Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 9126 abonnenter

Annonse   



Kalenderen skifter snart til ett nytt år. Blanke ark i boka. Ark som skal fylles med noe. Orker jeg? Klarer jeg å nok en gang reise meg og finne tilbake til riktig spor? Klarer jeg å tørre å håpe? Dette spør kvinnen bak bloggen Veien tilbake til meg i et nytt innlegg på dørstokken inn i julehøytiden. Les hele innlegget her.

Smilende ansikter som ønsker hverandre god jul. Stressede mennesker som løper rundt og leter panisk etter de siste gavene. Julemusikken som går igjen og igjen over kjøpesenterets høyttalere. Forventningsfulle barneøyne som funkler av spenning.

Gatene er lyst opp av tusenvis av lys, det ligger i lufta. Julen. Forventningene. Tradisjoner.

Jeg går igjennom gatene med senket blikk. Møter jeg noen jeg kjenner smiler jeg til dem og ønsker dem god jul. Tar på masken. Kler meg i pene klær. Så det ser fint ut. Bygger meg en sterkere barriere. Denne skal ingen slippe inn gjennom. Kjøper gaver. Skriver kort. Finner stor glede i å gi vekk noe til andre, og å gjøre andre glad. Hvem vet vel om denne julen blir den siste?

Selv er jeg helt tom innvendig. Tom og full samtidig. Det svinger mer enn det har gjort på lenge, og jeg har sett dager mørkere enn jeg hadde kunnet ane. Jeg har tryglet og bedt på mine knær, jeg har følt mer sorg og skam enn på lenge.

Snart er dette året over og er i ferd med å gli over i et nytt.

Og jeg lurer: orker jeg dette? Et helt år med blanke dager. Dager hvor jeg må kjempe og slåss, dager med savn og smerte. Dager med håpløshet og sorg. Dager med et rasende sinne. Dager med fryktelig angst. Dager hvor jeg nesten ikke kommer meg ut av senga. Dager da jeg bare vil dø. Dager hvor jeg må sloss mot skadetrang og kanskje nok en gang tape. Dager med skam. Dager med frykt. Dager som flyter ut i tåke og tar meg vekk fra virkeligheten. Dager med forvirring. Dager som flyter i hverandre. Dager med desperasjon, og dager med lengsel.
Dager. En etter en. Dager som må fylles med noe. Dager jeg selv må ta ansvar for å fylle med noe godt, selv om det tryggeste er å barrikadere seg i mørket. Dager jeg må bruke alle mine krefter på ferdigheter for å Komme meg fra A til B. Dager. Så ufattelig mange dager. Så ufattelig mye lidelse og håpløshet. Hvor skal jeg finne kreftene til å ta fatt på enda et år? Hvor skal jeg finne håpet jeg så desperat leter etter? Hvor skal jeg finne noen som vil følge meg på veien, på samme måte som jeg ble fulgt før?

Dager med oppturer. Dager man bare kan leve. Dager hvor smilet kommer frem fra mørket. Dager man har gledet seg til. Dager man har kommer seg igjennom uten at man hadde noen tro på det. Dager. Så fryktelig mange dager.

Kalenderen skifter snart til ett nytt år. Blanke ark i boka. Ark som skal fylles med noe. Orker jeg? Klarer jeg å nok en gang reise meg og finne tilbake til riktig spor? Klarer jeg nok en gang å ikke velge snarveien, men heller ta den lange og smertefulle?

Klarer jeg å si at jeg vil leve, klarer jeg å  ta i mot hjelpen som er der rett foran øynene mine? Klarer jeg å la noen få slippe inn, sånn som jeg har latt andre slippe inn før?
Klarer jeg å tørre og håpe? Klarer jeg å finne trøsten i et kanskje?

Klarer jeg å komme meg igjennom enda en jul? Dager hvor man skal smile og se bra ut, selv om man visner og dør innvendig?

Klarer jeg?

Klarer jeg flere dager?

- Fra bloggen Veien tilbake til meg