hjelptilhjelp overst 4

Finn psykisk hjelp og kurs

FINN HJELP / KURS AVANSERT SØK
 
 

Registrer nytt hjelpetilbud / kurs (gratis)

 

 

 

 



I et nytt gjesteinnlegg skriver Nina om hva som har gjort at hun har klart seg i hverdagen på tross en alvorlig og langvarig spiseforstyrrelse. Her leser du om 9 ting som hun beskriver som avgjørende for å få det bedre.

Innlegget er kortet ned. Nina skriver:

I mai skrev jeg et innlegg som het «Dommen falt – gjort til skamme». Det kom i anledning at det i de dager var 2 år siden behandlingsapparatet ga meg opp på spesialisthelsetjenestenivå, konkluderte med at jeg var kroniker, kom til å trenge bulimien for å overleve, og ikke minst ville flytte meg i bemannet bolig.

Resultatet var at jeg ble sint. Kjempesint... Jeg gikk derfra. Lei meg. Vondt inni meg.

Og før jeg hadde parkert hjemme hadde jeg bestemt meg;

Jeg skulle vise dem hvor feil de tok! Jeg visste jo hvordan jeg hadde fungert før. Hvordan jeg egentlig var. Og innerst inne også hvorfor de bare hadde sett dette utsulta anorektisk-bulimiske vraket, så full av angst, og så prega av depresjon og dissosiasjon, at jeg jo forsto uttalelsen deres….

Men jeg visste hvorfor. Og veien videre kunne bare gå framover. Dermed basta. Jeg hadde fortsatt kommunedama og fysiodama. Og fastlegen min. Som faktisk hadde tro på meg.

Det var altfor tidlig å gi opp. I mitt hode.

Etter det innlegget fikk jeg en kommentar i kommentarfeltet. Med følgende tekst: «Så bra at du motbeviser J Men hvordan gjør du det? Hva gjorde at du klarte det nå, etter så mange år?»

Jeg svarte kort og punktmessig. Siden det har jeg grunnet på saken og tenkt på å skrive dette innlegget. Også siden saken jo er at jeg ikke klart det nå, etter så mange år. Men jeg har kommet meg opp av voksenlivets verste og mest dysfunksjonelle periode. Fått hodet over vann igjen. Klarer å puste. Føle litt på livet. Ikke bare kjempe for livet hvert bidige sekund av tiden jeg er våken. Jeg har fått tilbake med selv. Som jeg før har skrevet om.

 

Det avgjørende for å få det bedre

Her er noen utdrag fra resten av innlegget hvor Nina beskriver hva som har vært avgjørende for å få det bedre.

  1. Vi må huske på at psykiske lidelser som angst og depresjon kan komme også uten at det er en klar årsak. Da er det nok kanskje ikke så klokt å prøve og forstå seg i hjel på saken, men heller forsøke å fokusere på mestringsstrategiene framfor symptomet(ene).

  2. En grunn til at jeg også har klart det... Kalles mål. En delvis plan med tilhørende strategi. Noe å strekke seg mot. Kanskje drømme om de dagene det går. Ha et mål med å overleve. For uten et mål, hvorfor skal jeg da fortsette å leve, når det å leve gjør så vondt?

    I tillegg har jeg hele tiden satt meg delmål og kortsiktige mål på veien mot de langsiktige målene. Delt opp i etapper. Laget mål for hver etappe. Også mål jeg vet jeg har sjansen til å nå. Slik at jeg faktisk opplever noe mestring i den hverdagen hvor jeg bare føler meg mislykka og på stedet hvil eller i revers hva gjelder sykdom og symptomer.

  3. Noe annet som har vært helt avgjørende, det er å klare og ikke bare tenke svart-hvitt, enten-eller, syk-frisk. Det å forstå at å fyke fram og tilbake mellom Nordpolen og Sørpolen og aldri være innom ekvator eller andre mellomstasjoner, det ødelegger både humøret, motivasjonen, viljen og lysten til å kjempe.

  4. Ikke minst det å BEHOLDE evnen til virkelig å klare og kjempe videre.

  5. Et siste eksempel, som vel alle bulimikere kjenner seg igjen i tror jeg, går konkret på spiseforstyrrelsen. Når du har satt deg målet om å ikke overspise. Ikke kaste opp. Eller faktisk har klart det i 3 dager eller 2 uker. Setter ny rekord. Og så går det galt. 

    Det er da det handler om ikke å gå under når det går galt. Reise seg igjen. Samme hvor såra stoltheten er. Løfte blikket og rette det framover igjen. Ikke rett ned i avgrunnen. Prøve gang på gang på gang.

  6. Så er det jo en faktor som nok må nevnes, som jeg indirekte har vært innom allerede. jeg ikke kan komme utenom. Det at jeg er så forbaska STA... Kall det gjerne urkraften min. Eller noe. Den har aldri blitt svekket. Uansett. Og har gjort at jeg rett og slett har nektet meg selv å gi opp.

  7. Og bare for å understreke en ting; jeg mener IKKE at det er snakk om bare å tenke positivt.... Det handler vel snarere tvert imot om å nekte de mørke tankene å ta all plass, og ALDRI la de positive slippe til. Om den positive tanken bare varer i 5 sekunder, så er det uansett mer enn 0 sekunder, og kan det være med på å gi akkurat så mye håp der og da om at noe annet er mulig, at man ikke drukner i sitt eget innvendige svarte, bunnløse hav…

  8. Det er ikke umulig. Fint lite er umulig. Selv om ja, noen ting er det. Som et noe slitt uttrykk sider; «Ingenting er umulig. Det umulige tar bare litt lenger tid.» Samtidig som man kan ta litt rev i seilene på veien. Kanskje moderere drømmer og håp og mål noe. Ikke for å gi opp. Men for å være realistisk.

  9. Det som i bunn og grunn betyr noe for min evne til både å overleve og leve i MIN hverdag, det er hva jeg kan gjøre som gir meg glede og tilfredshet og pause fra symptomer og sykdom. Om så den minste ting. For det eneste som i bunn og grunn betyr noe, er hva jeg klarer og oppnår sammenliknet med meg selv... Ikke sammenliknet med alle andre… 

- Innlegget er skrevet av Nina

 

Flere innlegg fra Nina

 

Les også