Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10496 abonnenter

Jeg har fortsatt til gode å bli kjent med et menneske uten en eneste utfordring, skriver Molly i et innlegg som tar for seg hvor utrolig normalt det er å ikke være normal.

Det formet seg en tanke i hodet mitt i dag. En tanke om hvor utrolig normalt det er å være unormal. Hvordan stort sett alt vi mennesker driver med og tenker på, beveger seg på en skala. Akkurat hvor på skalaen noe går over til å bli unormalt eller sykelig er ulikt fra person til person, vil jeg tro.


Jeg har fortsatt til gode å bli kjent med et menneske uten en eneste utfordring.

Det kan være alvorlige problemer, eller det kan være noe så vanlig som å føle at man ikke strekker til som forelder. Og selv de vellykkede og avbalanserte mennesker har ofte blitt slik nettopp fordi de har levd et liv og tatt noen valg på veien. Folk der ute går rundt med de utroligste historiene og har opplevd ting jeg ikke kunne funnet på med min villeste fantasi.

Jeg er ikke tilhenger av å utlevere seg selv ved enhver anledning. Det tjener vel ingen i det lange løp.

Noen ganger treffer jeg likevel folk som setter døra litt på gløtt og som tar meg inn i deres verden.

Igjen slår det meg hvor like vi alle egentlig er. Jeg tror ikke det finnes en eneste tanke i verden som noen gang har blitt tenkt av kun en person. Uansett hvor merkelige, rare og absurde tanker og opplevelser du har, finnes det minst en million andre mennesker som har tenkt akkurat det samme som deg.


Noen ganger setter også jeg døra litt på gløtt og lar andre kikke inn. Som for eksempel på denne bloggen. Noen ganger tenker jeg at det kanskje gjør at andre får det litt bedre, at jeg kan gi litt inspirasjon eller i det minste vekke en følelse av gjenkjennelse (kanskje et smil). Ikke minst gjør det meg selv godt.

Nå skal jeg fortelle deg noe flaut.

For et par år siden gikk jeg på et fortau da jeg helt plutselig trodde jeg gjenkjente noen på andre siden av veien. Jeg fikk fullstendig panikk. Antakelig var det ikke en gang den personen jeg trodde og om det hadde vært det, var hun kun en perifer klassevenninne fra barneskolen. Uansett, jeg småløp en lang omvei fullstendig oppslukt i mine egne tanker. Plutselig skaller jeg hodet skikkelig hardt inn i taket på en veldig lav gangtunnel.



Det gjorde så fryktelig vondt og jeg fikk meg bokstavelig talt en skikkelig lærepenge. Ærlig talt Molly, tenkte jeg, nå er du så utrolig patetisk.

Det var jeg og vi kan kanskje være enige om at normalitetsskalaen var bikket litt over i det sykelige.

Jeg synes det er en fin regel at det er greit å ta tak i ting hvis de går utover aktiviteter som du har lyst til eller som blir ansett som normale. Kan du ikke bli invitert på middag fordi du er redd for kaloririk mat? Kan du ikke gå på fjelltur fordi du veier for mye? Kan du ikke være sosial selv om du har lyst? Får du fysiske skader på hodet ditt fordi du unngår folk du kanskje vet hvem er, på gata? Gjør noe med det!

Det finnes garantert noen der ute med verre problemer enn deg. Sikkert mye flauere problemer også. Og husk at det finnes ikke noe som er mer normalt enn å være skikkelig unormal.

Klem fra Molly

- Fra bloggen Trua på livet

Relatert