facebook 

Hjelptilhjelp.no

Gjesteinnlegg

 

Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 11583 abonnenter

Hvis du vil hjelpe, så hjelp med å snakke med barna om de som ikke alltid klarer å reagere som normalt. Om at vennskap er enda viktigere å gi til de som ikke alltid ser ut til å få det til. Og at kommentarer og spørsmål kan vente til dere er utenfor hørselsvidde til dem det gjelder.



 

Dette skriver forfatteren bak bloggen Oss pluss autisme i et innlegg som ble postet i forbindelse med 17. mai, og som setter fokus på hvordan skjulte handikap som autisme kan gjøre seg utslag på slike dager. Her leser du hele innlegget:

En bønn til dere der ute som synes festdager og langhelger er supert!

Vi forstår hvordan det kan virke rart at familier som min helst skulle gjemt seg i skogen hele dagen (og noen av oss gjør det også). Men med flagg i ansiktet, voksne som presser like mye på rundt deg som barna, hurrarop og fløyter så det nesten får enhver til å bli gal, er det ikke lett å nyte slike dager for små jenter og gutter med autisme.

Hvis du forestiller deg at du er halvparten så høy som du er, at alle lyder er 8 ganger høyere i ørene dine og du føler et ubehag som grenser til smerte når fremmede kommer inntil deg, kan du kanskje begynne å forstå grunnlaget for hvorfor denne dagen er vanskelig.

Når duften av parfymer og kroppslukt når det absolutte maks av hva den ekstremt sensitive nesen din tåler og hjernen din går inn i sansesjokk.



Deretter kan du prøve å sette deg inn i hvordan det er å få noe som fint kan sammenlignes med et epileptisk anfall, der hjernen din ganske enkelt overbelastes og du begynner å hyle og kaste deg rundt uten makt eller mulighet til å stoppe deg selv.

Føl alle blikkene på deg som dømmer deg. Se alle som peker, noen ler mens andre himler med øyene.

Foreldrene dine prøver fortvilet å hjelpe deg, men også de blir påvirket av situasjonen og er mye mindre hjelp enn de pleier å være. De skammer seg, og du kan ikke være sikker på hvorfor. Det må jo være deg de skammer seg over… det er jo du som er så annerledes enn alle andre.



Hjernen din behandler deg ikke bedre, så du kaster deg rundt og slipper akkurat unna å kræsje inn i et korps med trommer som får alt til å spinne. Etter alt for lang tid får foreldrene dine slept deg bort fra all pinligheten, alle sanseinntrykkene og alle blikkene.

Du sitter i bilen å føler deg fæl. Annerledes. Teit. Mamma og pappa trøster så godt de kan, men du forstår ikke alle ordene de bruker og derfor er det de sier mer forvirrende enn forklarende. Du ville være der i dag. Være på 17. mai som alle andre. Gå i tog med de andre. Kjøpe is og pølser. Du har gitt uttrykk for det flere ganger, men du tenkte jo ikke det kom til å være sånn!

Det skulle jo være gøy! Det så gøy ut!

Så jeg ber dere så inderlig der ute om å ta så mye hensyn dere kan i morgen. Det er ikke mye som skal til! Bare la vær å stirre, gi rom til de små rundt dere, la fløytene være så lenge som mulig og hvis dere skulle overvære en fortvilt forelder med et barn som har fått helt fnatt, tenk over at det kan være andre grunner enn dårlig foreldre eller umulige unger som er grunnen.

Hvis du vil hjelpe, så hjelp med å snakke med barna om de som ikke alltid klarer å reagere som normalt. Om at vennskap er enda viktigere å gi til de som ikke alltid ser ut til å få det til. Og at kommentarer og spørsmål kan vente til dere er utenfor hørselsvidde til dem det gjelder. Barna er direkte og om enn de ikke mener å være harde i kritikken kan det fort komme over på den måten. Ikke alle trenger å høre alle kommentarer alltid. Noe en kanskje bør ha med seg på nett og!

Gå videre, og lær neste generasjon å ha omsorg for dem som trenger mer, det er den beste måten å hjelpe oss på!

Og for alle dere der ute som var eller er et av disse barna som ganske enkelt ikke orker alt bråket og styret rundt dager som 17. mai, uavhengig av diagnoser eller ei. Det er ikke deg mamma og pappa er/var flaue over. Det er sin egen manglende kontroll og blikkene som hviler på dem som gjør dem flaue, ikke deg. Du er bare fin! 

- Fra bloggen Oss pluss autisme



Relatert