Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10496 abonnenter

Sorgen over å få barn med funksjonshemming kan være overveldende, men kan også være preget av vekslende og motstridende følelser; av håp og håpløshet, glede og sorg. Forfatteren av dette åpenhjertige gjesteinnlegget er mor til to barn med autisme, og i dette innlegget stiller hun spørsmålet: Når går sorgen over?

Innlegget er opprinnelig skrevet på bloggen Oss pluss autisme og er gjengitt med tillatelse her:


Når går sorgen over litt? - Dette spørsmålet ble jeg stilt for ikke lenge siden. Og det fikk meg til å tenke.

Går sorgen over? Det finnes ingen enkle svar på dette spørsmålet. Jeg sørger nemlig alltid over livet barna ikke vil få. Men sorgen får forskjellige former etterhvert som tiden går.

Når vi fikk diagnosen på junior, gikk jeg først inn i sjokk. Deretter sørget jeg faktisk ikke, jeg gikk på "jobb". Jeg begynte å "jobbe med problemet".

Møter, kurs, lese bøker... jeg jobbet med autisme. Jeg ville forstå. Så sørget jeg... når jeg forsto alt de hadde sagt til meg om "gjennomgripende".

Jeg brukte tid på å få folk rundt meg til å forstå at diagnosen var ekte, den var ikke feilsatt. Jeg husker jeg irriterte meg over alle disse menneskene som ikke forsto, nå er det derimot jeg som forstår. De lever ikke med det hver dag, og så ikke, visste ikke, kjente ham ikke. Ikke ordentlig.


Så jeg vil gjerne benytte sjansen her til å beklage for at JEG ikke forsto. Det er klart dere trengte tid! Jeg var bare ikke istand til å ta innover meg andres syn på ting der og da. Og det var ikke veldig mange som sa noe om at de ikke trodde på det, men jeg tolket nok tvilen i øynene deres litt for mye. Var for sår selv tl å forstå.

Når diagnosen på tulla kom, var det derimot ganske annerledes. Sorgen kom med en gang. Det var ikke en kveld på 3 måneder jeg ikke gråt før jeg sovnet.

Og da hadde jeg grått flere ganger i løpet av dagen. Det var mye jeg slapp å gjøre gang nummer 2. Jeg visste allerede hva alt var. Diagnosen var ikke ukjent, jeg hadde all informasjon jeg trengte. Denne gangen var det bare å stupe ut i sorgen. Og sorgen besto av en ekstra dimensjon. 2 barn med autisme = ingen friske... Denne gangen sørget jeg mest over datteren min, litt over sønnen min og mye over begge barna mine. Jeg skal ærlig innrømme at det å få til noe som helst i denne tiden var en kamp! Og det krevde mye å komme seg gjennom det.



På den andre siden av en bunnløs sorg, er det faktisk litt lys i tunnelen. Du kommer gjennom den verste tiden, hverdagen kommer og tar over. En dag står du der og glemmer sorgen, om enn bare ett øyeblikk. Øyeblikkene blir flere og lenger.

Til slutt er dagene lyse igjen. Dagene fungerer og barnas hverdag gjør en konstant sorg umulig å opprettholde. Heldigvis.

Sannheten om sorg er selvsagt at den aldri egentilg forlater deg. Når jeg står og ser på ungene leke, kan det flomme over meg. En uendelig dyp sorg som gjør ubeskrivelig vondt. Tårene kan overraske meg på de mest overraskende steder... og tider. Jeg kan gå inn i perioder som er ufattelig vanskelige å komme gjennom. Men til syvende og sist er det allikevel barna, med sine små og allikevel enorme fremskritt, som rister meg ut av det igjen. Som viser meg hvor mye jeg har å være takknemlig for.

For det er nemlig ikke sorg som er ordet jeg bruker for å beskrive hverdagen min, om enn det er en del av den. Det er gleden over et "glad i deg" eller hvor morsomme de kan være. Hvor ufattelig søt tulla er når hun mister stemmen, eller hvor blid og fornøyd junior er når han får krype inn i armkroken med litt sjokolade på lørdagskvelden.

Det er gøy å være mamma til mine to små, uansett om de er aldri så "autistiske", og akkurat som for alle andre mødre er mine små lyspunktet i dagen min. 

Men litt vondt i brystet har jeg nok alltid... man venner seg til alt!

- Fra bloggen Oss pluss autisme

Relatert