facebook 

Hjelptilhjelp.no

Gjesteinnlegg

Selvskading er vanlig blant de med autisme. Det betyr at vi foreldre må håndtere dette i varierende grad. Og det er utrolig vanskelig å leve med. At barnet mitt skader seg selv er kanskje det verste jeg har opplevd i mitt liv.

Bilde: av Michał Parzuchowski på Unsplash 



Dette skriver forfatteren bak bloggen Oss pluss autisme i et nytt innlegg som deles på hjelptilhjelp med tillatelse. Her leser du hele innlegget:

- Første gang jeg opplevde det var kort tid etter at junior fikk diagnosen.

En liten gutt som lå på gulvet og slo hodet hardt i flisgulvet på vei gjennom en garderobe i badeparken. Det var første gang jeg så det skikkelig. Og det skulle ikke være siste gang…

“Selvskading er en vanlig tilleggsutfordring til autisme”.

Ordene ringte i ørene mine første gang jeg hørte det. Jeg hadde tatt opp hodedunkingen. Barnehagen hadde sett atferden før, men den var ny for meg. Veilederen fra SAF (seksjon for autisme) var den som sa disse ordene. De var egentlig det eneste jeg hørte. Hun sa mye annet. Jeg vet hun snakket om tiltak og forebygging. Det gjør hun alltid. Hun har så mye kunnskap og har truffet så mange.



For meg, denne dagen, var det kun disse ordene som sank inn. Med alt alvor som følger med. For det hun sa, uten å si det, var at dette var å påregne… Jeg må regne med å forholde meg til selvskadende atferd i uoverskuelig framtid…

Mitt bilde på “selvskading” var ganske enkelt på det punktet. Kutting. Det var det egentlig. Men dunkingen med hodet i gulvet fikk meg jo til å forstå at det kan være så mye mer enn det.

Helsenorge hadde noen godt utvalgte ord å si om selvskading:



“​Kutting og risping er typiske eksempler på selvskading, men det kan skje på mange andre måter. Alvorlighetsgraden og intensiteten varierer fra person til person, noen ganger også fra situasjon til situasjon.

Et annen ting som står der satte et støkk i meg:

“I mange tilfeller handler selvskading om å prøve å flytte smerte eller regulere følelser som tristhet, opplevelse av kaos, angst eller sinne. Men selv for den som påfører seg skader, kan det være vanskelig å forstå hvorfor.”

“Flytte smerte” og “regulere følelser”. Små ord med slik enorm betydning. For meg var konseptet om at min da 4 år gamle gutt hadde så mye smerter inni seg at han prøvde å flytte den fra brystet til et annet sted på kroppen nesten umulig å bære. 4 år… smerter! Man skal da ikke ha det så vondt inni seg i en alder av 4 år!

Men sånn er det når man har autisme. Og det er vanlig å ha det sånn. Hvordan vi som samfunn ikke kan ta innover oss at manglende tilrettelegging kan gi så enorme utslag er et mysterie for meg. For meg som forelder slo det luften ut av meg. Det gjør det fortsatt…

4 år senere har jeg 2 barn med diagnosen, og begge har slik atferd av og til. Den ene mer enn den andre, helt klart. Det går i bølger. Over perioder. Noen ganger lange, andre ganger korte. Men nesten alltid er det der. Jeg strever med å snakke om det. Jeg har ikke skrevet om det før i dag, 4 år etter at det skjedde første gang. Det er en grunn til det. Og jeg kommer ikke til å beskrive hvordan selvskadingen utarter seg hos barna mine. Det er noen viktige grunner til dette:

En del av vurderingen er: Hvor mye kan jeg si om det før jeg ender med å utlevere dem? Dette er utrolig vanskelig å balansere.

Den andre viktige grunnen er at jeg orker ikke. Jeg snakker direkte om det med skolen og SAF jevnlig. Vi setter inn tiltak, hvorav noen hjelper og andre ikke. I disse møtene må jeg være tydelig. Ærlig. Brutal. Når jeg trenger støtte, snakker jeg med de nærmeste i venne- og familiekretsen. Jeg klarer ikke åpne meg ordentlig for fremmede. Sist gang vi gikk inn i en periode med denne atferden tok det meg 4 måneder før jeg orket å si det til mine nærmeste. Så vondt er det.

Hvorfor skriver jeg om det nå da, tenker nok du!

Vel, selvskading er VANLIG blant de med autisme. Det betyr at vi foreldre må håndtere dette i varierende grad. Og det er utrolig vanskelig å leve med. At barnet mitt skader seg selv er kanskje det verste jeg har opplevd i mitt liv.

Jeg vil du skal vite, du mamma eller pappa som nå sitter med ansiktet i hendene og gråter modige tårer i sorg og fortvilelse, som føler at ingenting du gjør er godt nok, du som føler hvert slag, spark, bitt, kutt barnet ditt utsetter seg selv for og føler deg maktesløs, jeg vil DU skal vite at du ikke er alene <3 Du gjør så godt du kan! Du er kanskje underbemannet, utarmet og fortvilet, men du er god, og flink og gjør alt du kan for å hjelpe. Jeg vet hvordan du har det og dette er mitt lille vink!

Vi er så forskjellige, vi foreldre med barn med autisme! Men i følelsene er vi så like, og i denne kampen kan vi kanskje ikke hjelpe hverandre med noe direkte. Men å fortelle om det, det kan vi. Fortelle at vi lever med det. Vise hverandre at vi ikke er alene.

Du er ikke alene.

- Fra bloggen Oss pluss autisme

Annonse

Les flere gjesteinnlegg

Å være annerledes

- Vi snakker ikke samme språk, skriver kvinnen bak bloggen Aspergerinformator i et nytt…
Gjesteinnlegg

Abonner på vårt nyhetsbrev

Les spennende nyheter om angst, depresjon, ADHD, autisme, og mye mer.

 
Akkurat nå: 13160 abonnenter