facebook 

Hjelptilhjelp.no

Gjesteinnlegg


Jeg var 14 år. Jeg var redd. Jeg skulle ønske de ikke hadde latt meg gå...



Dette skriver Sarah Nazeem på bloggen sin, hvor hun skriver basert på egne erfaringer både som helsepersonell, som pårørende og som pasient. Her kan du lese hele innlegget:

Skulle av og til ønske jeg kunne skru tiden tilbake og gjøre ting på nytt.

Noen ting jeg skulle gjort annerledes, er riktignok av mindre betydning. Hadde jeg levd på nytt og hatt min nåværende bevissthet, skulle jeg brukt mye mindre tid på å se tullete ting på TV, og heller lært meg flere språk, trent mer, lært meg å bruke rollerblades etc. Jeg skulle valgt andre fag på videregående slik at jeg kunne blitt lege eller biolog. 

Selv om alt dette er "regrettable", er det likevel av mindre betydning. Når jeg tenker på hvordan livet ble, er det andre ting jeg virkelig skulle ønske hadde vært annerledes. Selvsagt skulle jeg ønske at andre var annerledes mot meg... Men det var uansett utenfor min rekkevidde å gjøre noe med. Men hva jeg selv kunne gjort annerledes, det er det som gnager mest.

Da jeg var 13 og 14 gråt jeg i perioder daglig da jeg kom hjem fra skolen. Jeg ble ikke mobbet og jeg hadde venner, men jeg følte meg likevel ensom.



Jeg hadde det jeg trengte av mat, klær og diverse andre ting, og jeg hadde foreldre som bodde sammen. Men jeg følte meg likevel ensom i familien. De kranglet så mye. Jeg følte meg skyldig. Moren min var trist, og jeg var trøsteren hennes. Faren min ble sur for alt og ingenting, jeg hadde begynt å hate ham. Jeg likte ikke å være hjemme, jeg ville bare ut.

Jeg elsket håndballtreningen og kampene i helgene - da kom jeg meg ut. Jeg likte å gå på skolen - da kom jeg meg ut. Det ble likevel tøffere på ungdomsskolen, med stadig strengere krav til hva som var kult og in. Helger og ferier var alright, men jo eldre jeg ble, jo mindre likte jeg dem. Da måtte vi gå oppå hverandre hjemme. Jeg savnet et sted å gå. Jeg savnet noen jeg kunne snakke med. Jeg var glad i foreldrene mine, for all del, men som familie fungerte vi dårlig.

Jeg begynte å bli sliten, og jeg begynte å få en idé om hvordan en familie normalt skulle fungere. Jeg lengtet så sterkt etter noen som kunne støtte meg. Etter noen jeg kunne snakke med. Etter noen som ville trøste meg. Se meg...



Da jeg var 14, la en av lærerne merke til at jeg også gråt i timene. Det var en lærer som likte meg - kanskje fordi jeg alltid forsøkte å gjøre leksene mine og gjorde så godt jeg kunne på prøvene. Jeg jobbet hardt, for jeg hadde så lyst på positiv feed-back; da var det i hvert fall noen som så meg. På ett eller annet vis fikk han sagt ifra til sosiallæreren vår, og hun tok meg inn på et møte.

Jeg var redd, usikker på hva som ville skje. Alt relatert til hjemmesituasjonen måtte være så hemmelig.

Jeg var vokst opp med at en av foreldrene mine hadde en hemmelig relasjon, en tredjepart. Det var hemmeligheten vi delte og skjulte for den andre forelderen min. Og at foreldrene mine kranglet og ikke fungerte sammen, var en hemmelighet vi skjulte for resten av verden. De ville nok gjerne være gode foreldre, og vi gikk alle med på leken: Lot som om vi var en normal familie. Hva nå enn en normal familie er i disse dager.... Men vi lot i hvert fall som vi var en normal familie slik man ser på filmer eller leser om i bøker. Så normalt...

"Hvordan har du det, sånn egentlig?" spurte sosiallæreren meg. Jeg begynte å gråte. Hun spurte om hun kunne ta på meg, jeg nikket. Hun holdt rundt meg og sa: "Du har det ikke så godt, du, jenta mi..." Noe særlig mer husker jeg ikke, men etterpå skammet jeg meg.

Jeg hatet meg selv fordi jeg var redd for å avsløre noe av det jeg skulle holde hemmelig. Jeg hatet meg selv for å ha grått.

Det ble avtalt et nytt møte med sosiallærer og klasseforstander, to hyggelige damer i 50-åra. Jeg var redd. Det eneste som stod i hodet på meg var at jeg ikke måtte si eller gjøre noe som avslørte hvordan det var hjemme. Vi var jo liksom en perfekt familie. Ingen måtte finne ut om tredjeparten. Det føltes som om tyngden av hele verden hvilte på mine skuldre.

Jeg husker lite fra møtet.

Det eneste husker var at jeg trakk det jeg trodde var mitt sterkeste kort: Flåsete humor... Jeg tullet bort alt sammen. Lot som om jeg lo og smilte. Spøkte bort alt de sa. Alt var jo flott. Alt var jo fantastisk. Jeg var da ikke lei meg. Jeg hadde jo ingen grunner til å være det...

Jeg ville gå. Og de lot meg gå.

Siden forbannet jeg gråt og følelser, og jeg sluttet å gråte. Jeg bare hatet. Det var en dårlig strategi, men det var den eneste jeg klarte å iverksette. Det var den eneste jeg klarte å overleve med...

Når jeg vet hvordan ting senere ble, skulle jeg ønske jeg hadde gjort ting annerledes. Jeg skulle ønske jeg hadde snakket med dem. Men jeg var så redd for å bryte løftet om ikke å avsløre noen av hemmelighetene. Jeg var 14 år, og jeg ville jo ikke ødelegge for foreldrene mine. De var jo tross alt glad i meg, og de gjorde mye godt for meg også. Og jeg visste at jeg måtte ta vare på dem, det var mitt ansvar. Følte jeg.

Men om jeg bare kunne skrudd tiden tilbake... Jeg skulle ønske jeg ikke hadde gått den gangen. Men jeg var så redd... Og det var den eneste sjansen jeg fikk. Jeg kunne gått på toget, men jeg gjorde det ikke. Jeg så at det kjørte fra meg... Jeg håpet vel innerst inne at det ville komme et nytt.

Men det kom aldri...

Jeg var 14 år. Jeg var redd. Jeg skulle ønske de ikke hadde latt meg gå...

- Fra bloggen Sarah Nazeem