Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9315 abonnenter

Annonse   





Dette kan for mange høres ut som ren galskap, men det er faktisk et ganske kjent utsagn innen psykiatrien. Man vil så gjerne være frisk, men tør ikke forlate rollen som pasient. Tør ikke å måtte konfronteres med sine egne, intense følelser helt alene.

Slik innleder kvinnen bak bloggen Veien tilbake til meg selv i et nytt gjesteinnlegg. Her leser du resten av innlegget:

“Du er egentlig litt redd for å bli frisk du, er du ikke?”

Sa min forrige behandler til meg, og jeg ble sur. Tenkte at hun var helt på jordet. Men i ettertid har jeg sett hvor rett hun har. Jeg tør ikke gjøre den innsatsen som kreves av meg for å bli frisk, tør ikke forlate følelsen av å være et totalt vrak. Tør ikke kjenne på gode dager. Jeg er vokst opp med at jeg ikke fortjener, at jeg aldri skulle ha vært født, at alt som gikk galt var min skyld.

Om jeg hadde en god dag ble jeg livredd. Ventet bare på straffen jeg visste ville komme. Sånn er det enda. Tør ikke kjenne meg glad. Fortjener ikke å være glad. Venter på straffen, på nedturen som følger. 

Jeg har oppskriften rett foran meg, men jeg tør ikke bruke den. Tør ikke risikere å bli frisk. For hva vil det føre med seg? Jeg er redd for å bli avsluttet for tidlig, redd for å ikke lenger bli trodd om jeg har en god periode. Redd for å bli forlatt med alle mine følelser og alt mitt kaos. 

Jeg kan slutte å spise noen dager, klusse det til med søvn eller medisiner, kjøre meg selv rett i veggen-fordi jeg vet hvordan jeg føler meg da.

Det er tryggest sånn. Tryggest å være ensom, lei seg, full av angst og skadetrang.

Jeg fortjener jo ikke noe annet. Det skal liksom ikke være på noen annen måte.

- Fra bloggen Veien tilbake til meg selv



Relatert om angst

Relatert om depresjon