facebook 

Finn psykisk hjelp der du bor

 

 

Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 12001 abonnenter

Vi tar på oss brillene våre. Autismebrillene gjør det lettere for oss å se verden slik den ser ut for deg. Noen ganger glemmer mamma å ta på seg brillene.

Dette skriver Cecilie Jahreie - som driver nettstedet ADHD-Veilederen - i et nytt gjesteinnlegg på hjelptilhjelp.no. Hun har tidligere skrevet innlegget ADHD-hjernens fem hovedutfordringer. Her leser du hele det nye innlegget: 



Jeg kjenner din frustrasjon i hver celle i kroppen. Jeg merker det med en gang du kommer hjem. Måten døren lukkes på, hvordan du slenger sekken i gulvet.

Før du sier noe, vet jeg. Jeg kjenner i kroppen min din dype fortvilelse. Også kommer det. Utbruddet. «Jeg skal bytte skole». «Alle mobber meg». "Lærerne har ikke troa på meg".

Idag er det en av de dagene.

De kommer innimellom. Jeg vet det. Jeg er der for deg. Selv om du kanskje ikke alltid tror det, eller merker det. Jeg er der. Hver dag. Den gode dagen. Den vonde dagen. Mamma er her alltid. Jeg hører på alt som kommer, alt som blir kastet over meg. Jeg tar det alvorlig. Det er dine følelser. Din opplevelse. Jeg prøver så godt jeg kan å være rolig. Tålmodig. Det er ikke alltid lett. Noen ganger lykkes jeg, andre ikke. De gangene jeg klarer å holde meg rolig, vet jeg hvilke spørsmål jeg skal stille. Idag vet jeg det. Etter mange års trening. Mange års prøving og feiling.

 



Kroppsspråk er ikke så lett det

Jeg vet at det du sier, ditt sinne, ikke er årsaken til frustrasjonen. Jeg lykkes ikke alltid, men innimellom lykkes jeg. Lykkes i å skjønne hva det egentlig handler om. Det kom en vikar i timen, du visste jo ikke at læreren var syk! Det var så bråkete i timen, og du blir så sliten av alt bråket! Læreren sa noe som du opplevde som slemt. Læreren sier at “neimen kjære, det var jo bare en spøk! Jeg smilte jo da jeg sa det, hadde et tydelig glimt i øyet!”.

Det er ikke så lett for deg det med kroppsspråket. Læreren forstår ikke det. Du så ikke glimtet i øyet, og i hvert fall forsto du ikke at det betyr “nå tuller jeg!” Det gjorde deg stresset. Du trodde at læreren var slem.

 



På rømmen

Det enkleste er å flykte. Flykte nok engang. Til en annen klasse, en annen skole hvor lærerne er greie og hvor de andre barna ikke erter, mobber og bråker i timen.

Mammaen din har blitt revet med av det. Av stresset, av uroen. av barna som var slemme. Av voksne som ikke forstår. Ja kanskje, kanskje er gresset grønnere på den andre siden av gjerdet. Vi mennesker håper jo alltid det. Vi vet jo ikke, men det kan jo være. Pappaen din og jeg har flyktet med deg. Kanskje har vi trodd at vi har beskyttet deg gjennom å hele tiden finne noe som er bedre.

Vi flykter ikke mer nå. Vi prøver å tåle. Frustrasjonene. Sinnet. Redselen og angsten. Vi biter oss fast.

 

Vi ser verden gjennom brillene våre

Vi tar på oss brillene våre. Autismebrillene gjør det lettere for oss å se verden slik den ser ut for deg. Jeg har briller som er spesielt for meg mitt syn. En annen som er nærsynt, kan ikke ta på seg mine briller å se som meg. Slik er det med autismebrillene til pappa og meg også. De er laget til oss.

Vi har prøvd å gi de til læreren din eller bestemor i den tro at de skal se deg på samme måte som oss. Det fungerte ikke det. Du skjønner, de må få sine egne briller. Men det tar litt tid. Og det er greit. Inntil læreren har fått sine briller, må vi hjelpe og veilede ved å forklare og tolke, gjennom gjentatte telefoner og møter.

Noen ganger glemmer mamma å ta på seg brillene. Og du vet hvordan mamma blir uten dem. Det er de dagene vi bråker om samfunnsfagsleksa i to timer det!

Du mener at du har gjort leksene. Jeg mener at du ikke har gjort dem. Da jeg omsider tar brillene på, viser det seg jo at du har jo helt rett! Det står jo ikke på lekseplanen at du skal forstå eller huske noe som helst. Det står at du skal lese! Og det har du jo gjort! Du skjønner det jenta mi, at hvis vi, pappa og jeg, og læreren, skal skjønne at du har gjort leksa, må vi ha på oss brillene.

Uten briller ser vi voksne ganske dårlig. Og når voksne ser dårlig, blir vi fort irriterte og sinte. Med brillene på, så jeg også at det står ikke med et ord at du faktisk skal kunne snakke om og huske det du har lest! Det står at du skal lese.

 

Du har ikke briller for å se verden slik vi ser den

Du har ikke briller som gjør at du kan se verden slik vi ser den. Skal du da tvinges til å forstå vår og skolens virkelighetsoppfatning, eller skal vi ta ta på våre briller og legge forholdene til rette for deg? Det siste koster så lite, og betyr så mye. Du slipper dråpen som får begeret til å flyte over, du slipper stresset som er over kokepunktet for den lille kroppen din.

I stedet for å flykte, som vi gjorde før vi fikk brillene, skal vi samarbeide. Samarbeide med deg og med skolen. Sakte men sikkert blir det bedre. Med brillene ser jeg det. De dagene jeg husker å ta på meg brillene tør jeg vente. Jeg klarer å holde hodet kaldt. Jeg tør å analysere situasjonen. Hva er årsaken til frustrasjonen idag? Hvorfor har de siste ukene vært vanskelig?

Denne gangen gjør vi det i dialog med skolen og læreren din. Du kan bli sint på det. Jeg forstår det. Men du skjønner, at på lang sikt er det dette som er løsningen. Vi har flyktet så lenge jenta mi. Og vi blir så slitne av å leve på rømmen. Og det er ikke grønnere på den andre siden. Vi må gjødsle her vi er.

 

gratis seminar adhd kopi

 

Mammalykke

Jeg kjenner lykke når du kommer glad hjem. Entusiastisk og levende som bare du kan være. Jeg kjenner gleden boble i kroppen min. Ingenting er som å le med deg min venn! Men jeg tror ikke lenger at nå er alt greit, nå har det løst seg. Fra nå av vil vi ha det bra og stabilt. Ingen vet hvor lang tid det tar før du møter èn uten briller, eller at mamma eller pappa tar av seg brillene. Da koker det lett over. Jeg vet det nå. Og det er greit.

Vår hverdag er, og vil aldri være stabil, det går i bølger. Men til forskjell fra før, er pappa og jeg forberedt.

Jeg gleder meg når det er bra. Smilet ditt og latteren din smelter mammahjertet. Det vil komme vanskelige dager. Men nå ser jeg at det er jo ofte oss voksne sin feil. Det er vi som må holde strukturen og forutsigbarheten, selv når alt går på skinner. Jeg hadde “så mye å gjøre”, så jeg prioriterte bort kveldsrutinene. Vi hentet deg senere hos en venninne, selvom vi egentlig visste at det ikke ville være så lurt. 

Jeg er i ferd med å lære. Eller jeg har jo lært. jeg vet jo. Jeg bare glemmer å ta på brillene, og glemmer å oversette verden til andre. Vil ikke se. Vil ikke huske.

Jeg ser skrittene vi har tatt sammen min venn. Hvert skritt har vært lite, men nå har gått mange mil sammen den lille familien vår. Vi har gått med tålmodighet, ro og trygghet (vel, ikke alltid….) og i konstruktivt samarbeid med skolen.

Vi vil klare det. Vi skal klare det. Jeg har trygghet i at vi har ressursene som skal til for å møte det ustabile når det kommer. Uansett. Pappaen din og jeg gir ikke opp. Aldri.

- Fra bloggen til ADHD-Veilederen

Relatert