Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9090 abonnenter

Annonse   



Jula kan være utfordrende for mange. Også for oss som sliter psykisk. For min del handler det meste om maten…

Dette skriver Nina i et nytt innlegg som handler om hvordan julen kan oppleves for en med spiseforstyrrelse. Her leser du resten av innlegget, som er kortet ned:

Jula er nærmest ensbetydende med mat i mange familier. Annen mat enn til vanlig. Mye feit mat. Mye kaker og julegodt. Sitte lenge ved bordet. Matpushing fra foreldre og besteforeldre og andre velmenende slektninger.

«Skal du ikke ha medisterkaker?! Ta én i alle fall da!» «Det er fortsatt mer igjen av kålrabistappa, du trenger det, se her.» «Skal du ikke ha saus?! Jo, det må du. Se her, jeg skal ta på til deg jeg.»  

Vær så snill… IKKE gjør det om det ikke er avtalt på forhånd. I alle fall hvis du vil unngå at jeg får enda mer angst, går fra bordet, forsvinner på do eller ikke kommer neste dag. Jeg er voksen. Jeg bestemmer selv.

Som anorektiker sitter jeg der ved bordet. I hodet er det et sammensurium av tanker og følelser. Et kaos. Veie for og imot. Bare at jeg ikke har noen kjøkkenvekt å veie maten på… 

Hva skal jeg velge? Hvor mye skal jeg ta? Tør jeg? Skal jeg smake på desserten? Eller skal jeg ikke? Vil prøve. Tør ikke prøve. Prøver. Trosser angsten. Og blir livredd. Hva skjer med meg nå? Hva skjer med kroppen min? Hvor mye har jeg egentlig fått i meg nå? Hva er dette egentlig laget av? Hva inneholder det? Hvordan er det laget? Telle og regne. Sånn anslagsvis. Prøve å ha en viss kontroll. Selv om jeg vet at jeg har jo ikke peiling! For det er forskjell på fløte og vann… 

Jeg prøver å trygge meg selv når jeg faktisk har spist. Si at det går bra. At det ikke er farlig for kroppen. Spis rolig. Ikke få panikk. Ikke vis angsten. Ikke gå fra bordet.

Ikke gå på badet og la fettet og karbohydratene og alle andre skumle saker forsvinne ut med kloakken og ut på det store havet der de kan seile sammen med Karius og Baktus. Så får de mat… Hele tida går tankene. Og det sjekkes. Her og der på kroppen. Hele tida. Med blikk. Med hender. Det sammenliknes. 

Etter måltidet vanker det jo ofte kaker og godteri i jula. Og da starter runden på nytt. På toppen av det som allerede surrer rundt i hodet som gjelder «alt» jeg faktisk allerede har spist.

Ny runde med pushing fra velmenende familiemedlemmer starter. Og jeg har jo litt lyst til å smake. Men tør jeg? Skal jeg ta en kake? Eller en liten bit marsipan? Hva er i dette? Kan jeg kompensere med noe annet på en eller annen måte? Skal jeg ta sjansen på å kjøre det i tillegg, selv om jeg er sikker på at jeg da går opp 1 kilo? Velkommen til kaosland. 

Som bulimiker befinner jeg meg ved det samme matbordet og det samme kakebordet med et litt annet perspektiv. Det er jo som nevnt mye mat. God mat. Fristende mat. Kaker. Godteri. Store mengder tilgjengelig.

Mens jeg sitter der pågår krigen i hodet. Mellom bulimi-Nina og fornuftige-Nina. Den første hyler og skriker at jeg skal forsyne meg med mer, mye mer. Den andre prøver å roe ned. Fortelle at det ikke er lurt.

Legge fram konsekvensene. Hensynet til de andre. Det jeg egentlig vil, og at det bulimi-Nina hyler er noe jeg ikke vil. Problemet har vært at den første som regel vinner til slutt. Da er det kort vei til kontrolltap. Ende opp med skytteltrafikk til do. 

Kjenne blikkene. Kjenne skammen. Når man forsyner seg. Spiser. Går på do. Kommer tilbake. Det er rett og slett et lite helvete. Og det oppleves som om du ikke har noe valg, ikke kan slippe unna. Samtidig som du blir sint på deg selv, så utrolig forbanna rett og slett, for at du er så svak og gir etter, og den enorme dårlige samvittigheten fordi du ser hva du gjør mot folk rundt deg. Som ikke forstår at det er krig i hodet ditt.

Nå har du hørt litt om livet som anorektiker ved julebordet. Og om livet som bulimiker ved julebordet. Så kan du prøve å kombinere de to. To fiender med stikk motsatte interesser, sitter oppe i hodet ditt og lager et h... bråk, gjerne samtidig, og du er bare lille deg som skal kjempe alene mot begge to.

Det er vel greit ut ifra dette, og alt over, å konkludere med at jula koster, er det ikke? Koster mye. Både på det ene og det andre planet. Så er det verdt å eksponere seg for? 

Er det like greit å bare si nei til alt og være hjemme for seg selv? For noen er det nok det. Og mange isolerer seg. Det gjør ikke jeg. Jeg vil så gjerne delta. Være sammen med familie og venner. Være sosial. Prøve å få noen positive erfaringer og mestringer.

Så jeg presser meg selv. Og tar konsekvensene etterpå. Men koster det? Ja, det gjør det. Og hvor mye kan man ikke vite uten å ha erfart det selv. Rett og slett.

Til alle dere som er sammen med sånne som meg i jula: 

Jeg har et ansvar for å bidra til at det blir så hyggelig som mulig, og ikke la meg og min sykdom bli hovedfokus.

Jeg har ansvar for å forberede meg og tenke gjennom hvordan jeg kan mestre det jeg jo vet blir vanskelig. Ansvar for å legge så mye demper på symptomene som jeg klarer. 

Men dere har også et ansvar for å bidra til at det er hyggelig. Og det å drive med matpushing og masing, for ikke å snakke om kommentarer på hvor lite eller mye jeg spiser, det bidrar ikke til å gjøre det hele så hyggelig som mulig.

Tvert imot. Hverken for meg eller dere. Hvis jeg tar mitt ansvar må også du ta ditt ansvar for hyggefaktoren og et minimum av konflikter. Da behandler du meg som alle andre. Og nei, du burde ikke drive med matpushing på noen! 

Spør gjerne om jeg vil ha, aksepter et nei uten en følgekommentar, ikke kommenter det som ender opp på tallerkenen min, og la meg vurdere selv om jeg skal forsyne meg med kaker og godteri. Da kan det faktisk hende at jeg tør å utfordre meg litt, for da bestemmer jeg selv. 

Julaften er ikke dagen å drive antispiseforstyrrelseskampanje mot meg. Selv om jeg vet at intensjonen ofte er god. 

Jeg ber ikke om spesialbehandling. Jeg ber bare om å bli behandlet som de andre. Som selv får lov å bestemme hva og hvor mye de tar, og ikke minst heller saus på maten sin selv…  

Jeg gleder meg til jul i år. Med hele meg. Min aller første jul uten bulimien som følgesvenn siden 1997. Jeg gleder meg til min første jul uten alle de tankene om alt som står på bordet, og kampen mot meg selv og hodet mitt for ikke å forsyne meg av mer og mer, eller krasje i maten når jeg kommer hjem til meg selv.

Som anorektiker blir jula likevel en stor utfordring. 

Mitt mål i år er å forsøke å ikke regne på hvor mye jeg spiser. Spise is til dessert. Og å spise en krumkake. Kanskje en sjokoladebit. Og fri kvote på klementinene.

Mitt mål er også å være til stede og kjenne på ekte glede over jula igjen. Som det julemennesket jeg egentlig er. For jeg elsker jula. Det har jeg gjort siden jeg var liten. I år har jeg troa på at jeg skal få kjenne på de gode følelsene igjen. Og jeg gleder meg J

- Skrevet av Nina