Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10646 abonnenter

Mange av de som blir henvist til BUP får ikke hjelp, de får beskjed om at de ikke er syke nok, at problemene deres ikke er store nok. Andre slipper til i BUP, men får beskjed om at de er "for syke."

Dette er noe av det som kommer fram i et veldig fint gjesteinnlegg fra Maria Solås (21). Her leser du hele innlegget:


 

Hva med å utbedre tilbudet?

Hei du, ja du. Politiker, mann i gata, nabo, student. Ser du det som foregår, det som skjer med landet vårt?

Ser du at de som er svakest bare blir trakket ned og glemt?

For det er det som skjer, de blir borte i et system som er så opptatt av at alle skal slippe å betale mere skatt, så de som er rike kan bli litt rikere. Vi er så opptatt av komfort at vi ikke vil sippe inn tanken på å la godene våre forsvinne til fordel for at noen skal kunne få hjelp.

Men hva med å utbedre tilbudet til de som siter psykisk, med å styrke barne og ungdomspsykiatrien som kan forebygge at noen vil bli veldig syke, hva med langtidsplasser, hva med sykehusene, sykepleierne, de som blir syke?


 

Når du selv trenger hjelpen

For du tenker ikke på de, de som er svakest, du tenker bare på at du skal betale minst mulig, at du skal ha det lettest mulig. De som trenger hjelp, de som så sårt trenger at noen kan gjøre noe, de står i kø, de venter og håper at hjelpen kanskje vil hjelpe de også.

Vi lever i en velferdsstat, gratis sykehus og behandling er en selvfølge.



Men når du plutselig havner der at du er syk så merker du at nei, det er ikke alltid knirkefritt, det er ikke alltid hjelpen står klar til å hjelpe deg.

Flere og flere unge lider av psykiske lidelser, flere og flere trenger hjelp til å takle hverdagen. Da skulle du kanskje trodd at tilbudet ble utbedret, at skolene fikk flere helsesøstre og BUP fikk større kapasitet. Du skulle trodd at de ville forebygge, hjelpe de som begynner bli syke.

Men mange av de som blir henvist til BUP får ikke hjelp, de får beskjed om at de ikke er syke nok, at problemene deres ikke er store nok.

 

- For syk til å få hjelp

For BUP har ikke kapasitet til å ta imot for å forebygge, de driver med brannslukking hos unge der problemene har kommet langt og ofte ut av kontroll.

Hos helsesøstrene på skolen er det kø, en kø av mennesker som har det vanskelig og som trenger snakke med noen. Dette er mennesker, mennesker som blir behandlet som objekt, som kastet frem og tilbake i systemet. Som først er for friske, og senere kanskje for syke.

Dette var meg, for 6 år siden. Jeg var ”heldig”, jeg var så undervektig at livet mitt sto i fare, så jeg fikk hjelp av BUP innen noen måneder etter jeg var henvist.

Men jeg var for syk, de kunne ikke hjelpe meg. Jeg ble gitt opp og sendt videre. Igjen og igjen. Hos meg var det brannslukking, det var full fyr og hundre diagnoser som ramlet over psykologene.

Spesialistene ble ”brukt opp”, de var ikke flinke nok til å hjelpe.

 

- Jeg har tro på forebygging

Hadde noen bare hatt kompetanse kunne jeg fått hjelp da, isteden for å være i systemet 6 år sener, mye, mye sykere. Hadde det bare vært fokus på å hjelpe i tidlige faser, og å ikke avvise de med litt mindre problemer. Hadde bare BUP blitt utbygd og og skolene fått flere helsesøstre som kunne hjelpe de som begynte å slite, så hadde mest sannsynlig mindre mennesker blitt alvorlig psykisk syke.

Jeg har så tro på forebygging, det er så viktig!

Men de som ender opp der jeg endte, med merkelappen alvorlig psykisk syk, de er også viktige. For det tilbudet som finnes til de som trenger langtisdinnleggelser, det bare minker og minker.

De som trenger noe mer en polikliniske samtaler, de som har vært syke så lenge at det kalles kronisk, de må ikke skyves til side.

Det hjelper ikke at de vil bygge ut tilbudene i kommunene i Norge. Det er bra, kjempebra at det hvertfall blir fokus på psykisk helse, men hele poenget med å få folk bedre forsvinner.

 

Vi må ikke glemme de som er usynlige

Om en legger ned alle institusjonene som har spesialkompetanse på forskjellige diagnoser, vil de som er kronisk syke forbli kronisk syke. De som har blitt gitt opp, bare forsvinner, flere vil dø. Det er så viktig at vi ikke glemmer de som er usynlige.

For alvorlig psykisk syke mennesker er ofte ikke en del av samfunnet. De trekker seg bort, forsvinner, og trenger hjelp bare for i det hele tatt å puste.

Jeg fikk hjelp når jeg ble 18, under en akuttinnleggelse skjønte en psykiater at her var det større problemer en det som DPS kalte for ingenting. Hun sa jeg var psykotisk når jeg tidligere bare hadde hørt at sånne som meg kunne ikke bli psykotiske. Jeg ble innlagt på en psykosepost med spesialkompetanse.

DPS hadde nå i ett år sagt til meg jeg fant på problemene mine, at jeg ikke var syk. Nå fikk jeg plutselig høre jeg var alvorlig psykisk syk. Det var rart og det føltes veldig feil, men nå fikk jeg hvertfall hjelp.

 

Avdelinger blir nedlagt

 

Jeg er fortsatt innlagt, og fordi systemet ikke har vært i stand til å hjelpe meg tidligere, vil det som har vært snart 3 år bli enda lengre tid. For jeg er fortsatt veldig syk og trenger mye hjelp. Men jeg er heldig, jeg er en av 9 innen min sykehuskrets som får hjelp for psykoseproblematikk.

Sykehuset som hadde mange hundre pasienter før har nå bare fire avdelinger igjen, med 8-10 pasienter per avdeling. Fordi avdeling etter avdeling for spesialbehandling bare blir lagt ned.

Det er trist, men det er sannheten for hele landet. Avdelinger blir nedlagt og de som trenger mer hjelp en det kommunene kan tilby får den ikke.

Jeg har et rop om hjelp for at vi skal få et bedre tilbud for psykisk syke. Jeg har opplevd det verste innen psykiatrien, og jeg har opplevd det beste.

Jeg vet at også slike som meg som har blitt gitt opp kan få hjelp. Men det må riktig hjelp til, noen trenger mer en det kommunene kan tilby og da må de få det. Ikke legg ned flere avdelinger, bygg ut, for det trengs, det trengs så sårt.

Relatert