Tekster om mental helse:

Gjesteforfattere

 

Gjesteforfattere

GJESTEINNLEGG: Jeg har ofte følt en stor skam rundt det å knytte meg så mye til personer som får betalt for å snakke med meg. For jeg var tross alt din jobb, men for meg var du en av de eneste jeg møtte i hverdagen.

Bilde: av Andy Li på Unsplash



 

Dette er noe av det som kommer fram i et nytt gjesteinnlegg på hjelptilhjelp.no. Skribenten er anonym og vi kjenner ikke vedkommendes identitet. Her leser du hele innlegget:

«Jeg skal ikke bli glad i henne» var det første jeg sa til meg selv i det jeg satt meg i den stolen på kontoret hennes for første gang.

Savnet etter den første psykologen jeg hadde et år tidligere var der fortsatt, kanskje ikke like intenst hele tiden men til tider så sterkt at jeg gråt meg i søvn. Hun var nemlig den første jeg fortalte det til, den første som prøvde å forstå og den første som så hele meg.





På et punkt var hun den eneste jeg hadde en samtale med i løpet av en uke sånn bortsett fra når jeg sa «ja takk» til pose på butikken da.

Hun var psykologen min og det visste jeg jo, men for meg ble hun så viktig, hun holdt meg i live og jeg vet helt ærlig ikke om jeg hadde vært her i dag hvis det ikke hadde vært for henne.

Så ble hun borte, uventet var det ikke men allikevel skjedde det så brått.

Jeg ble henvist videre og møtte mange hjelpere på min vei, både ved innleggelser og poliklinisk. Mange hyggelige samtaler og mange ikke fullt like hyggelige møter.





Så kom jeg inn på kontoret ditt og jeg merket med en gang at du ønsket å hjelpe meg. Det var ikke bare ordene dine som bekreftet det, men også blikket og holdningen din. Du hadde det ikke travelt, du var med i samtalen og prøvde så veldig å forstå selv det uforståelige.

Du stod ved min side, snakket min sak og var der på både de gode og dårlige dagene.

Du holdt fast i meg selv når du måtte skifte jobb så fikk jeg bli med på lasset.

Jeg holdt fast til samtalene med deg for i likhet med den første psykologen så var du også til tider den eneste jeg møtte i hverdagen.

Når flashbackene ble for intense og selvmordstankene datt over meg så nøstet vi opp i det hele sammen. Noen ganger ble du fortvilet og kunne virke irritert: Du visste ikke hva du kunne gjøre for å hjelpe meg. Men så kom vi på rett spor igjen.

Du var mitt anker, min redningsvest og min trygge havn, uten deg føltes det ut som jeg skulle drukne.

Jeg lovte meg selv å aldri bli glad i en hjelper igjen, men det gikk ikke.

Jeg har ofte følt en stor skam rundt det å knytte meg så mye til personer som får betalt for å snakke med meg. For jeg var tross alt din jobb, men for meg var du en av de eneste jeg møtte i hverdagen. En av de få som forstod hvorfor det hele var som det var.

Du så meg og ikke bare sykdommen.

Jeg visste at vi ikke skulle kjenne hverandre for alltid, at du en dag kom til å forsvinne med vinden uten at jeg hadde noen makt til å holde deg igjen, og uansett hvor forberedt jeg var på det så kom den dagen som et slag i ansiktet, nok en gang.

Sorgen innhentet meg igjen, for selv om jeg hadde blitt kanskje litt for avhengig av din hjelp så handlet det ikke bare om det. Jeg hadde blitt glad i deg som menneske, og jeg har ofte tenkt tanken at jeg skulle ønske vi møttes et annet sted så vi kunne vært venner.

Ukene før du skulle slutte var lange men samtidig gikk det så altfor fort

Jeg gråt meg i søvn og våknet med en klump i magen hver eneste dag. Jeg telte ned dager samtidig som jeg helst hadde lyst til å stoppe tiden.

Dagen kom og vi sa ha det kanskje for siste gang, det høres brutalt ut for du er jo ikke dø, men for meg er du ikke der lenger og jeg følte hele min verden raste sammen fordi du ikke lenger var en del av den.

Skammen er stor og det er vanskelig å sette ord på den.

Andre mennesker sørger etter et samlivsbrudd eller et dødsfall som har skjedd i familien. Jeg sørger over at psykologen min har sluttet og det er ikke noe jeg kan snakke med noen om.

Det er en sorg som for mange vil være vanskelig å forstå.

Jeg har tenkt mange tanker på hvorfor jeg ble så glad i hjelperne mine. Det å bli glad i mennesker en har en relasjon til i hverdagen er ikke unormalt, men jeg tror jeg hadde hatt lettere for å gi slipp hvis jeg hadde en nærere relasjon til min familie eller hadde venner som stod meg nært.

Det har jeg ikke - for hjelperne er alt jeg hadde i min hverdag.

- Skrevet av anonym

Les også

Les flere innlegg fra gjesteforfattere

Gjesteinnlegg

Naturen som behandlingsarena

Å komme seg ut av sin vante miljø gjør det mulig å skifte perspektiv på vanskene i livet,…