Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9090 abonnenter

Annonse   



I dag hadde jeg lyst til å kjøpe en liten hyggelig ting jeg ønsket meg. Samtidig hadde jeg en liten skurrende følelse av at noe ikke stemte. På vei til butikken kom jeg på hva de siste pengene mine denne uka var satt av til; medisiner. Ingen stor sak, men det føltes urettferdig der og da. Jeg kjente på at jeg har faktisk ikke valgt å være syk. Dette skriver Molly i et nytt gjesteinnlegg på hjelptilhjelp.no. Les innlegget her.

Han hadde trodd at det var en slags rettferdighet i verden, en lik fordeling av goder. Alle mennesker fikk utdelt et visst prosentvis gode og dårlige egenskaper. Hvis du ikke var så veldig snill for eksempel, kunne det jo hende at du i det minste var dritgod til å spille tennis. Så langt, alt vel.

Tanken var vel at de menneskene som ved første øyekast ikke hadde så mye å by på, muligens hadde andre gode sider eller egenskaper som var mindre synlig. Det er en fin tanke.

For det finnes vel en viss rettferdighet i verden..?

Så møtte han en mann som ødela alle illusjoner om en rettferdig fordeling. Mannen var ikke spesielt kjekk, smart, snill, hyggelig, sympatisk eller talentfull. Illusjonen om rettferdighet brast. Denne mannen hadde rett og slett fått utdelt ganske dårlige kort.

Det finnes vel heller ingen rettferdighet i hva folk skal oppleve i livet sitt. Noen kommer seg ganske fint gjennom det uten de helt store problemene, mens andre tilsynelatende møter tragedie på tragedie. Det finnes ingen rettferdighet i en ulykke eller sykdom. På samme måte som det ikke nødvendigvis er rettferdig å slippe unna det samme.

Begge deler er like rettferdig eller urettferdig og det eneste vi kan gjøre er å takle det så godt vi kan når det skjer.

Hvis det skjer noe kjipt i dag så er det ikke noe mindre sannsynlig at noe kjipt skjer i morgen også. Kanskje virker dette veldig negativ, men personlig føler jeg det som en slags trygghet.

Det finnes en mening i at ingenting gir mening.

Jeg har ikke fortjent å ha det bra, derfor er det enda viktigere å ta vare på de gode øyeblikkene. Jeg har ikke fortjent å ha det dårlig, derfor kan jeg ikke klandre meg selv for alt dårlig som skjer med meg. Og ikke minst; jeg kan aldri, aldri klandre andre for vonde ting som blir påført dem. Ikke har jeg innsikt til å skulle dømme noe som helst og ikke har jeg noe med det. Ikke får andre det noe bedre av det heller.

I dag hadde jeg lyst til å kjøpe en liten hyggelig ting jeg ønsket meg. Samtidig hadde jeg en liten skurrende følelse av at noe ikke stemte.

På vei til butikken kom jeg på hva de siste pengene mine denne uka var satt av til; medisiner.

Gikk til apoteket og dro hjem med et pilleglass i lomma, istedenfor noe mye hyggeligere (nei, det er absolutt ikke gratis å være syk i Norge i tilfelle du trodde det).

Ingen stor sak, men det føltes urettferdig der og da. Jeg kjente på at jeg har faktisk ikke valgt å være syk. Det finnes positive sider jeg kan dra nytte av, men alt i alt er det noe dritt. Og det er enda flere ting også som er noe dritt egentlig.

Selv om vi nå har slått fast en gang for alle at verden er et urettferdig sted, finnes det likevel litt håp.

For selv om du ikke fortjener det, så er det alltid lov å håpe på det beste.

At i morgen våkner vi glade og uthvilt. Sola skinner fra skyfri himmel. Nevnte jeg at fuglene synger?

Fuglene synger. Og fuglene synger like rettferdig for alle, hører jeg noen kvitre. Med mindre du bor nær havet, da skriker nok måkene mer til deg. Sånn er livet.

- Klem fra Molly