hjelptilhjelp banner

GJESTEINNLEGG: Denne teksten handler ikke om det som vi nå alle kan oppleve i disse coronatider, men om noe helt annet - som likevel kan ligne. - Forstår du det nå? spør den anonyme skribenten på slutten av innlegget.

Bilde: av Soragrit Wongsa på Unsplash



Du kikker ut vinduet. Er det trygt? Er naboene ute?

Kysten er klar og du går ut. Halvveis på turen treffer du folk. Du blir stresset. Vil helst ta en stor omvei, men du går forbi og smiler. Noe stopper deg fra å si hei. Du kom deg forbi. Du puster ut.

Du skal en tur på butikken. Du gruer deg og vil helst slippe folk. Den ubehagelige følelsen når noen kommer for nær. Eller i verste fall dulter borti deg. Du får frysninger.

Du sitter på jobb, på bussen, hvor som helst. Noen setter seg nærmere enn en meter. Du vil ha dem vekk, eller helst stikke der ifra. Du føler på stresset og ubehaget. At de enda ikke forstår...





Familiebesøk er ikke aktuelt. Du sitter hjemme alene. Treffer minst mulig folk. Til og med nærmeste familie holder du avstand fra. Du vil egentlig være nær, være med, men noe stopper deg. Noe usynlig. Du kan ikke. Du isolerer deg.

Du er redd for det ukjente, for at ting skal bli forandret. For å miste det trygge. Det du er vant med. Du vil ha det som du pleier. Når hverdagen blir forandret raser verden sammen. Bekymringer. Tusen tanker.

Flest menn blir rammet av dette, ikke så mange kvinner, men mørketallene er store. Mange vet ikke om at de har det, eller det blir ikke oppdaget. Helsevesenet vet enda så alt for lite om dette. Håpet er at de snart vil vite mere. Så langt finnes det ingen medisin.

Det er ikke alle som forstår det enda. At det er ett problem. De som liker å samles tar deg ikke seriøst. Tror du er dum. Kan det være så farlig å være bare litt sosial? Hva skal til for at de forstår? Enkelte kommer dessverre aldri til å forstå.





Noen skjønner hva jeg snakker om nå, men så altfor mange har ingen ide. De tror jeg snakker om korona...

Du dør ikke av dette, det er heller ingen sykdom...

Jeg snakker om hverdagen til de fleste med autisme/asperger. Mer eller mindre hele livet igjennom.

Forstår du det nå?

Bruk tiden du har nå til å prøve å forstå. 

- Skrevet av anonym

Les flere gjesteinnlegg

Gjesteinnlegg

Selvskading og autisme

Selvskading er vanlig blant de med autisme. Det betyr at vi foreldre må håndtere dette i…
Gjesteinnlegg

Slå meg ikke i morgen

Denne teksten handler om Vera, som er 3 år, snart 4, og hennes opplevelse av en far som…