Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10496 abonnenter

Kampen imot spiseforstyrrelser kan være lang og komplisert. I dette innlegget leser du om hvordan fristelsen kan komme til å ikke spise for å få kontroll over vanskelige følelser. Det krever styrke å stå imot. Les mer her om dette temaet.

Innlegget er skrevet av Nina. Her leser du et utdrag:


Jeg skrev i går om min lille ferie til gamle trakter i Trøndelag. Og om enorme framskritt, for meg, på matfronten. Både hva gjaldt bulimi og anoreksi.

Jeg kjenner fortsatt ikke sult. Men jeg ble trøtt som bare f… Allerede i bilen på vei opp. Og ganske så tidlig også. Til tross for nok søvn kvelden før. Og det hjalp fint lite med forsøk på powernap på en bensinstasjon. Noe jeg har lært av min far, og som alltid tidligere har hjulpet.

Med panikkfølelse både her og der måtte jeg bare innse at kroppen ba om noe. Som jeg hadde fint liten lyst til å gi den… 

Jeg hadde jo en plan for den dagen. Den kjøreturen. For å få det til å gå. På mat. I stedet for frukt og sukker.

Men bensinstasjoner har ikke det største utvalget for sære anorektikere som prøver å bli friskere, men fortsatt har ganske så mange sperrer.


Så jeg måtte ty til noe som fortsatt er så ytterst forbudt at øya mine gikk helt i kryss der jeg sto og leste og la tilbake, leste og la tilbake, leste og la tilbake…

Til tross for at det jeg til slutt vurderte, og endte opp med, ikke er usunt. Og det skjedde ikke bare en gang! Men to! Snakk om eksponeringsterapi.

Jeg googlet antall kalorier i tørka frukt…. 



Jeg hadde angsten langt oppe i halsen og ut i trommehinnene der jeg knota på mobilen. For jeg har sjekket dette før. Og den gang passerte det overhodet ikke sensuren!  I dag fikk jeg meg imidlertid en gledelig overraskelse. Jeg huska nemlig ikke tallet, hadde bare en antakelse å gå etter, og tallet som poppa opp på skjermen var til min store overraskelse langt «bedre» enn fryktet. 

Sitter der overbevist hele veien om at nå, nå har jeg driti på draget, lagt på meg 5 kilo og må la være å spise i minst 5 dager. 

To dager på Tjøme uten full kontroll. Spiste likevel ikke 4 ganger så mye som kroppen trengte.

To langturer med bil med totalt tap av oversikt og trygghet med inntak av totalforbudte saker. Spiste likevel ikke 6 ganger så mye som kroppen trengte.

Og jeg kjenner virkelig nå at jeg i alle fall håper med hele meg at jeg kan komme dit en dag at jeg ikke får panikk på innsida og blåser alt ut av proporsjoner hva gjelder vekt og sånne saker, når noe avviker fra planen min, noe utrygt går inn i meg uten å komme opp igjen, og jeg ikke er avhengig av tall på både den ene og andre måten for å ha en viss sjanse til ro i kroppen.

Dette er jo virkelig galskap… Men likevel så reelt, og så vanskelig å komme ut av.

Er vel bare eksponering som funker. Herlig… jeg ser allerede fram til de neste ukene. For skal eksponering funke så må man jo bare fortsette. Stå i det. Som det så fint heter. 

Og uansett ikke falle for fristelsen som de akutte tankene åpnet for; noen dager i gamle spor uten mat for å få kontroll på både meg selv og andre ting igjen. Får bare hente fram alle våpen jeg har samlet, og all rasjonalitet som finnes i hjernen min, og kneble min egne løgnaktige stemme som kommer fra dypet av mitt indre… 

«Du skal ikke spise…. Du skal ikke spise… 

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den vekt som du ikke takler selv!» 

Det er bare en ting å gjøre; aktivere det indre hørselvernet og sette opptaket med «HOLD KJEFT!» og «JEG HØRER IKKE HVA DU SIER!» på repeat.

Klar-ferdig-gå!

- Skrevet av Nina

Relatert