Begrepet «Særlig sensitiv» er forholdsvis nytt i Norden. Det er imidlertid ikke snakk om en «sykdom» eller tilstand, men en type personlighetstrekk.

Slik innleder et gjesteinnlegg av Linn Krogh Hansen som driver Skorpionbloggen. Her leser du hele innlegget:

Jeg har nylig kommet over boken «Særlig sensitiv. La sårbarheten bli din styrke» av «Elaine N. Aron, og gleder meg til å lese den.

Begrepet særlig sensitiv, eller høysensitiv, er imidlertid ikke ferskere enn at det finnes en interesseforening i Norge. Foreningen for høysensitive  beskriver trekkene på følgende måte:

Det å være høysensitiv vil si det samme som å være mer sensitiv, følsom, var og mottagelig for ulike typer inntrykk. Nervesystemet er mer fintfølende og mottakelig for sanseinntrykk, stemninger og stimuli enn hos de fleste andre mennesker, og disse inntrykkene bearbeides dypere. Å være høysensitiv er et medfødt personlighetstrekk og det er like utbredt blant begge kjønn, og blant alle folkegrupper/kulturer.

Man regner med at så mange som 15-20 prosent av befolkningen faller under denne paraplyen.

 

Følsom= svak? 

I moderne vestlig kultur blir  det å være høysensitiv  desverre ofte sett på som en negativ egenskap. Man skal ikke føle, gruble eller ha for mye samvittighet, men heller følge strømmen uten å stille for mange spørsmål.

Å være sensitiv, vâr overfor støy, store sosiale sammenkomster eller vise for mye empati der man burde vært mer bestemt, blir derfor ofte ansett som tegn på svakhet og dumhet.

Ta en titt på rangeringen av yrker i vårt samfunn: En sosialarbeider eller barenvernskonsulent som skal hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner er i vårt samfunn er langt mindre «verdt» enn en person som jobber innen IT, salg og såkalte høystatusyrker.

En lærer eller omsorgsperson tjener fortsatt kun en brødel av lønnen en IT-konsulent, ingeniør eller direktør håver inn. Dette til tross for at læreren eller sosialarbeiderens utdannelse kan være like tidkrevende som ingeniørens eller direktørens.

I tillegg kan hverdagen tidvis fortone seg tøffere følesemessig og samvittighetsmessig for den førstnevnte gruppen, ettersom disse skal håndtere og ta avgjørelser som får store konsekvenser for mennesker som allerede befinner seg i en sårbar posisjon.

Indirekte viser lønnssttistikkene innen de nevnte yrkesgruppene at «sensitive» menneskelige egenskaper er lavt verdsatt i forhold yrkesgrupper der man har med «døde gjenstander» og raske penger å gjøre.

  • Lurer du på om du er høysensitiv? Sjekk her 

 

Høysensitivitet og moderne arbeidsliv

I tradisjonelle samfunn er egenskapene  som følger med høysensivitet (ikke overraskende) høyere verdsatt i enn i Vesten.

Omsorg, kreativitet, empati og sterk intuisjon blir ansett som viktige egenskaper i hverdagen, ettersom man i større grad er avhengig av disse for å overleve.

Høysensivitet er for mange en utfordring i dagens arbeidsliv, der flere og flere strømlinjeformes og kravene til prestasjon øker. Jeg er heldig og  har en jobb der jeg kan sitte i fred og ro store deler av dagen eller når jeg trenger det, noe som som hjelper enormt på konsentrasjon og  produktivitet.

Jeg har også nylig forstått at angsten jeg har hatt hele livet nok delvis skyldes følsomheten generelt, og at mange av de synlige trekkene er symptomer på et sensitivt nervesystem. De fleste forskere mener at høysensivitet først og fremst skyldes den genetiske arven. Det hadde derfor vært nyttig for min egen del å vite mer om min biologiske mor, som døde ung uten at jeg rakk å møte henne.

Uansett hva som måtte være bakgrunnen for de høysensitive trekkene, vet man nå at sensitive personer også er mer utsatt for angst og tvangstanker hvis man ikke setter grenser for seg selv, eller ukritisk omgås uforutsigelige personer som trigger dette ytterligere. Man er, som det ligger i beskrivelsen av egenskapene, stort sett mer utsatt for det meste, på godt og ondt.

Løsningen må være å finne metoder for å «innhente» seg og finne ny energi på.

Selv kan jeg bli sliten av å høre TV-en stå på uten at noen ser på den. Resultatet er at jeg søker meg vekk fra TV-støy og annet «bråk» langt oftere enn andre.

 

Blir sliten av meg selv

Ironisk nok kan min egen utadvendthet og sosiale personlighet kjøre meg helt ned i kjelleren hvis jeg ikke tar tak i tide.

Når det er mye som skjer rundt meg blir jeg fort «gira» og oppglødd. Da er det ikke bare å «skru» av og forvente at jeg skal klare å slappe av fem minutter etterpå, slik andre gjør. Jeg bruker minst en halv time på å normalisere meg. Dette er enormt energikrevende, men når jeg nå aner sammenhengen er det lettere å ta forholdsregeler. Og det viktigste; ta henyn til seg selv.

For min del betyr dette lange turer med hunden i skogen, på fjellet og på ikke minst på sjøen. Å skrive et innlegg på reisebloggen min kan også fungere som «nedstressing» eller beroligende etter en stressfull dag.

Hvis skriving skal fungere som terapi,  er det imidlertid viktig at det er helt lystbetont, og at jeg ikke legger press på meg selv. Grensen mellom lystbetonthet og plikt er veldig glidende for min del, og en opprinnelige lystbetont sak som var ment som «stressterapi»,  kan fort skape et nytt press  og stress hvis jeg ikke passer på.

 

ADHD, tvang, Tourette - og trekk på høysensitivitet

ADHD-diagnosen fra 2009 er paraplydiagnose, og påfallende mange av trekkene korresponderer med de man finner hos høysensitive personer. Hvordan skille hveten fra klinten her? Og må man nødvendigvis finne et navn på alt?

«Sensitiv»…mot hva? Som barn hadde jeg en delvis sterk grad av tvangstanker, samt tydelige Tourette-symptomer, uten at dette noen gang ble rapportert.

Tvangstankene gjorde at jeg «måtte» pugge visse ramser før jeg fikk sove eller utføre en bestemt handling. Dette kunne være alt fra svømmeresultater, til en visuell rangering av mine syv badedrakter, lange remser med tyske verb i alle fire kasuser eller samtlige av planetens hovedsteder. Kun sære ting, med andre ord! Fellesnevneren var at jeg visualiserte alt jeg «måtte» ramse opp, slik at det ble lettere å huske det.

Disse trekkene kunne også være positive. Jeg hadde aldri fått 5 i tysk gramatikk eller lært meg alle verdens hovedsteder utenat hvis jeg ikke «måtte». Jeg hadde heller ikke kunnet korrigere svømmekretsens høye herrer utfra fotografisk hukommelse når de oppførte feil kretsrekorder i bøkene sine. En gang ble jeg bedt inn i «boksen» på et kretsstevne for å «rette» alle kretsrekordene utfra egen hukommelse. Det ble mange rettelser!

 

Tvangstankene endret form

Heldigvis har jeg ikke det samme behovet for å tvangspugge og rangere diverse typer eiendeler og informasjon lenger. Derfor har jeg verken lært meg alle kasusene i nylærte språk eller flere hovedsteder etter at verden fikk en drøss nye stater på 1990-tallet.

Jeg tror denne formen for tvangsmessig pugging gradvis begynte å avta en gang mellom 20- og 30-årsalderen. At den tvangsmessige puggingen og rangeringen av eiendeler er borte, betyr ikke at tankemønsteret er helt forsvunnet. En del av den høye tankevirksomheten som fortsatt er «der» går fortsatt  inn i kategorien «tvangstanker», men på en annen måte enn før.

Nå er det mer at jeg hekter meg opp i negative tanker/handlinger, og lar de overstyre de positive til tross for bedre viten.

Denne formen for tvangstanker i forbindelse høysensitivitet ble ble jeg først obs på etter å ha lest flere artikler om temaet på en rekke troverdige nettsteder.

Denne nye kunnskapen håper jeg nå kan gjøre det enklere å redusere negative gjentagende tanker som jeg mistenker kan ha sitt utspring i høysensitiviteten.

Hvorfor har jeg ikke funnet ut dette før? Jo, fordi man ikke visste så mye om det.

 

Knute på tråden

I barneskolen kunne jeg i en perioden ikke gå rundt noe uten å gå samme vei tilbake.

Jeg hadde liksom et  usynlig tau etter meg, som det for all del ikke måtte bli knute på. Dette var noe både jeg og mine klassekamerater lo av. Jeg prøvde til og med å overbevise dem om at de burde følge mitt eksepmel når de gikk rundt i skolegården. Lærerne skjønte ikke noe, de bare lo med.

Det var aldri snakk om noe mobbing for dette, men vi var flere som lo av alt det rare jeg drev med til tider. Jeg selv inkludert. «Unngå-knute-på-tråden-bak-meg-perioden» varte et par år, så ga det seg.

Elefanthukommelsen har jeg også delvis mistet, selv om jeg nok fortsatt har sterkere hukommelse på enkelte områder enn andre. Kanskje det er behovet for å bruke ressursene på en mer matnyttig måte som har tatt over regien i topplokket? Personlige ser jeg tapet av den sære hukommelsen like mye en velsignelse som en forbannelse.

Så gjenstår det å se om jeg blir noe klokere etter å ha lest boken til Elaine N.Aron.

- Fra Skorpionbloggen

Relatert

Les også