Abonner på vårt nyhetsbrev

Få spennende nyheter om psykisk helse, angst, depresjon, autisme, ADHD, og mye mer

Akkurat nå: 10270 abonnenter



Denne teksten handler om Vera, som er 3 år, snart 4, og hennes opplevelse av en far som slår - og ingen som ser. Teksten er skrevet av Arne Schrøder Kvalvik, forfatter og småbarnsfar. På bloggen Veras univers #Til de voksne skriver han om hvordan verden og voksne ser ut fra en treårings perspektiv.

Her er teksten:

Slå meg ikke i morgen.

Men i dag, pappa, så kan du bare slå. Én dag til, det klarer jeg. Det vet du at jeg gjør. For deg og for lillesøster. Og du vet at ingen vil oppdage det. At ingen bryr seg om merkene mine, eller lurer på hvorfor jeg alltid er så stille. Så bare gjør det du, pappa. Løft dukka mi i været og bare gjør det. Eller brannbilen. Over ryggen, kanskje, hvor du liker det best, og hvor det helt klart gjør som vondest.

Hver gang jeg tisser på meg blir jeg redd

Idag trodde jeg faktisk at du kanskje ikke ville oppdage det, siden jeg gjemte posen nederst i sekken min. Men så fortalte Bjørg det til deg da du henta meg, at jeg hadde et uhell da vi lekte ute. «Uff da, Vera», sa du. «Idag igjen?»

Og da tenkte jeg, inni meg, at jeg ikke ville hjem. At jeg fra da av og for alltid bare ville være i barnehagen. Hos Bjørg, Tiril, lekene og vennene mine, og de morsomme kyllingene i vinduet. Men så var det ikke bare inni meg jeg tenkte det heller, det var utenpå også, høyt, så høyt at jeg sa det tror jeg, for Bjørg svarte at jeg måtte jo hjem. «Det er da fint å være hjemme», sa hun. «Vi ses jo i morgen. Da er det siste dag før påskeferien.»

Og jeg vet jo det, pappa, at jeg må bli med hjem. Selvfølgelig må jeg det. Hver dag må jeg det. Og jeg vet at det er min feil at ting er som de er. Jeg vet at du elsker meg, pappa, og at jeg ikke gir deg noe valg. Det er min skyld at jeg har vått tøy gjemt nederst i sekken.

Jeg vet det.

Så bare gjør det du. Igjen og igjen. Til jeg blir stille, kanskje, slik du pleier. Gjør det til jeg ikke gråter mer, du. For jeg skal klare det. Èn dag til skal jeg klare det. Men ikke mer, vel, pappa. Ikke mer.

Så slå meg ikke i morgen.

For i morgen, pappa, da vet jeg ikke. Da vet jeg ikke om jeg kan love deg lenger, at jeg vil slutte å gråte. I barnehagen vil de kanskje lure på hvorfor jeg gråter sånn, jeg som til vanlig bare er stille. Og hva skal jeg svare da, pappa? Skal jeg svare slik du har bedt meg, at jeg bare vil hjem? Men jeg vil jo ikke hjem jeg, pappa. Jeg vil aldri mer hjem! Kanskje kommer jeg ikke bare til å gråte heller, forresten. Kanskje kommer jeg til å hyle, lugge, rive, kaste og sparke også. Som sist gang jeg prøvde å fortelle. Bare enda hardere og enda høyere denne gangen. Til mormor, til dama i butikken og til de voksne i barnehagen. Og da kan jeg ikke love deg, pappa, at det er ingen som hører mer. Da kan jeg ikke love deg, at det er ingen som ser.

Så slå meg ikke i morgen.

For gjør du det, så vet jeg ikke lenger. Da vet jeg ikke om jeg vil klare å huske, hvorfor du gjør som du gjør. At du egentlig ikke vil, men at du likevel må fordi jeg tisser sånn på meg, fordi jeg ikke spiser opp maten min, eller bare fordi du er så glad i meg. Jeg har sagt det, pappa, at jeg vet det er min skyld. At alt er min feil. Men i morgen, så kan jeg ikke love deg, at jeg blir stille.

Og det gjør meg redd. Livredd inn til hjerte og tilbake igjen. Hver gang jeg tisser på meg blir jeg redd, pappa. For at politiet skal komme å ta meg. Bort fra deg, mamma, pus og lillesøster. Og det vil jeg ikke, pappa. Det vet du. Jeg vil ikke ødelegge familien min. Dessuten må jeg jo være her for å passe på lillesøster, ikke sant? Så hun spiser opp maten sin og ikke tisser seg ut. Det skal jeg gjøre for deg, pappa. Så slipper du å å løfte dukken over henne. Du elsker jo henne óg. Det vet jeg. Det er jo hennes fortjeneste at jeg ikke hylte i barnehagen i går, og det er på grunn av henne jeg skal være stille i dag.

Men i morgen, pappa, så vet jeg ikke lenger. I morgen kan jeg ikke love deg, at jeg ikke kaster noe i veggen, river noe i fillebiter eller bare lugger noen, skikkelig, skikkelig hardt, i håp om at noen skal se. I håp om at noen voksne skal tørre å lure på.

Så slå meg ikke i morgen, pappa.

Vær så snill.

La dukken min ligge i morgen.

- Fra bloggen Veras univers

 

Relatert

 

Nyheter om psykisk helse

- I usunne relasjoner er det én som bestemmer hele tiden

Visste du at med en gang det er to mennesker i et rom så pågår det en maktkamp? Det er alltid én som leder og en som følger. I sunne relasjoner veksler man på

Pårørende kjenner sine nærmeste bedre enn noen i helsevesenet noen gang vil gjøre

Med en setning opplevde jeg å bli devaluert og mistenkeliggjort både som mor og som faperson. Jeg ble så satt ut at jeg ikke klarte å verken tenke eller si noe fornuftig.

Ungdommer med angst har det som regel bra hjemme, men strever blant venner og på skolen

Ny forskning tyder på at ungdommer med angstplager som regel har det bra hjemme, men at de strever på skolen og blant venner. Slike funn understreker behovet for en større satsning…

Et samfunn hvor alle måles etter vellykkethet / mislykkethet

Ungdom som vokser opp i dag utsettes for et voldsomt press. Mange forstrekker seg og blir syke. Vi trenger et samfunn som gir plass til sårbarheten, ikke et samfunn som benekter den

Ny studie: Oppsving i søk på selvmord etter

Serien "13 Reasons Why" har både vakt bekymring for smitteeffekt av selvmord - og i tillegg gitt håp om en større bevissthet omkring selvmord som samfunnsproblem. Nå har…