Dette innlegget handler om fordommer mot mennesker med psykiske problemer. - Dommen er avsagt og vårt pass påskrevet; det er nok noe alvorlig galt med oss. Mer skal ikke til, skriver Molly. Les hele innlegget her.

Denne uka spiste jeg lunch med mannen i gata. Med det mener jeg at han var en normal type, muligens over gjennomsnittet intelligent og reflektert. Det er i alle fall mitt inntrykk.

Han hadde en fiffig historie å fortelle om en barndomsvenn. Tenk, denne gutten var ikke helt som andre gutter. I sannhet svært akademisk begavet, men det var den underlige måten han spiste pølsene sine på i barnebursdagene som burde gitt noen tidlige signaler om at ikke alt var som det skulle.

Det gikk ikke godt med ham. Antakelig noe galt med hodet hans, det emosjonelle altså. Den akademiske karrieren ble kastet på båten og han seilte sin egen sjø.

Det hele toppet seg da de to møttes i voksen alder. Det er så man nesten ikke skulle tro det; men da disse to barndomsvennene møttes i området de begge hadde vokst opp, hadde mannen i gata sagt «hei». Barndomsvennen hadde svart «hei» tilbake, og gått videre.

Ja, her var det sannelig noe galt fatt. Barndomsvennen hadde gått videre i alle ordets betydninger og at det var noe mentalt abnormalt med ham var det ingen tvil om. Ingen oppsummeringer om hva livet hadde hatt å by på så langt, ingen mimring over gamle klassekamerater eller refleksjoner over en pølsespisende barndom.

Og rundt de tusen lunchbord i landet vårt spekuleres det i hvorfor ikke psykisk syke er mer åpne. Ja, her har du svaret. Jeg vet at nøyaktig den samme samtalen har blitt ført over andre lunchbord og hovedpersonen har vært meg.

Tenk at jeg bare sa «hei». Kanskje ikke det en gang. Kanskje jeg gikk en omvei for å slippe å hilse på eller mimre om gamle dager.

Dommen er avsagt og vårt pass påskrevet; det er nok noe alvorlig galt med oss. Mer skal ikke til.

- Hilsen Molly

Relatert

Les også