facebook 

Hjelptilhjelp.no

Gjesteinnlegg

Så kom det øyeblikket da du, Angst, skulle ha en ekstra finger med i spillet. Du var jammen ikke nådig! Men du lærte meg noe, Angst. Du fikk meg til å innse at kroppen kanskje ikke er bygget for å gå på høygir 17 timer i døgnet, 7 dager i uka, selv om jeg tenker at det er da jeg fungerer best.

Bilde: av Bruce Warrington på Unsplash



Dette er noe av det Monica Herskog Engerholm skriver i et nytt innlegg på hjelptilhjelp.no. Innlegget er opprinnelig skrevet på hennes Facebookside Dette er meg. Skribenten holder ellers foredrag om det å leve med autisme og ADHD i familien.

Her leser du hele innlegget, som har tittel "God morgen, Angst!"

Jeg har hørt så mye om deg, men jeg har aldri tatt meg tid til å bli kjent med deg.

Når andre har fortalt om deg, har jeg prøvd å forstå hvem du er, men det har vært vanskelig for meg. Jeg har forstått at du kan være vanskelig å ha med å gjøre og at du kan være et problem for mange, men så har jeg også tenkt at, det må jo være ett eller annet ved deg som er bra også. Du må jo ha noe ved deg som setter fokus på noe viktig.



Vi har nok møttes opp igjennom, men jeg har nok møtt deg i døra og fortalt deg at jeg ikke har tid og at jeg ikke kjøper ved døra, så har jeg lukket igjen og fortsatt med mitt. Noen ganger har du nok blitt stående utenfor og fortsatt å banke på, og noen ganger til og med prøvd å presse deg inn, men du har ikke fått lov.

Jeg har ikke hatt tid til å sette meg ned og stifte bekjentskap med deg.

Men det er ikke bare du som har fått døra lukket hos meg. Følelser har også banket iherdig på, men har fått akkurat samme beskjed som deg. Jeg har ikke tid!

Jeg har nemlig brukt tiden min på at andre skal ha det bra, at andre har hatt utfordrende møter med både Følelser og deg, Angst. Og jeg har tenkt at, ingen av dere skal få stå i veien for meg eller få hindre meg i å gjøre det jeg aller helst vil gjøre, og det innebærer også at jeg må stenge døra for dere!



Jeg vet ikke om dere hadde snakket sammen eller planlagt dette, for plutselig hadde dere begge anledning til en lang visitt hos meg. Og jammen hadde noen glemt å stenge døra, for dere tok meg skikkelig på senga begge to, samtidig! Tror kanskje dere hadde bestemt dere for å ta ferieuka deres hos meg! Dette var ikke noe jeg hadde hverken tid eller lyst til, men dere hadde bestemt dere!

Så da var vi her da, Følelser, Angst og meg. Følelser jobbet godt med å grave, krisemaksimere og gjøre det meste til urealistiske tanker inne i hodet mitt.

Jeg ville ikke være med på dette, så jeg prøvde mye annet for å få det vekk, men denne gangen var det nytteløst. Jeg tok opp dette med en god venn, som flyttet inn for noen år siden og som har hjulpet meg med mange slike situasjoner, nemlig ADHD.

ADHD har alltid hjulpet meg med å finne andre ting å gjøre, andre tanker å tenke og andre passende eller upassende distraksjoner, slik at jeg har kunnet fortsette med mitt. Men hverken ADHD eller jeg klarte ikke å ta styringa over Følelser denne gangen, så det hele begynte å kjennes litt skummelt.

Hvor fant Følelser alle disse tankene? Og hvordan var det mulig å gjøre de så store og skumle?

Dette var en ny opplevelse for meg. ADHD og jeg, som hadde gått hånd i hånd hele veien og ryddet unna både følelser og angst, vi klarte ikke å hanskes med dette. Så kom det øyeblikket da du, Angst, skulle ha en ekstra finger med i spillet. Du var jammen ikke nådig! Det ble enda mer av nye og ukjente opplevelser.

ADHD og jeg, vi er veldig vant til tankekjør både dag og natt, men vi har stort sett kontroll. Denne gangen mistet vi kontrollen!

Følelser satt i gang hele livet oppi hodet mitt, og alt på en og samme tid. Og Angst tok tak i alt dette og gjorde det uoverkommelig, skummelt, trist, frustrerende, slitsomt og veldig urealistisk. Hvordan fikk dere til alt det her? Hadde døra mi gått av hengslene? Og hvordan kunne dere finne ting som jeg hadde stappet og komprimert helt nederst i leggene?

Dere åpnet krana og nektet å stenge den igjen, slik at tårene sprutet hele dagen. Dere satt også i gang et risteverk, slik at kroppen ristet hele dagen. Min opplevelse av det kunne virkelig slått ut på Richters skala!

Følelser gjorde ting jeg ikke forsto noen ting av. Plutselig kjente jeg på ting som jeg ikke kunne navnet på og jeg ble veldig forvirret. Også satt det seg i kroppen. Jeg ble svimmel, uvel, fikk smerter overalt og jeg skjønte ingen ting!

Jeg ville flykte fra alt dette, men det fikk jeg ikke til. Jeg ville mye heller fortsette som tidligere, med å jobbe mer og mer, løpe rundt hjemme og ordne med folk og dyr, hive meg rundt og stille opp der noen hadde behov for meg, lage ting og tang så fort jeg satt meg ned og gjøre husarbeid og skrive e-poster og dagsplaner imens jeg lagde middag. Men jeg fikk ikke gjort stort med dette kaoset oppi hodet!

Av alle slitsomme dager, var denne den aller verste! Jeg prøvde å skrive ned alle tankene som dukket opp, men blyanten gikk ikke fort nok. Så snart jeg begynte på en setning, startet den neste! Jeg prøvde å notere punkter og enkeltord, men så snart jeg begynte på et ord, var det kommet fem nye!

Oppi hodet mitt var det katastrofe!

Men du lærte meg noe, Angst. Du fikk meg til å innse noen ting. Du fikk meg til å forstå mer av hvem du er og hvordan du jobber, at du plutselig kan dukke opp og at du ikke er nådig. Du fikk meg til å forstå at kroppen kanskje ikke er bygget for å gå på høygir 17 timer i døgnet, 7 dager i uka, selv om jeg tenker at det er da jeg fungerer best.

Du lærte meg at det er noen ting man må rydde opp i eget hode for å ikke kjøre seg helt fast i gamle mønstre.

Du lærte meg at det ikke er lurt å gjøre andre ting for å slippe å hanskes med det som gjør vondt.

Du lærte meg at det er greit å kjenne på følelser og å sette ord på dem, at det gjør vondt, men at de blir ikke så komprimerte da.

Du lærte meg at når jeg rydder i disse tingene, så får de rundt meg det lettere, for da lar jeg det ikke gå like mye utover dem.

Og du lærte meg at jeg virkelig skal ta deg på alvor. Du kan ikke feies under en stol eller stå utenfor døra hele livet, du må bli med på veien.

For nå vet jeg at du hjelper meg med å bremse farten litt.

Jeg har ikke lyst på et sånt besøk av deg igjen, så når du hilser på meg nå, da vet jeg at jeg nærmer meg en grense som ikke er bra for meg og at jeg må tenke meg om.

Så takk for besøket, Angst. Det var skummelt å stifte bekjentskap med deg på den måten, men det var nok bra at noen glemte å stenge døra, for det var nyttig å få besøk av deg!

- Fra Facebooksiden Dette er meg

Les flere gjesteinnlegg

En SKIKKELIG dårlig dag

Mange kan kjenne seg slitne, mislykket, triste, ha tanker om å ikke ville leve, og så videre. I dette innlegget får vi nettopp en slik beskrivelse - på en SKIKKELIG dårlig dag.
Gjesteinnlegg

Selvskading og autisme

Selvskading er vanlig blant de med autisme. Det betyr at vi foreldre må håndtere dette i…
Gjesteinnlegg

Abonner på vårt nyhetsbrev

Les spennende nyheter om angst, depresjon, ADHD, autisme, og mye mer.

 
Akkurat nå: 13396 abonnenter