facebook 

Hjelptilhjelp.no

Gjesteinnlegg


Det snakkes mye om hvordan det er å være pårørende til et sykt menneske. Om hvordan det er å se noen du er så glad i, forsvinne inn i sykdom. Men det som snakkes lite om er hvordan det er å vite at du skaper pårørende.

Bilde: av Milan Popovic på Unsplash 



Dette skriver Maria i et gjesteinnlegg på hjelptilhjelp.no. Her kan du lese hele innlegget. Hun skriver:

Jeg er den storesøstera som ikke har vært tilstede i søsknene mine sin oppvekst.

Jeg er hun som har vært mer på sykehus en hjemme de siste årene. Jeg er hun som har krevd all oppmerksomhet fra foreldrene våre, fordi jeg har vært så syk. 

Det snakkes mye om hvordan det er å være pårørende til et sykt menneske. Om hvordan det er å se noen du er så glad i, forsvinne inn i sykdom. Men det som snakkes lite om er hvordan det er å vite at du skaper pårørende.

Å vite at du krever så mye, at andre kan bli dårlige fordi du er dårlig. Jeg har alltid vært hun som var der for alle andre, som var pliktoppfyllende og hjalp til hjemme og hjalp til med småsøsken. Så ble jeg syk, veldig syk. 

Jeg var 11 år når jeg begynte å slite med mat, mat og kropp. Jeg har aldri hatt et bra forhold til meg selv, selvtilliten min har alltid vært lav. Men før dette punktet gikk det fint, jeg levde og jeg var frisk. Nå gikk det plutselig veldig fort i gal retning. Så ble jeg påkjørt på skoleveien, fikk en alvorlig smertediagnose, og livet mitt ble snudd på hodet. Da var jeg 13 år. Livet etter dette ble vanskelig, Nå var jeg mer og mer på sykehus, hos ulike leger, til spesialiser og livet mitt var plutselig alt annet en normalt. Maten ble et større problem, jeg måtte kontrollere noe, når smertene herjet i kroppen og jeg ikke hadde kontroll på de.

På dette tidspunktet hadde jeg ei lillesøster som var 9 år og en lillebror på 7. De trengte mamma og pappa, slik alle barn gjør, og jeg følte meg grusom som trengte de så mye som jeg gjorde. Det hadde alltid vært jeg som passet på de, nå var det plutselig motsatt, og de ble tvunget til å forstå at jeg trengte mamma og pappa mer, og at de ikke alltid hadde tid til dem. 



Misforstå meg ikke, mamma og pappa var tilstede for søskena mine. Men det var vondt å vite at jeg, som var eldste av oss, krevde mest. Når jeg var 14 år fikk jeg ei ny lillesøster. Dette var det eneste lyspunktet mitt på mange år. Det var godt å få en ny søster, og jeg koste meg sånn i sammen med henne.

Men sykdom tar ikke pause, og jeg ble gradvis sykere og sykere.

Jeg kom inn under BUP systemet, skulle endelig få hjelp med anoreksien. Men der så de bare hvor kompleks sykdomshistorie jeg hadde, og jeg ble sendt fra den ene spesialisten til den neste. Mamma og pappa ble tvunget til å passe på meg da systemet sviktet, jeg var kronisk suicidal, og ingen klarte gi meg den hjelpen jeg trengte.



Så kom innleggelsene på psykiatrisk avdeling. Den ene fulgte den neste, og jeg var ikke hjemme hos familien min, vi var ikke samlet, slik som en normal familie er.

Når jeg først var hjemme var jeg stort sett så dårlig at jeg satt på rommet mitt og gråt. Familien min ble kjent med begrepet selvskading, der de flere ganger opplevde å se glimt av oppkuttede armer og ben, og blod.

Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule, både selvskadingen og spiseforstyrrelsen. Men det var ikke alltid like lett. Noen ganger så de, søsknene mine måtte se så alt for mye til å være så små.

Vi var slitne. Hele familien min og meg var slitne av at helsevesenet ikke fungerte og at de som mine pårørende ble nødt til passe på meg døgnet rundt. Jeg var livredd for at noen av søsknene mine skulle plukke opp mine måter å takle ting på.

Jeg var redd de skulle bli deprimerte, jeg var livredd de skulle utvikle en spiseforstyrrelse. Det er ting som jeg fortsatt er litt redd for, for tenk om de en dag våkner opp og har det litt vanskelig, og tenker at storesøster kuttet seg når hun hadde det vondt, og velger å gjøre det samme selv. 

Jeg har tilbragt de siste 3,5 årene på en langtidspost for psykose. Minste søsteren min var 3 år når jeg ble lagt inn der. For henne ble det naturlig å fortelle vennene sine at storesøster bor på et sykehus. Hun har i sitt 7 år lange liv kun opplevd meg som syk.

De andre søskena mine har kjent meg som frisk, men mest som syk. Og jeg prøver nå, nå som jeg endelig er utskriven og bor i egen bolig i et bofelleskap, å være der mer for de. De kommer på besøk, jeg reiser hjem på besøk, og det er godt for oss alle å være i lag på friske ting. Å ikke sitte på et trist besøksrom på et sykehus.

Det er vondt å være grunnen til at andre bekymrer seg, det er vondt å være så syk at du ikke kan ta vare på de rundt deg. Det er vanskelig å vite at du ikke har fått deltatt i livene til de menneskene som betyr mest for deg.

Men jeg er evig takknemlig for at jeg ble født inn i en familie som godtar meg for den jeg er, som lar meg få være med på alt jeg orker. Det har langt fra vært lett, og jeg håper alle som er pårørende får den oppfølgingen som trengst. For når jeg vet hvor vondt det er å være grunnen til at andre blir pårørende, må det være veldig vondt og se noen du er glad i ha det vondt.

- Skrevet av Maria

Relatert