskelig for meg  å vite hvordan et nevrotypisk menneske er, og en som ikke har Asperger syndrom, kan vel heller ikke vite hvordan det er å ha Asperger.

En interessant uttalelse kom fra en ekspert på Asperger syndrom, som mente at de med Asperger ble sett på som mennesker som hadde vanskelig med å kunne forstå nevrotypiske mennesker.

Dette var jo ikke noe nytt, men så mente han at vi har jo vanskeligheter med å forstå dem også. Og han mente da at hvis de med Asperger har empatiproblemer, så har jo også de nevrotypiske menneskene også empatiproblemer i forhold til dem (Jakten. Gustav Koi, 2011)

 

Hva noen mødre har sett hos sine ungdommer 

Her er noen utsagn fra mødre av ungdommer med Asperger syndrom:

  • "De motiveres ikke av sosiale forventinger, men heller av egeninteresser. Det hjelper ikke med et smilefjes i boka av læreren hvis de har klart noe, for hvilket utbytte har de av et smilefjes? Men de motiveres derimot av at de får et personlig utbytte av resultatet, f.eks at de får drive med særinteressen sin eller får en belønning i form av penger til noe de sparer til etc."
  • "De er ikke opptatt av status, hvordan de går kledd, hvordan de oppfattes av andre.""De er ikke like fleksible. De mistrives ofte i situasjoner og trekker seg tilbake. De må vite hva som venter dem etc."
  • "Noen er ikke gode til å kommunisere fordi de tror at andre vet det de selv vet (telepati), så de unnlater å fortelle andre viktige ting."
  • "Det å være til nytte, ha en mening med livet, og å få en jobb er mer viktig for han å finne ut av nå enn jevnaldrende. Han bruker mye tid på å gruble over fremtiden. Han har lett for å plukke ut en bit og sette den i en egen sammenheng."
  • "De med Asperger syndrom har ikke samme utferdstrangen som jevnaldrende. Sønnen min vil ikke være med på fester, etc. Han har ikke det samme behovet for venner."
  • "Behovet for gruppetilhørighet og streben etter popularitet som er viktig for NT-ere i ungdommen, ser ikke ut til å være viktig for mine gutter, og organisert idrett er ikke interessant for dem."
  • "Det som er av interesse skjer stort sett innenfor hjemmets fire vegger."
  • "Aspergere har ikke store ambisjoner om karriere eller lange studier. De kjenner kanskje litt på sine egne begrensninger, at de lett blir stresset og slitne, at uforutsette ting tar mye av kreftene, og at det generelle overskuddet heller ikke er så stort."
  • "Alt må bli planlagt på forhånd og alt må bli gjort som planlagt ellers det blir det kaos og frustrasjoner hos noen."
  • "Det at de beholder barnet i seg, følelsesmessig, lenger enn andre."

 

Hva de diagnostiserte sier selv

Her er noen utsagn fra ungdommer som selv har Asperger syndrom, hvor de vurderer forskjellen mellom dem og et nevrotypisk menneske.

  • "Jeg har ikke en alvorlig grad av Asperger, så jeg fungerer ganske normalt sånn sett. Jeg ser ikke helt forskjellen på meg og en ikke-Asperger. De sosiale problemene jeg har nå kommer av andre grunner."
  • "Jeg opplever det slik at personer uten Asperger er mer sosiale og også flinkere sosialt, men jeg tror det kan være noen unntak også."
  • "Jeg tror en med Asperger syndrom skiller seg fra andre litt på samme måte som f.eks. en ME-syk, sånn som jeg har oppfattet ME. Vi blir fort slitne."
  • "Personlig opplever jeg den viktigste forskjellen som en sterk selvstendighetstrang. Jeg forholder meg også annerledes til det jeg har rundt meg – legger vekt på andre detaljer, reagerer mer på sanseinntrykk."

 

Hva har fagfolk observert

Her er noen utsagn fra fagfolk om forskjellen mellom en person med Asperger syndrom og et nevrotypisk menneske. 

  • "Den grunnleggende forskjellen er en vesentlig dårligere forståelse for, og/eller ønske om sosial relasjon og kontakt."
  • "Den med Asperger har større vansker med å ta den andres perspektiv, sette seg inn i den andres situasjon."
  • "De som har Asperger syndrom er mer sårbare for forandringer, og misforstår lettere andres hensikter. Dette fører kanskje til at de uteblir, eller takker nei til tilbud. Det kan gå ut over muligheter til både utdanning, arbeid og behandlingstilbud."
  • "Tilbaketrekking og ensomhet er et resultat av at man har møtt for mye vansker og opplevd verden som så utilgjengelig og stressende at det er bedre å leve alene enn å involvere andre. Kanskje den største forskjellen er fleksibilitet; hvor fleksibel man kan være i forhold til både samtaler, å skifte tema og finne nye temaer, altså å følge med og innrette seg etter andres initiativ. Personer med Asperger syndrom er irriterende konstante og nøyaktige i sin mening – det er vanskelig å få en person med Asperger til å akseptere unøyaktig informasjon"

 

Forskjeller i empati

Hva mer kan jeg si.

For å komme litt tilbake til det med empati igjen. Det er bare ikke så lett å komme utenom det.

En nevrolog svarte meg at de finnes egentlig to former for empati (Jakten. Gustav Koi, 2011).

Den første formen er vel den som vi har kjent best til eller hørt mest om før Asperger-diagnosen kom inn i bildet. Det er den manglende empati som ofte blir brukt i forbindelse med psykopater, eller sosiopater, som drives av et sterkt ego uten å ta hensyn eller bryr seg om andres lidelser.

Så har vi den andre formen for empati, som er det en kan kalle et empatiproblem eller forstyrrelse for mange personer med Asperger, men som ikke har noe med at de ikke bryr seg, eller er følelsekalde.

Men det handler om at de kan ha vanskelig å ta andres følelser innover seg, og å reagere slik som forventet. Altså: en reagerer noe annerledes på ting enn hva andre gjør, men hvor tydelig dette kommer frem er jo en annen sak. Selv om de prøver å finne løsning på problemer andre måtte ha, så er det ikke alltid at dette er det viktigste der og da. Mennesker med Asperger har også mye å lære med årene.   

 

Min konlusjon

Spørsmålet om hva forskjellen mellom en med Asperger og et nevrotypisk menneskekan består i kan nok oppfattes noe forskjellig også. Det er blitt nevnt en del trekk som gjør de med Asperger forskjellige fra andre, men det er ikke sagt så mye om selve hjernen - det usynlige som vi ikke ser.

Men slik hjernen er eller fungerer, så kommet det ofte mest til uttrykk i hvordan de pleier og fokuserer på sine interesser, og viser stor utholdenhet i dette. Ofte da i forbindelse med mye logisk tenkning.

Den vesentlig forskjellen ser jeg først og fremst på hvordan vi fungerer sosialt, men da tenker jeg ikke på hva vi klarer eller ikke klarer, men mer på hvordan vi kan ha det, og at det kan være slitsom. Jeg bruker utrolig mye energi i sosiale settinger og når det drar ut så lengter jeg etter å komme for meg selv. Enten for å hvile eller holde på med noe for meg selv.

Kanskje ikke dette er en så stor forskjell fra et nevrotypisk menneske? 

Hva som er årsaken, eller grunnen til mennesker med Asperger har den hjernen de har,har man heller ikke klart å bli enig om, men at personer med Asperger har en hjerne som fungerer noe annerledes ser ut til å stemme.

 

Dette skrivet er et redigert utdrag fra boken "Asperger landskap." 

  • Skrevet av Gustav Koi, priivat forsker og formidler.

Relatert