Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10317 abonnenter

Å være pasient i en situasjon hvor andre mennesker har helt og holdent all makt til å ta beslutninger som kan få avgjørende betydning for livet ditt, den maktubalansen tror jeg ingen som ikke virkelig har kjent den på kroppen kan forestille seg hvordan føles.

Dette er noe av det som kommer fram i et nytt innlegg fra Nina. Hun skriver:


 

Terrorbalanse

Har du hørt om terrorbalanse? Begrepet stammer fra Den kalde krigen, der kjernefysisk krig ble unngått fordi begge parter, med USA og Sovjetunionen i ledelsen, hadde kjernefysiske våpen som kunne gjengjelde et evt førsteangrep. Med like maktmidler kan det altså unngås krig, men herregud for en balanse på syltynn og stram line.

Sånn kan det være i forhold mellom mennesker også. At man «har noe» likeverdig jævlig på hverandre, som får begge til å holde munn om nettopp dette fordi vissheten om at motparten da ikke har noen grunn til å ikke gjengjelde med å gå ut med skiten som finnes på den som snakket først. Kan ikke akkurat kalles en god relasjon. Anspent, i beste fall. Men det funker i så måte at det som må holdes hemmelig blir holdt hemmelig nettopp fordi begge parter er en like stor trussel for hverandre.

Det høres kanskje rart ut, men noen ganger har jeg ønsket meg en situasjon med terrorbalanse i behandlingsrelasjoner. Ikke ofte. Men i perioder, med enkeltpersoner. Ikke et særlig sympatisk trekk fra , jeg innser det. Det å ønske at jeg hadde noe på behandlerpersonen som gjorde at vedkommende ikke brukte det hun mente hun hadde på meg aktivt mot meg. Men det hadde i alle fall gitt meg en bitteliten følelse av kontroll. Og ikke til fullstendig fritt vilt uten sjanse.
 
 

Ikke balanse i en behandlingsrelasjon

Problemet er jo at det skal himla mye til før man kan oppnå en slik balanse i en behandlingsrelasjon. Det er vel tilnærmet umulig. Og en slik relasjon vil jo uansett ikke være en god relasjon eller god for behandlingsprosess og framgang. Men det ville i alle fall beskyttet meg fra å stå maktesløs som offer for antagelser, konklusjoner og direkte løgner. Når relasjonen først ikke fungerte og jeg ikke var en bra nok pasient, pasient på rett måte, var for trøblete på mer enn én måte, så hadde det i alle fall hjulpet med en sånn terrorbalanse. Når det ikke fantes andre utveier enn å bli værende i den relasjonen på det daværende tidspunkt.

Faktum er at det er ikke balanse i en behandlingsrelasjon. Uansett hvordan man vrir og vender på det. Det som imidlertid er mulig er å gjøre maktubalansen så liten som mulig. Det krever en del i mange tilfeller. Men det som ofte svikter er at behandlersiden glemmer eller ikke er klar over hvor enorm den maktubalansen er i utgangspunktet når man møtes for første gang. Jeg som pasient kommer liten, krypende til korset, trygler om hjelp. Eller så kan man ha blitt tvunget inn i situasjonen, og da er i alle fall ubalansen komplett. Hvordan man da blir møtt, og hvordan behandlerparten velger å både snakke, forholde seg og håndtere det hele videre blir avgjørende for hvor stor ubalansen blir videre.

 


Ovenfra-og-ned

Og en ting er i alle fall sikkert: ovenfra-og-ned-holdning med formaninger, antagelser og konklusjoner over hodet på pasienten, fraser som «sånne som deg» eller «pasienter med din diagnose», og å ikke se pasienten som person, som individ, som noe mer enn diagnosene i journalen og lytte til hva pasienten faktisk har å si, det gjør at balansen forrykkes ytterligere ut av balanse, eller at den allerede etablerte totale ubalansen blir stående fast.

Som pasient kan jeg bare si deg som skal hjelpe en eneste ting: det utgangspunktet er særdeles lite fruktbart, og sannsynligheten for at vi havner i krig videre er stor. Ikke fordi jeg hater deg eller er sint. Kanskje ikke egentlig. Bare at jeg er livredd, og at når man opplever å bli angrepet i en veldig sårbar situasjon, da reagerer hjerne og kropp automatisk med at angrep er det beste forsvar. Hardt og brutalt, totalt uoverveid. Selv om fornuften i en roligere tilstand vet at det er særdeles lite hensiktsmessig.

 



Har du noen gang virkelig tenkt...

Du som er hjelper, og som aldri har vært i pasientens sko og situasjon, har du noen gang virkelig reflektert hardt og inderlig over hvordan det må være å være pasienten i den situasjonen dere er i, om det er akuttinnleggelse, planlagt innleggelse eller poliklinisk? Eller hos fastlegen, for den saks skyld. Har du noen gang tenkt over at alle ting som er selvfølgelig for deg langt fra alltid er det for oss som er pasienter? Har du noen gang tenkt over hva du hadde følt og tenkt, og ikke minst hatt behov for om du var den som satt der jeg sitter?
 
Jeg tenker ofte på det. Både som pasient og som fagperson. Når fagpersoner uttaler at de ikke forstår hvorfor pasienten ikke bare flytter, ikke bare takker ja, ikke vil snakke etc. Ikke i en undrende og nysgjerrig tone. Men mer i en bastant og avvisende tone. Jeg tenker ofte at man må stoppe opp innimellom og tenke over hva man faktisk sier, og hvilken situasjon pasienten faktisk er i.
 
Jeg fikk høre den selv, da jeg var i den ekstreme situasjonen hvor jeg lengtet intenst etter en terrorbalanse med behandler. Og når jeg tenker meg om så var det på mange måter en omvendt terrorbalanse. Behandler hadde meg i sin hule hånd, fordi hun med sin enorme makt sånn formelt sett i apparatet også hadde full makt over meg. «Hvorfor slutter du ikke bare?» var den noen som sa. Og som egentlig ble ganske oppgitt over at jeg ikke gjorde. Men det var ikke så enkelt.
 
 

Avgjørelser med betydning for livet

Det var et eneste mål i mitt hode: turnustjenesten og gjennomføring av den. Jeg visste at jeg var avhengig av hjelp. Jeg visste at mulighetene var begrenset mtp tidsaspektet, og ikke minst min enorme skrekk for nye mennesker. Og jeg visste også at å fortsette relasjonen var en åpen dør til et trygt menneske. Så det var bare å sette tenna i tapeten og håpe det holdt.
 
Å være pasient i den situasjonen…hvor andre mennesker har helt og holdent all makt til å ta beslutninger når som helst som kan få avgjørende betydning for veien videre, og for livet ditt videre, uavhengig av hvor hardt du jobber og hvor hardt du vil og prøver… den maktubalansen der tror jeg ingen som ikke virkelig har kjent den på kroppen kan forestille seg hvordan føles en gang. Hvor maktesløs, hvor liten, hvor sårbar og ikke minst hvor redd man blir.
 
Forestill deg å ha minimalt med påvirkningskraft på din egen skjebne framover, utover det å slutte. Som heller ikke nødvendigvis er en god løsning. Og selv om du slutter kan maktmisbruken forfølge deg videre i form av diagnoser, journalen i seg selv, eller at «ryktet» følger med som en nisse på lasset uansett. Følgefeilen blir jo et superbra utgangspunkt for at en stor maktubalanse videreføres... Superbra start med såkalt blanke ark... (ja, ironisk...)
 
 

Ingen svartmaling

Nå høres det ut som om jeg svartmaler hele psykiatrien. Og det er langt fra meningen. For det er mange som mestrer denne rollen som har overtakte maktmeessig svært bra, og atter andre som mestrer den stort sett godt eller greit i varierende grad. Og ofte er det jo ikke tilsiktet når balansen forrykkes mot større ubalanse. Det handler ofte om mangel på forståelse, mangel på egen erfaring, forutinntatthet, fagkontroverser, hastverk, følgefeil fra andre, eller også mangel på kunnskap.
 
Og for meg kan sånt tilgis om det bare er rom for å kunne si fra og bli tatt på alvor, i stedet for å ende opp med nye stempel. Behov for en viss forutsigbarhet er for eksempel ikke det samme som å ha enormt kontrollbehov for i neste rekke å kvalifisere til en diagnose eller to. Utenfra kan det kanskje virke totalt overdrevet med behovet for forutsigbarhet.
 
Prøv noen uker i mine sko, som meg i mitt liv, så tror jeg du vil se litt annerledes på den saken. Faktisk. Eller motstand mot en kontakt er ikke nødvendigvis en pasient som deler i gode og onde hjelpere, men ganske enkelt en livredd pasient som ikke stoler på akkurat den personen uten at man kanskje kan sette fingeren på hvorfor. Det er ikke alltid fordi pasienten tilsynelatende bare er vrang for å få vilja si…
 
 

Maktmisbruk

En ting er den utilsiktede maktubalansen, som man kan få rettet opp regelmessig om behandler er villig til å være lydhør og ta imot tilbakemeldinger og ta dem på alvor som pasientens opplevelse. Den kan rettes opp igjen uten at man ender opp med en vinner eller taper. Bare mindre ubalanse igjen, helt til neste gang. For sånn er det. Maktubalansen i behandlingsrelasjonen er så absolutt dynamisk og ikke statisk. Men det er behandlersiden som har overvekten og veier tyngst så godt som uansett.
 
Dessverre så er det også situasjoner der det finnes bevisst maktmisbruk fra behandlersiden, selv om behandler nok ikke vil innrømme det, eller er villig til å se det selv overhodet. Maktubalansen utnyttes, og uansett så er da pasienten taperen, og det må man komme til livs. Jeg vet selv hva det kan føre til. Jeg vet også at man kan ende opp med å bli stempla som paranoid om man tør å fortelle om fakta og opplevelser til en tredjepart senere. Eller der og da for den saks skyld.
 
Som pasient er man alltid underlegen, uansett. I psykiatrien er i det i hovedsak ord mot ord. Journalen veier tyngst. Behandler skriver journalen. Case closed. I møte med denne typen behandlerpersoner er det klokeste man gjør å holde munn og gjøre som man får beskjed om eller som det er forventet. Ikke være til bry, ikke lage bråk. Der feilet jo jeg, så det holdt. Frustrert, nyutklekket lege i møte med holdninger og uttalelser så fremmede og provoserende at den der illsinte rettferdighetskjemperen på innsiden ikke klarte å ti still. Før den desperate og livredde lille tok over og også endte opp med å gjøre vondt verre. Gang på gang.
 
 

Terapeutens ansvar

Det skal ikke være sånn. Vi som pasienter har et egenansvar når det gjelder å følge opp planer, å jobbe for å bli bedre, ta valg, ta initiativ, møte opp, og gjøre det vi klarer. Ingen kan gjøre oss friske. Men ansvaret for å sørge for at maktubalansen er så liten som mulig til enhver tid, og at kommunikasjonen, involveringen og informasjonsflyten i relasjonen går som den skal, og som er mest hensiktsmessig for pasienten og behandlingsprosessen, det er det ALLTID helsepersonellet som har, om det er i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten. Og det har jeg svart på hvitt fra høyeste helsemyndighetsinstans som uttaler som helsepersonell og dets oppgaver her i landet. Det er nemlig forskjell på å stille pasienten til ansvar for alt som ikke funker og som går galt, og å stille enkelte krav til pasienten. Det er også forskjell på å lukke ørene, nekte å høre på og tro pasienten, og det å ikke «la pasienten få vilja si» i ett og alt.
 
Jeg ønsker meg to ting:
 
Det ene er at helsevesenet, og helsepersonell som står rundt pasientene, erkjenner at det finnes fagfolk som aldri burde hatt den jobben de har, og som misbruker makta de har i sin overordnede posisjon i relasjonen til pasientene både kalkulert og i utstrakt grad. Om det gjelder på den ene eller den andre måten. Erkjenne det, og tør å varsle. Og ledere som faktisk blir varslet må ta det på alvor. Man kan ikke automatisk anta at pasientversjonen er feil og uten rot i virkeligheten, kun fundert i egne feiloppfatninger. Det er ikke sånn at det alltid er pasienten som har skylda, eller er mest «gal» selv om vi befinner oss i psykiatrien…
 
Det andre er at helsepersonell erkjenner at de overhodet ikke har noen peiling på hvordan det er å være pasient, og hvor underlegen, liten og uten kontroll over mye man føler seg, med mindre man faktisk har vært i situasjonen selv. Og at man videre tenker gjennom hvordan man selv ville opplevd det, og er ydmyk for at reaksjoner som kan synes tåpelige, unødvendig, uhensiktsmessige og overdrevne fra pasientens side i gitte situasjoner kan handle om nettopp det faktum at dere befinner dere i to parallelle univers, hvor du sitter trygt og har makt, mens pasienten er redd, utrygt og til syvende og sist har lite den skulle sagt. At du faktisk kunne reagert på akkurat samme måte om du var like underlegen og maktesløs, i alle fall følte deg sånn.
 

For meg er dette dødsens alvor

Det finnes så mange gode mennesker som jobber i psykiatrien. Ingen er perfekte. Men hvis flere stopper opp litt og tenker over den maktubalansen som faktisk er der og anerkjenner den, så kan det kanskje føre til mye mindre frustrasjon og potensielle konflikter og småkriger i behandlingsrelasjoner som kanskje egentlig har potensiale til å bli veldig gode.
 
Er du psykiatrisk hjelper, eller helsehjelper generell, så stopp opp litegrann og still deg ganske enkelt følgende spørsmål: «Hva ville jeg hatt behov for og satt pris på om det var jeg som satt der i pasientstolen og var avhengig av hjelp for å få dagene til å gå rundt? Hvordan ville jeg muligens reagert på situasjonen? Hvor liten ville jeg følt meg om rollene var reversert?» For vet du? Jeg skal love deg at opplevelsen, og tankegangen, og hvordan man reagerer og håndterer ting den er diametralt ulik om man befinner seg på fagsida eller pasientsida av bordet.
 
Jeg befinner meg nemlig på begge sider flere ganger hver eneste uke, og jeg skal love deg at både opplevelse, tankegang og reaksjonsmønster er vidt forskjellig. På fagsida handler det om andre menneskers liv. På pasientsida handler det om mitt liv. På fagsida er noen avhengig av meg. På pasientsida er jeg avhengig av andre. Mye makt mot lite makt. Og den fagmakta, den plikter vi som helsepersonell å ta på alvor i møtet med pasientene. Den fagmakta, den forventer jeg som pasient at du tar på alvor i møte med meg. Fordi for meg er dette dødsens alvor…

Relatert