hjelptilhjelp overst 4

Finn psykisk hjelp og kurs

FINN HJELP / KURS AVANSERT SØK
 
 

Registrer nytt hjelpetilbud / kurs (gratis)

 

 

 

 



Det kan være en veldig lang vei å gå for å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. I dette innlegget forteller Nina om en årelang kamp for å bli frisk, og den avgjørende betydningen av å være motivert. Les hele innlegget her.

 I natt har jeg ligget våken. Tenkt mye. Etter hvert som det har blitt klart for meg at jeg ikke fikk sove likevel. Ligget stille under kuledyna med øynene igjen og latt tankene vandre. Bakover. Framover. Til de siste dagers lesning og hendelser og diskusjoner.

Og nå må jeg bare skrive litt. Før hodet mitt koker over. Noen kommer nok til å bli sinte for dette innlegget. Det får dere bare bli. Jeg velger å være ærlig. Med meg selv. Og med andre. 

Min karriere som inneliggende pasient begynte i januar 2007 på RKSF Stjørdal. Det skulle bli den første av i alt fire innleggelser de neste to årene. Etter at jeg flytta hjem i 2011 har jeg vært 4 ganger på DPS i Skien og tre ganger på DPS i Porsgrunn. I fjor vinter var jeg for første gang på Modum, og skrev meg ut etter halvgått løp. På RKSF og Modum har innleggelsene vært 12 uker. På Modum med 2 hjemmeuker midtveis. På DPS har jeg vært alt fra 2 til 12 uker.

Så jeg har da fått en del hjelp. Det har jeg. Og jeg har vært mye hjemme. Men jeg er ikke frisk. Likevel har jeg da lært noe. Kommet videre. Hatt nytte av behandlingen. 

På RKSF lærte jeg meg om målsetninger og evalueringer. Se egne mønstre. Komme i forkant. Jeg fikk hjelp til å gå opp i vekt slik at det var forsvarlig å starte i turnus. Jeg fikk hjelp til å tørre å spise noen måltider om dagen og beholde. Slik at det var forsvarlig å jobbe. Jeg fikk hjelp til å tørre å sove i det minste noen netter. Slik at det var mulig å starte i en krevende jobb. Jeg var langt fra frisk. Men jeg var friskere. Og jeg klarte å gjennomføre turnus. Mitt store mål.

I Skien og Porsgrunn har jeg jobba mye med dissosiasjon. Med selvskading. Og med å godta kroppen min mer og mer. Stå mer i angsten. De har prøvd å hjelpe meg litt på vei med bulimien. Og de har pusha meg mer og mer på å begynne og snakke. 

På Modum lærte jeg meg å spise brød og beholde igjen. Jeg turde å spise yoghurt hver dag. Og ikke minst fikk jeg bli trygg på grøt igjen. Og de fikk meg opp i vekt. Etter fire år som alvorlig undervektig. Men jeg er altså fortsatt ikke frisk av spiseforstyrrelsen. Hvorfor det? Hva handler det om?

Jeg må prøve å være ærlig mot meg selv. Det handler i bunn og grunn om flere ting. Det første er at jeg aldri har turd å snakke. Åpne meg. Kommunisere på noen god måte. Jeg har flykta i stedet for. Brukt spiseforstyrrelsen til å takle følelsene som har kommet i stedet for å snakke om det når jeg faktisk hadde mennesker tilgjengelig å snakke med.

Jeg har vært redd for å snakke. Redd for å åpne meg. Redd for å stole på noen. Redd for å bli skuffa. Redd for å bli svikta. Og derfor har det også vært vanskelig å komme innpå meg. Innpå sykdommen min. Behandle meg. Rett og slett.

Det andre er at jeg har hatt et komplekst sykdomsbilde. Flere diagnoser. Slitt med mer enn bare spiseforstyrrelsen. Dette har komplisert innleggelsene. Gitt ekstra utfordringer for miljøpersonalet, medpasienter og ikke minst meg selv. Det har gjort at ting har gått tregere. Det har gjort at mye fokus ikke har kunnet gå til spiseforstyrrelsen.

Det tredje er at jeg har nok ikke vært klar til å gi slipp. Klar til å gi fra meg kontrollen.

Innerst inne har jeg fortsatt trengt sykdommen. Til å takle hverdagen. Få livet mitt til å gå rundt. Mestre mine egne følelser. Og så lenge jeg ikke har vært klar for å gi slipp på dette kan selv ikke den beste behandling få meg frisk.

Så lenge jeg har strittet imot er slaget tapt på forhånd. Jeg har kommet en god del på vei hver gang. Men også gått mye tilbake etterpå. Ikke på grunn av behandlinga. Men fordi jeg ikke har vært klar. 

Noen har kritisert de type behandling jeg har vært gjennom. Sekvensiell behandling. Noen uker inne, for så å være hjemme en periode. De mener det er pakkeforløp i psykiatrien. At det å fastsette en utskrivelsesdato når pasienten kommer inn er direkte uforsvarlig fordi man ikke har noen garanti for at pasienten er frisk når denne datoen kommer. Nei, det har man ikke. Sannsynligvis er man ikke det. Både RKSF Stjørdal og Modum behandler ofte pasienter som har vært syke lenge. Har prøvd innleggelser andre steder. Det er ikke gjort på 12 uker. Helt klart.

Men er det et poeng i seg selv å være helt frisk etter endt innleggelse? Poenget må jo være at man lærer noe på de 12 ukene. Kommer litt videre. Får noen nye tanker. Gjør seg noen nye erfaringer. Tar med seg noen verktøy på veien. I kampen mot spiseforstyrrelsen.

Jeg tror det er sunt å komme hjem en periode etter disse 12 ukene. Prøve seg alene. Med poliklinisk støtte. Teste ut verktøyene hjemme. Se om man klarer å overføre endringene man har oppnådd til sin egen hjemmearena. Der man skal faktisk skal leve livet. Før man som regel får komme tilbake til et nytt opphold. Og kan bygge videre på erfaringene man har gjort seg i tiden hjemme. Få hjelp til å rett opp det som ikke har gått så bra. Komme på sporet igjen. Men man må hjem og erfare. Rett og slett. For å vite hvilke farer som lurer. Hvordan sykdommen fortsatt prøver å lure en. For å vite hva man trenger å jobbe videre med neste innleggelse.

Når man har vært syk i flere år sitter sykdommen hardt i. Det er ikke gjort på 1-2-3 å bli frisk. Det finnes ingen magisk formel. Bare hardt arbeid. Veldig hardt arbeid. 

Å sable ned behandlingstilbud fordi man selv ikke klarte å nyttiggjøre seg det har jeg liten sans for. Det er ikke all behandling som passer for alle. Av ulike grunner. Men da må man kanskje også gå i seg selv for å finne ut hvorfor det ikke fungerte. I stedet for å legge skylda på opplegget og behandlerne. For ofte handler det om hvor klare vi er til å slippe sykdommen. Til å bli friske.

Så lenge vi fortsatt trenger sykdommen som en mestringsstrategi i hverdagen tar det lengre tid å bli frisk. Det blir vanskeligere å hjelpe oss. Vi vil få tilbakefall. Måtte begynne på nytt. Vi må spørre oss selv om hvor motivert vi egentlig er. Til å gjøre endring. Til å gi slipp. Til å gi fra oss kontrollen.

Det er for all del lov å være kritisk til behandlingen. Stille spørsmål. Utfordre. Være skeptisk. Og ja, noen er blitt dårlig behandlet. Det er ikke til å stikke under en stol.

Jeg er også blitt svært dårlig behandlet av en enkelt person. Det gjorde meg veldig mye sykere, satte meg tilbake og holdt på å ta livet av meg. Men det var enkeltpersonens skyld. Ikke opplegget.

Selv om jeg hadde hatt en annen behandler hadde jeg nok ikke blitt frisk i den behandlingsomgangen heller. For jeg var ikke klar. Jeg var ikke klart til å slippe hverken bulimi eller anoreksi. Rett og slett. 

Det koker ned til det ene og store ordet: MOTIVASJON.

Det er det det så ofte handler om når det blir avgjort om man får plass på et behandlingssted eller ikke. Hvor motivert man er. For å bli frisk. Det er vanskelig å vite. Sånn i bunn og grunn. Jeg har trodd jeg var motivert. At jeg var klar. Mange ganger. Innerst inne? Nei. Jeg har nok vært mer desperat. Så sliten av sykdom og egne tanker og mønstre at jeg har gjort hva som helst for en pause. Håpet at noen skulle finne å løsningen sammen med meg.

Delvis har de klart det. Hjelperne mine har klarnet tankene mine. Putta nye tanker i hodet på meg. Fått meg til å tenke i nye baner. Men så lenge jeg ikke har vært klar for å gi slipp på spiseforstyrrelsen har jeg gått tilbake i gamle mønstre hjemme. Og det er faktisk noe jeg må ta ansvar for selv. 

Jeg mener ikke at det er så enkelt som å bare velge og bli frisk. Ta seg sammen. Begynne å spise. Tåle kroppen sin. Slutte å overspise. Slutte å kaste oppe. Så enkelt er det rett og slett ikke. Man trenger ofte hjelp på veien. Mye hjelp hvis man har vært syk lenge. Noen ganger innleggelser. Noen ganger poliklinisk behandling.

Det er heller ikke sånn at man skal føle skyld fordi man ikke har klart å bli frisk av behandling. Ting tar tid. Anoreksi og bulimi er sterke saker. Veldig sterke saker. Og sykdommen har en funksjon. Den har vært, og er kanskje fortsatt nødvendig for å overleve.

Men vi må tørre å være så ærlige mot oss selv at vi kan innrømme at det ikke alltid er fordi behandlinga er dårlig vi ikke blir friske. At det handler like mye om hvor klare vi egentlig er selv. Først når vi innser det kan vi komme noen vei. Uansett erfarer og lærer man av all behandling. På godt og vondt. Det er også egentlig litt opp til en selv hva en velger å ta med seg fra innleggelser. Hva man fokuserer på. Hvordan man velger å bruke det man har erfart i løpet av de ukene.

Vi trenger hjelp. Vi trenger forskjellig hjelp. Noen har nytte av det ene og noen har nytte av det andre. Ofte er det prøving og feiling. Rett og slett fordi vi alle er forskjellige. Har forskjellig historie. Forskjellig symptomutrykk. Det er ikke gjort i en håndvending. Fasiten er det ingen som har. Verken behandlere, miljøpersonale eller oss selv. Men i samarbeid kan vi kanskje komme litt nærmere. Hvis vi tør å slippe opp litt på kontrollen. Ta imot hjelpen. Snakke i stedet for å sulte eller spy bort følelsene.

Ansvaret ligger på begge parter om behandlingen skal funke. Så hardt og brutalt. Vil du ikke selv er det ingen som kan hjelpe deg. Jeg har vært der selv. Derfor har jeg vært syk så lenge. Derfor har jeg gått tilbake mellom innleggelser. Ikke fordi jeg har blitt sendt hjem etter 12 uker uten å være frisk ennå. Først det siste halvåret, etter at jeg begynte å åpne munnen litt har det begynt å gå framover. Etter at jeg begynte å sette ord på tanker og følelser. I stedet for å sulte og spy. Jeg kan ikke skyld på hverken RKSF, DPS eller Modum for at jeg ikke er frisk ennå. De har hjulpet meg etter beste evne. Stort sett.

Det har vært en lang modningsprosess. Utviklingsprosess. Jeg trodde jeg var klar for endelig å gi slipp da jeg dro til Modum. Det viste det seg at jeg ikke var likevel. Motivasjonen var fortsatt på feil sted.

Jeg er glad jeg har fått muligheten både på RKSF, DPS og Modum. Det har lært meg mye. Veldig mye. Både om meg selv og min egen sykdomssituasjon. Det har gjort meg friskere. Gitt meg langt bedre livskvalitet.

Det har gjort at jeg i dag knapt dissosierer. Jeg skader meg ikke lenger. Jeg har tatt livet av bulimien. Og takler angsten på en annen måte. Jeg har begynt å snakke. Jeg har begynt å ligge i senga mi. Det hadde jeg ikke klart uten hjelpen fra disse innleggelsene.

Men jeg er ikke frisk. Jeg har fortsatt en anoreksi som sitter hardt i. Frisk fra den det kan jeg først bli når jeg innerst inne er klar for å slippe sykdommen som mestringsstrategi. Helt og holdent. Jeg jobber med saken. Jeg er ikke helt der ennå. Men målet er å komme dit. Jeg vil nok trenge hjelp. Jeg håper jeg vil få det. Men forløpig er jeg fortsatt syk. Og å skylde på behandlingsapparatet for at jeg fortsatt er anorektisk, det blir for enkelt. Til slutt er det faktisk jeg som sitter med nøkkelen. Og bare jeg. 

- Fra bloggen Fram og tilbake - like langt?

Les også