Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

Det er ingen tvil om at AS mennesker har humor og noen har også selvironi. Humoren kan allikevel være noe særegent. Barn og til dels ungdom kan noen ganger ha vanskeligheter med å forstå visse former for humor, også ironi.

 Dette skriver Gustav Koi et nytt gjesteinnlegg på hjelptilhjelp.no. Innlegget er delvis hentet fra hans nyeste bok, Aspergerlandskap. Her leser du hele innlegget:


Jeg har for min del alltid vært interessert i humor/ komikk, det å få folk til å le av det jeg gjør, men dette er helt bevisst. Men hvis folk ser noe morsomt hos meg som jeg ikke hadde tenkt på, så kan jeg smile av det også, for jeg tar meg ikke så høytidelig.

Jeg begynte tidlig som gutt med å underholde andre, og gledet meg når jeg fikk dem til å le hjertelig, og har fortsatt med det i forskjellige former. Selv om jeg har vært nedstemt, har jeg allikevel hatt trangen for å glede andre.

Så smilet og latteren har vært det viktigste element for meg.

 

Forstod sjelden poenget

Men da jeg var yngre, så hente det ofte at jeg ikke lo da andre fortalte en vits, for jeg forstå sjelden poenget. Men jeg husker at jeg noen ganger latet som jeg gjorde det, og lo. Senere så kunne jeg gruble på hva som var så morsomt med det der.


Etter at jeg fikk diagnosen, så har jeg også følt det noe mer befriende med å prøve å være morsom, men samtidig noe rarere. Kanskje dette også har med en manglende identitet å gjøre, en lever også da litt igjennom andre. Kanskje dette også er en måte å være et sosial vesen på.

 

Særegen humor

Ja jeg kommer folk mer i forkjøpet, og får mer kontakt med meg selv på en måte. Så jeg tror ved at jeg selv kan være morsom, skaper jeg som sagt en form for identitet som ellers kunne være mangelvare.



Jeg har gått inn i mange roller, og jeg har på en måte tilpasser meg den rollen også, altså det å ha en AS-diagnose. Kunne gjerne ha spilt en med AS, overdrevet litt, gjøre han morsom og slike ting. Jeg tror nå at jeg kan overaske andre mer, de som kjenner meg, samtidig føler jeg også å oppleve mer respekt.

Jeg vil nok fremstå, uten at jeg går å tenker på det, at jeg både kan være morsom og ha selvironi.

 

I min undersøkelse på hvordan andre med AS er, når det gjelder humor og selvironi, har jeg fått tilbakemeldinger fra hvordan mødre oppfatter sine ungdommer med diagnosen, samt noen fagpersoner som har hatt mye kontakt med ungdommer, og voksne med AS diagnose som svarer for seg selv på dette spørsmålet. Som et samlet referat på dette, kan jeg si følgende:

De fleste mødrene sier at deres tenåringer har masse humor, og noen med god selvironi også. Noen skiller seg ut med en litt annen form for humor. Humoren mellom personer kan være noe vanskeligere å oppfatte, og det kan være forståelig, siden humoren også kan være nokså individuelt mellom to personer.

 

Kan være vanskelig å forstå hvor grensen går

Fagpersoner har oppfattet at humoren til ungdommer kan ha en tendens å være tørrere og også mer preget av «slapstikk» humor. Tror at det kan være et vanlig problem for mennesker med AS at de ikke forstår når andre tuller med dem, men at de også selv kan gå over grensen når de prøver å tulle med andre, fordi de ikke skjønner hvor grensen går, eller hva andre mennesker synes er morsom. Noen har velutviklet humor spesielt når det er innenfor det de interesserer seg for, sier en fagperson.

En annen fagperson kan se kan ha humoristiske trekk, men stort sett framhever de seg ikke på grunn av sans for humor.

Flere AS personer gir utrykk for at de har god humor og selvironi. En av de voksne kunne le ganske godt av språklige uttrykk som gir spesielle assosiasjoner, men er usikker på om selvironien var så stor.

 

Ikke mangel på humoristisk sans

Ut fra det jeg kan se, så er det ikke den mangelen på humor, og til dels selv ironi som det ellers gir inntrykk av de mangler, eller er svekket. Dette tror jeg stort sett dreier seg mer om interesser og personlighet, som skiller den ene fra den andre, hva dette angår. Barn ler også av helt andre ting en voksne, og dette har vel også at en de må lære å utvikle det mellommenneskelige og det sosiale for å forstå humor.

De med AS har nok mer sans for komikkens spill, det som går mer på gag, overraskelsesmomenter, overdrivelser, distraksjon, der mennesker oppfører seg som maskiner, eller omvendt, og ironisk nok klossethet.

 

Forskjell på humor og komikk

Men så er det også noe forskjell på det vi kaller humor, og det vi kaller komikk.

Humoren er mer knyttet til bakgrunn, kulturelle forskjeller.

Ja noen kan le av ting der andre ikke ler i det hele tatt. Nå snakker jeg om mennesker i sin alminnelighet. Humor kan en utvikle i en familie, blant venner som eller kan være noe fjern fra andre.

Komikken derimot er universal og styres av mer klare prinsipper og regler.

Typisk for komikken finner vi blant sirkusklovnen, stumfilmen, og personer som legger mer vekt på gags og slike ting. Komikken har en mer kunstneriske form, der alle raser og folkeslag kan le av det samme, en trenger ikke å forklare, eller å lære å forstå komikk, så lenge en holder seg innenfor komikkens prinsipper

 

Min konklusjon

Min konklusjon :

Det er ingen tvil om at AS mennesker har humor og noen har også selvironi. Humoren kan allikevel være noe særegent. Barn og til dels ungdom kan noen ganger ha vanskeligheter med å forstå visse former for humor, også ironi.

Denne artikkelen er delvis hentet fra boken «Asperger landskap»

- Gustav Koi privat forsker og formidler.

Relatert