facebook 

Finn psykisk hjelp der du bor

 

 

Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 12001 abonnenter

Det er mange oppfatningen om hvilke vansker en person med Asperger har, men hvordan oppleves dette spørsmålet av en som selv har diagnosen? Og hva opplever en person med Asperger selv at er de største styrkene? 

Bilde: Atharva Tulsi på Unsplash



Dette er spørsmål og refleksjoner som Gustav Koi stiller i dette gjesteinnlegget. Her leser du hele innlegget.

 

Et viktig spørsmål

Han skriver:

Hvordan kommer Asperger syndrom til utrykk?

Du er kanskje en av dem som lurer på hvorfor jeg stiller dette spørsmålet? Har vi ikke lært nok om den diagnosen nå? Det har jo blitt skrevet mye etterhvert fra et faglig hold om Asperger syndrom, med alle de trekkene som følger med den, og alle vanskene med å ha den diagnosen, sier kanskje noen.



Jo det er sant nok, men jeg skal allikevel prøve å forklare hvorfor jeg stiller nettopp det spørsmålet.

 

Hadde aldri hørt om Asperger syndrom

Men først vil jeg si at det jeg formidler her er først og fremst mine egne refleksjoner, og ikke minst mine egne erfaringer. I tillegg, så har jeg hentet inn mange observasjoner fra voksne med diagnosen, og fra mange fagfolk.



Jeg har skrevet om mennesker som er bærer av Asperger syndrom, og jeg er også en av dem med diagnosen.

Så her er det altså snakk om Asperger syndrom, og ikke autisme. Selv om Asperger går under autismespekterforstyrrelse så er det en forskjell.

Etter at jeg fikk jeg diagnosen Asperger i 2009, var dette en diagnose jeg aldri hadde hørt om før. Jeg stilte meg mange spørsmål i forbindelse med den diagnosen. Jeg fikk også diagnosen dystymi på samme tid, som er en lett kronisk form for nedstemthet. Den kom jo ikke overraskende på meg, men jeg fikk den ikke som hoveddiagnose, selv om jeg følte at det var selve hoveddiagnosen. For alt var jo stort sett greit før jeg ble rammet av den depresjonen.

 

En annerledes hjernefungering?

I dag, etter 9 år med diagnosen Asperger syndrom, så er jeg ennå ikke helt fortrolig med hvordan denne diagnosen blir sett på hos fagfolk og andre. Jeg tenker da på hvordan man forstår diagnosen, og ikke minst hvordan den kommer den til utrykk. Jeg har selvfølgelig mine teorier på dette området, men mye er vanskelig å bevise for det meste er skult der inni hjernen.

Diagnosen kan ikke registreres på blodprøve eller urinprøve. Det nytter ikke med medisiner, for det er ikke en sykdom, men en tilstand. Derfor får den også betegnelsen som en adferdsdiagnose, og da stiller jeg spørsmålet: Er det noen tydelig felles trekk ved den adferden?

Vi har svært lite å registrere på en voksen person med Asperger syndrom ut fra hva som kommer til utrykk i adferd. Så det som vi helst skulle sett på, er hvordan skiller hjernen seg ut fra en vanlig nevrotypisk hjerne.

 

Ikke bare vansker

Etter at jeg fikk Asperger-diagnosen, så har jeg også sett at alle med diagnosen er så forskjellige at en kan lure på hva de har felles, med unntak av noe få felles trekk som har med hovedkriteriene å gjøre.

Men det ligger også positive trekk hos mennesker med Asperger, som har mer med personlighetstrekk å gjøre, altså ikke bare vansker og begrensinger.

Ja, for det som mange kan oppfatte at det som gjør oss så forskjellige, dreier seg mye om plager og vansker i forbindelse med diagnosen. Dette er jo i og for seg greit nok, men problemet blir når mye av dette knyttes direkte til diagnosen Asperger.

Ut fra de problemene de har, så mener mange at de er blitt rammet sterkere med Asperger enn andre, og noen sier også at de har en mildere form for Asperger. Altså at de finnes graderinger.

 

Også personlighet spiller inn

Da spør jeg, siden mange rammes så forskjellig: Er dette på grunn av Asperger syndrom, eller har dette mer med personligheten deres å gjøre, eller andre vansker eller diagnoser?

For min del kan jeg eliminere bort mange plager som jeg mener ikke har med Asperger å gjøre, og hva sitter jeg igjen med da? Kanskje bare et par kriterier.

Så vil nok mange si: Hva skal en med en diagnose hvis det ikke skulle følge problemer og begrensinger med den? Ja det er et godt spørsmål. Da kunne en like godt spørre om Asperger syndrom er en reell diagnose?

 

Annerledesheten i forhold til sosiale behov

Diagnosen Asperger er en relativ ny. De begynte å utrede den først på barn på midten av 90 tallet. Senere har også flere og flere voksne fått diagnosen. En nevropsykolog som hadde sin studietid på 90 tallet, forklarte at hun kom borti to voksne som fikk diagnose da, og fortalte at de hadde en rar oppførsel. Jeg spurte jeg henne om de fikk diagnosen mye på grunn av den rare oppførselen, og da svarte hun raskt: ja, det gjorde de. Vi har vel en bedre forståelse av diagnosen nå.

Diagnosen har ofte fått betegnelsen, «annerledes» nettopp fordi de oppfatter dem annerledes. Og den er medfødt, men jeg spør allikevel: annerledes i forhold til hva? Er det en annerledeshet i forhold til hvordan en fungerer, eller bør fungere?

Det som jeg etter alle disse årene kan se som noe felles med voksne personer med Asperger er at de ikke har noe særtrekk på måten de oppfører seg på, men heller at de ikke har de samme sosiale behov og ønsker som mange andre har uten diagnosen.

 

Sterkt fokus, utholdenhet og logisk sans

Deres reaksjonsmønster er også noe annerledes. fordi de har andre forventninger, og hva andre forventer av dem. Dette kan bli problematisk, derfor kan også problemene
eller slitasjen nettopp komme der, da en person med Asperger må overdrive, eller prøver å etterligne de vanlige sosiale behov og ønsker som folk flest har.

Men kan en kalle det en begrensing? Ikke nødvendigvis, for dette blir mer situasjonsbetinget, slik jeg ser det, men ved nære relasjoner kan mye stress komme, og da blir det noe mer enn situasjoner som kun oppleves nå og da.

Fordelene med å ha Asperger er at de med diagnosen kan ha sterkt fokus, stor utholdenhet, og en sterk logisk sans. Dette ser jeg først og fremst som de positive egenskapene.

Begrensingene (Ikke nødvendigvis problemer) med det å måtte tilpasse seg et sosialt miljø, nære relasjoner og jobbe med ting der de ikke kan bruke sine evner og sterke sider kan ta på etter hvert. Det kan bli slik som mange kan føle det, og som noen også gir utrykk for, at de er født på feil sted til feil tid.

- Skrevet av Gustav Koi

Privat forsker og formidler.

Relatert