Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10601 abonnenter

Antidepressiva hjelper mot depresjon for noen, mens de for andre ikke er til hjelp. I dette gjesteinnlegget forteller Lisa-Marie Thompson om sin erfaring med både depresjon og bruk av denne typen medisiner. Og konklusjonen er: Lykkepiller gjorde meg ikke lykkelig. 

Her om dagen fikk jeg høre at noen hadde beskrevet meg som at jeg gikk rundt som en vandrende lykkepille. Da kom jeg til å tenke på hvilket forhold jeg har hatt til lykkepiller.


Jeg har som tidligere omtalt vært deprimert siden tenårene. Jeg var vel ca 13 år da det begynte å gå kraftig nedover… og jeg kan huske at jeg én gang satt med pistolen i hånden og tenkte… This is it!

Livet føltes uendelig tøft og med motbakker på motbakker. Trøbbel hjemme, skilsmisse, flytting fra alt som var kjent til et nytt sted, mistet alt av venner, familie og støtteapparat, flyttet mer enn 8 timer unna så det var ikke rett i nærheten slik at jeg kunne ta meg en dagstur… som 11 åring. Nei, det var kun i de større skoleferiene at det var mulig å dra «hjem» igjen.

På det nye stedet hadde jeg annen dialekt enn de andre barna og sett med dagens øyne så ser jeg jo også at jeg var vant til en helt annen kultur der jeg kom fra. Jeg ble «annerledes» i de andre barnas øyne og de syntes det var morsomt og påpekte hele tiden at jeg var annerledes. De lo av måten jeg snakket på, både hva jeg sa og dialekten min. Mange forstod meg heller ikke og jeg måtte gjenta meg selv veldig ofte. Ganske så fort så ga jeg opp min egen dialekt og begynte å snakke den samme som de andre slik at de skulle forstå meg. Dette… gjorde det litt enklere å være meg.

Det ble en livslærdom at bare jeg finner ut hvordan andre vil ha det… så vil de behandle meg bedre.

Tror jeg var 18 år første gangen jeg satt på et legekontor og tryglet om å få lykkepiller. Men legen min var ikke villig til å gi meg de. Jeg ante jo ikke egentlig hva pillene var den gangen, jeg hadde bare hørt navnet, LYKKEPILLER, og tenkte at jeg vil jo ha LYKKE… så da er det nok de pillene der jeg trenger.


Jeg ble sendt til en psykolog istedet, men det var ikke det jeg ville ha. Ikke var det første gangen hos en psykolog heller så jeg hadde allerede gjort meg opp en mening om at DET ikke var til særlig stor hjelp. Man føler seg jo like ille etter å ha vært hos psykologen, jeg skjønte aldri hva det var som skulle hjelpe med å bare prate om det. Jeg tror nok jeg hadde bestemte meninger om hva som måtte endres på utsiden av meg, for at jeg skulle få det bra. Det inkluderte at familie og venner måtte endre seg… og det kan jo selv ikke en psykolog hjelpe til med. Var ikke mange gangene hos den psykologen før jeg mistet totalt tilliten til han.

Så da var jeg atter en gang… alene.

Jeg bodde alene, var deprimert og ensom. Jobbet hardt for å overleve med lite penger. Nok en gang hadde jeg flyttet fra et sted til et annet… langt langt unna. Men denne gangen var det et bevisst valg. Jeg MÅTTE vekk… enten igjennom å forlate denne verden eller komme meg langt vekk. 



Jeg kom meg langt vekk! Nok en gang uten nettverk i form av venner og familie. En annen livslærdom jeg tidlig lærte meg var at jeg har bare meg selv og jeg kan ikke stole på at andre ikke skal såre meg. Så da må jeg beskytte meg selv. Selv om jeg hadde venner… så holdt jeg de på god avstand og selv da ble jeg brent til tider.

Det var rundt årene på videregående at jeg kom inn i et lite miljø hvor det var muligheter for å få tak i speed/amfetamin. Jeg hadde så sinnsykt lyst til å prøve… for jeg hørte av andre at det ga en så fantastisk lykkefølelse. Jeg hadde ikke kjent på lykken på mange år… og jeg ønsket det så sårt.

Heldigvis, vil jeg påstå, så var jeg alt for redd for å prøve. For jeg hadde også hørt om de enorme nedturene som kom etter oppturen. SÅ selv om jeg hadde muligheten og hadde SÅÅÅ lyst, så var det frykten som vant. Jeg var alt for redd for at noe kunne gå galt.

Det endte dessverre tragisk, i den forstand at jeg mistet en av mine nærmste venninner i denne tiden. Ikke fordi jeg hadde kjent henne så lenge eller at vi hadde vært mye sammen. Men vi hadde én ting felles… vi begge ønsket å dø! Jeg følte meg nærmere henne enn noen andre i livet mitt… bare fordi hun skjønte meg. Hun skjønte hvordan det er å ha det så forferdelig at det eneste som virker fornuftig er å dø. Dessverre… så ble hennes ønske større enn frykten da hun tok en eske med piller og valgte å henge seg selv…. stille!

Jeg tenker stadig på deg, venninnen min!

Livet gikk videre… slik det alltid gjør. Jeg var fornuftig og flink pike... i mange mange år. Det var eneste fokuset… være flink. Gjør det riktig! Jobb hardt, klare seg selv, uansett hvor kjipt! Jeg var alvorlig deprimert og dagene var ekstremt svarte. Til slutt aksepterte jeg at livet har ikke noe annet å tilby meg enn å leve i gjørma.. så best "get on with it and accept it". Jeg var på bunnen at verdikjeden. Nok en livslærdom jeg fant på… at mitt liv var dømt til alltid å skulle være slik. At jeg måtte bare lære meg å leve med det. I mange år fremover så gjorde jeg nettopp det. Jeg levde med det… at jeg hadde sinnsyke gråtetokter og at livet var fyllt av negativitet var hverdagen min. Jeg forventet det… så det var ikke overraskende. Det ble aldri enklere. Jeg kunne se et mønster at dersom det gikk litt bedre i en periode så kunne jeg bare forvente at nedturen var rett rundt hjørnet.

Først nesten 12 år senere… ble jeg påtvunget LYKKEPILLER. Da ville jeg IKKE ha de!!! Nok en gang var jeg innom den offentlige psykiatrien og gikk i samtaleterapi hos DPS. De analyserte meg og utredet en diagnose om at jeg nok hadde Dystymi. Noe som tilsvarer kontinuerlig nedstemthet. Aldri noen oppturer… bare at alt er kjipt.

De mente jeg var alt for deprimert til å kunne dra nytte av noen behandling og beskrev derfor LYKKEPILLER til meg før vi kunne begynne på den ordentlige behandlingen.

Bare 6 mnd tidligere fikk jeg anaflyaktisk sjokk av pencilin og havnet i en ambulanse til sykehuset. Jeg mistet total kontroll på kroppen, den levde sitt eget liv. Det var minutter unna at hjertet mitt stoppet. I løpet av de siste 12 årene har jeg hørt i media at lykkepiller ikke bare er fryd og gammen. At de har enorme bieffekter og jeg hadde ikke lenger noe som helst ønske om å stappe kroppen min full med medikamenter. Spesielt ikke etter å ha erfart hvor fatale konsekvenser det kan ha. Men det var ingen utvei, eneste måten de ville hjelpe meg var visst jeg godtok å ta lykkepillene.

Så dermed begynte jeg på lykkepiller… i en alder av 34 år. FLAUT! Jeg ønsket det IKKE!

Det var en kjempe nedtur og jeg skammet meg. Jeg fikk utdelt 2 typer… 1 type som er vanedannende men som er hurtigvirkende. De kunne jeg ta i de mørkeste øyeblikkene. Den andre typen skulle være ikke vanedannende men skulle taes regelmessig hver dag (merkelig nok). Jeg har også hørt i ettertid at man ikke bare kan slutte på de sånn helt uten videre dersom man har gått på dem lenge.

Umiddelbart ble jeg apatisk og konstant trøtt. Jeg kunne sove 20 timer i strekk… glatt. Døgnet ble snudd på hodet… ingen ting fungerte som før. Jeg var apatisk… fjern… og trøtt. Jeg er enormt takknemmelig for at jeg nå hadde en nær venn (som var min sjef på den tiden) som tilbød seg at jeg kunne bo hjemme hos han og familien. (Spoiler alert!! Han er en helt egen fantastisk historie i hvordan være en god leder, og den skal jeg fortelle om en annen gang).

Jeg gikk på lykkepillene i over 7 uker… og jeg var ulykkelig. Dypt ulykkelig over at jeg i det hele tatt måtte ta pillene. Det ble som et realt slag i ansiktet på alt alt slit og hard jobbing de siste 15 årene var til ingen nytte.

Jeg husker jeg fikk en fornemmelse etter 7 uker at ting var bra… men det føltes ikke ekte. For jeg ble sittende å lure… er det JEG som føler meg bra… eller ER DET PILLENE som gjør at jeg føler meg bra?!

Da ble det bråstopp. NEI!! Jeg nektet å godta at DETTE skulle være løsningen. At måten å lære seg å leve med depresjon blir å dope seg ned til det ugjenkjennelige og konstant tvile på hvor følelsene kommer fra.

Jeg valgte derfor å slutte på lykkepillene!!

De vanedannende LYKKEPILLENE turte jeg aldri å ta. For de… sparte jeg egentlig til øyeblikket hvor jeg, som venninnen min, hadde bestemt meg for at NÅ er det slutt. Mange ganger ønsket jeg at det skulle være slutt… for det gjør så sinnsykt vondt at man vil bare gjøre hva som helst for at det skal slutte.

Men frykten overvant hver gang… heldigvis!

PS! Hvis du nå sitter igjen og lurer på hvorfor jeg er lykkelig nå, så kan du lese mer om det i andre innlegg jeg har skrevet på Enkelheten i Livet. De beskriver mer om hvordan jeg fikk innsikt til å se at mine livslærdommer var misforståelser som ble katalysatorer for min ulykkelighet.

- Fra bloggen Enkelheten i livet

Relatert