Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10317 abonnenter

Ikke strev etter spiseforstyrrelser, ikke si du ønsker deg det, for du gjør ikke det, det er ikke glamorøst, det er ikke en måte å gå ned i vekt på. Det er en sykdom, en grusom sykdom som tar liv.

 


 

Dette skriver Maria i et gjesteinnlegg på hjelptilhjelp.no. Her leser du hele innlegget:

Første gang jeg kastet opp etter et måltid var jeg 16 år. Jeg hadde på dette tidspunktet slitt med anoreksi i mange år, og var veldig fanget i spiseforstyrrelsen.

Jeg tenkte at å kaste opp var en fin måte å få bort mat andre forventet at jeg skulle spise, og som jeg ikke kom meg bort fra. Jeg sto den sommerdagen over toalettet til jeg hverken hadde mer mat, tårer eller krefter igjen. Før jeg sank ned på gulvet og ble sittende der, lenge.

Jeg angret på hva jeg hadde gjort. Jeg følte meg ekkel, og det føltes som alle kunne se det på meg. At jeg, Maria, hadde kastet opp med vilje.


Likevel sto jeg på samme plass dagen etterpå, for jeg hadde besøk, jeg fikk ikke trent bort all maten jeg hadde spist, og jeg var desperat.

Det ble fort en vane, plutselig hadde jeg en lettvint løsning på hvordan jeg skulle late som jeg ikke hadde anoreksi. For selv om jeg fortsatt spiste lite, kunne jeg nå spise litt, for så å forsvinne ut på badet etterpå. Og ingen viste det.

Men med oppkast rundt munnen, utover hendene mine og maskara utover hele ansiktet var det ikke spesielt glamorøst å få opp igjen all maten. Mye mat ville rett og slett ikke opp, og jeg måtte grave fingrene mine lenger og lenger ned i halsen. Jeg måtte spyle ned mange ganger så alt fettet fra maten skulle forsvinne ned i toalettet. Og så vaske meg, i ansiktet, på hendene, og alle andre plasser oppkastet hadde klart å sprute til.



Jeg husker første gang mamma kom til meg og sa hun skjønte jeg kastet opp.

Jeg hadde holdt på med det i rundt et år, men jeg hadde ikke forberedt meg på å bli konfrontert med det. Det var liksom mitt, noe ingen andre kunne vite eller forstå. Jeg ble utrolig skamfull, for det er mye mer tabu rundt å kaste opp en å bare sulte seg. Å sulte seg er liksom så rent og "lovlig". Å kaste opp er, ja, ekkelt.

Jeg lovet vel at jeg aldri skulle gjøre det igjen, jeg lovde mye, men når du først er så langt inn i sykdommen, er det nesten umulig å slutte, da styrer sykdommen deg.

4 år etterpå jeg første gang kastet opp, sitter jeg her etter å ha hengt over toalettet utallige ganger i løpet av dagen. Det som begynte som å kaste opp av og til, ble til at alt skulle opp igjen. Jeg skriver ikke dette for at andre skal synes synd på meg, men fordi det er så viktig at folk vet. 

For det blir ikke med den ene gangen du har spist for mye og tenker at å kaste opp er lurt. Det blir alltid til mer, mye mer.

Plutselig kan du ikke slutte å spise, for du vet at alt skal opp igjen etterpå, og dag etter dag blir bare en lang marsj mellom badet og kjøkkenet.

Bulimi er så tabulagt og hemmeligholdt, men sannheten er at det er et helvete, et helvete der du bruker all energi på å spise og spy. Der du mister hår, får elektrolyttforstyrrelser, får vondt i brystet, svimler, får skader på tennene, besvimer, og lista kan bare fortsette og forsette.

Så vær så snill, sulter du deg, kaster du opp etter måltider, eller vurderer du det, IKKE GJØR DET. Snakk med noen, få hjelp.

Det er ikke verdt det å leve med en spiseforstyrrelse.

Jeg har viet 9 år av livet mitt på å leve sammen med spiseforstyrrelsen. 9 år, det er nesten halve livet mitt. Jeg burde kanskje fått en åpenbaring sist uke når jeg svimte av, igjen, men spiseforstyrrelsen er så sterk inni meg at jeg ikke klarer lytte til fornuften. Og det er vondt, det er kjempevondt når noe er sterkere en deg selv. Når du ikke klarer styre dine egne handlinger.

Ikke strev etter spiseforstyrrelser, ikke si du ønsker deg det, for du gjør ikke det, det er ikke glamorøst, det er ikke en måte å gå ned i vekt på. Det er en sykdom, en grusom sykdom som tar liv.

- Skrevet av Maria

Relatert